Arkivet

Kalenderen

juni 2010
m ti o to f l
« mai   jul »
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
282930  

Ønskeliste til jul

Jeg vil ha en sånn en .. jeg vilvilvil

(og jeg driter i at den egentlig er ment for unger)

Fant bildet av kommoden her
16 200 dollar? pytt pytt :)

Post Mortem – Vickys blomstereng

Jeg er et menneske som skriver mye. Jeg satt her og bladde gjennom en del korte historier jeg har skrevet i de siste årene, og tenkte med meg sjøl, what the heck.. det skader ikke. Så de korte historiene mine blir publisert her, i kategorien “Eventyrtimen”. Første historie ut er i en serie jeg har laget om historier som utspiller seg like etter at et menneske har avgått med døden. Jeg tror vi fortsetter videre på en eller annen måte. Min “Post mortem” er små visjoner som har kommet inn fra horisonten i hodet mitt.

VICKYS BLOMSTERENG

Fru Meroth? Er du med meg?
En stemme langt borte nådde frem til Vicky. Fru? Hun stusset. Hun var da ingen frue lengere.
Enkefrue Meroth må jeg be. Svarte hun, litt skarpere enn hun hadde ment.
Jaja, enkefrue. jeg skal hente deg litt vann.
Hun forsøkte å se seg omkring. Hun hørte stemmen til sykepleier Nilch, men hun kunne ikke se henne noen steder.

Hun konsentrerte seg dypt. Til slutt greide hun å presse øynene opp. Hun myste ut i det velkjente rommet på sykehuset. Lyset utenfra traff veggen til venstre for henne, selv lå hun stille på venstre siden av rommet. Det var sen ettermiddag eller tidlig kveld, anslo hun, ut fra det dunkle lyset. Hun kunne se skyggene av trærne som danset på veggen. Det var vind ute altså. Hun merket et mekanisk trykk i brystkassen, og ble klar over at hun fremdeles var koblet til den hersens pustegreien.

Lydene ble fjerne igjen. Hun lukket øynene, en kort stund. Måtte bare samle seg litt. Da hun åpnet dem igjen, var det mørkt ute. Hun hørte sykepleiere ute i korridoren. Et kort blikk over rommet fortalte henne at en av de som hun hadde delt rom med de siste ukene, ikke var der lengere. Hun hadde ikke lyst å tenke på hvor hun befant seg.

Det er egentlig ikke så ille som du skal ha det til. Sa en lys kvinnestemme ved siden av henne. Hun kastet et blikk til siden. Det stod en ung kvinne der, i klær av en farge hun ikke helt greide å bestemme seg for hva var.
Er du en sykepleier? Ny kanskje? Mente hun å si. Men hun var ikke så sikker på at hun hadde sagt det, for stemmen som sa ordene hørtes helt annerledes ut enn hun kunne huske sin gamle sprukne stemme som.
Kvinnen lo og ristet på hodet.
Jeg er Elisa. Jeg lå i sengen der borte før i dag.
Vicky satte seg opp i sengen og så dumt på henne.
Ikke vær tåpelig, du er ung. Det var en gammel kvinne som lå der borte. Gammel, slik jeg er gammel.
Elisa nikket.
Ja, og død, slik du er død.
Jeg er da ikke død! Protesterte Vicky.
Elisa så litt på henne.
Se på deg selv da? Foreslo hun.

Vicky hoppet ut av sengen, og følte seg utrolig bra. Så god hadde ikke kroppen vært siden hun var ung. Hun så nedover seg selv. Så ble hun tankefull. Hun var kledt i en lang, fotsid kjortel, i samme underlige farge som Elisa. Håret hennes var langt. Nådde til bakken, og hun hadde nakne føtter. Ja det var jo logisk, hun hadde jo nettopp ligget i sengen.
Hun snudde seg mot sengen. Det lå en gammel kvinne der. Med slanger koblet til kroppen. Hun grøsset litt. Det så ille ut.
Hvem er hun?
Ingen. Svarte Elisa.
Hun må jo være noen! Svarte Vicky irritert.
Nei, svarte Elisa, hun var noen. Det var deg, for noen øyeblikk siden.
Tullprat, jeg er jo her.
Ja, men det er fordi du er død.
Jeg føler meg ikke død.
Elisa smilte.
Nei, kroppen er død. Ikke resten av deg.
Resten av meg? Skal ikke livet passere i revy nå? Hun trodde ikke på dette mennesket et øyeblikk. Hadde hun vært død, så hadde hun visst det.
Elisa pekte ut av vinduet.
Skal vi gå?
Ut vinduet?
Ja hvorfor ikke?
Er du gal?
Nei, jeg er død. Kom nå.

Vicky så at en stor blomstereng dukket opp og veggen til sykehuset forsvant. Litt nølende gikk hun etter Elisa. Luften var ren. Alt var… behagelig. Hun gikk sakte ut på blomsterengen, og så seg tilbake. Sykehuset var helt forsvunnet.
Merkelig.. mumlet hun for seg selv.
Hva er merkelig kjære?
Hun så opp. Fred, hennes kjære Fred stod det og smilte. Akkurat slik han hadde gjort første gang hun møtte han. Så ung. Så vakker.
Er jeg virkelig….? Hun fikk ikke frem siste ordet.
Han nikket, javisst min kjære. Det er på tide å dra videre.
Han holdt ut armen og smilte.
Skal vi?
Et knis unnslapp henne. Det var så deilig å være ung igjen.
Hva skjer videre nå? Spurte hun og grep armen hans smilende.
Livet, min kjære, sa han og smilte, livet begynner virkelig nå.
Hva kalte du det jeg levde før jeg døde da?
Skoletimen, svarte han og smilte.
Vicky stanset opp og så fremover i landskapet. Virkeligheten sivet inn overalt i tankene hennes. Hun smilte, selv om hun nå visste at hun ikke hadde en munn å smile med.
Fred har rett… skoletimen er over. Tilbake til livet.

~

Liten stor lykke

Fikk kjøpt meg nytt fotbad i dag. MED knotter i.
Jeg er definitivt i nytelse-lykkelandet akkurat no :)

Dritkult

I natt drømte jeg at jeg var på et sted hvor lyn slo ned i eninga. Og det var natt, slik at man så lynnedslagene ekstra godt.
Bloggleser’n, det så dritkult ut.

Lynnedslag

Bildet er hentet fra Surge Phenomena

Jeg skulle kunne filme drømmene mine av og til, slik at du fikk se. (logisk nok ikke alle, det er ikke ALT som gjør seg på trykk .. egentlig ikke det meste av drømmer jeg har, men det er en annen sak )

Og i dag er det soooool. I Bergen. Fine helgen. Fine late morgentimene

Stiene i mitt hode

Jeg leste så vidt gjennom en artikkel på dagbladet.no om at en forsker mener at om 100 år så kan vi som rase være utdødd. Det fordi vi bruker opp jordens ressurser i en sånn hastighet at om 100 år så har siste stakkars jævel som er igjen sulta te døde.

Er det ikke litt merkelig, hvordan vi – som rase – ikke ser ut til å være i stand til å tenke konsekvenser? Holdningen om at “det skjer aldri meg” ser ut til å være så nedgravd i hodene våre at jeg begynner å lure på om det er en genetisk feilkoding oppi der et sted. Enten det, eller så er nesetippen så ENORM at det er klin umulig for oss å se forbi den. Begge deler kan jo få en til å lure uansett.

Men så dukket uttrykket “om hundre år er allting glemt” i hodet mitt og jeg kom til å tenke på en sang av Modern Talking, av alle ting – 100 Years – og hodet mitt spant videre på det istede (ja jeg vet, jeg er gammal, jeg husker de sangene – jeg ble’kje født i går). Om hundre år er kjærlighet forbudt. Nuvel, finnes det ingen mennesker tilstede, så finnes det vel ingen kjærlighet igjen heller, slik vi definerer det iallfall. Troen på fremtiden er slående fraværende i oss, i tillegg til fornektelse mht konksekvensene av våre handlinger.

Litt forunderlig egentlig. Vi tror IKKE at våre handlinger vil få negative konsekvenser – egentlig. Likevel, så tror vi IKKE på fremtiden. Media serverer oss jo ikke noe annet enn elendighet likevel. Hvor skal vi hente troen fra? Kanskje ikke så rart at disse tenk-deg-lykkelig bøkene selger som hakka møkk. Et sted må jo folk hente troen på fremtida fra. Fra nyheter som vi pliktoppfyllende blir informert om er det jo intet håp i sikte. Elendighet. Kriger. Sult. Konflikter. Katastrofer. Hvordan kan vi tro på fremtiden da? Vi har virkelig gått oss bort, som rase. Virkelig. Gått oss bort i hodene og holdningene våre. Alt ser ut til å flyte med vinden, samtidig som mange nærmest virker pissaredde for å gå “glipp” av nyheter. Tenk om det skjer noe i verden som de ikke vet om?

Noen bør klappe dem forsiktig på hodet og forklare at det skjer alltid vanvittig mye i verden som de går glipp av. Og da spesielt når de er så fokusert på å male videre på elendigheta som de miserable journalistene videreformidler. Jeg føler meg ikke opplyst av å lese aviser. Jeg føler sjelden at jeg “lærer” noe som helst. Jeg får ikke mer visdom i livet eller hodet mitt av å lese aviser. Men jeg lærer mye om hvor oppføkka verdensbildet er til samfunnet jeg lever i. Litt sånn miserables-junkies. MÅ HA LITT MER ELENDIGHET!!! Med påfølgende spasmer dersom det går en HEL dag uten iallfall litt elendighet å rapportere om.

Kanskje har de rett de som ikke tror på kjærlighet om 100 år. Med vårt fokus, så skal det vel godt gjøres at det overlever, iallfall uten at en eller annen kuk klarer å sykeliggjøre det. Jeg tror jeg melder meg ut. Av menneskerasen. Så slipper jeg elendigheta deres.

Svusj

Hva er det med helgene som gjør at de går så søkkandes fort?
Svusj – så var den helgen også over.

Forpitla tidsmonster som driver og føkker med oppfatningen min. *mumle fornærmet*

Suurk

Fotbadet mitt gikk te helsikens i dag.
Begynte å lekke fra det.

Hvorfor gjør verden sånt mot meg? MITT fotbad!! Må kastes.

*går inn i hate-ond-verden-modus*

Med pensel og blyant

Alle har vi våre måter å få utløp for fantasien på.. det har jeg også.

akvarelltegning

Klikk på bildene for å se en større versjon

Begge hentet fra litt merkelige drømmer :)

Bare prøv

Prøv å be meg om å være blid i dag. Bare prøv!

I Dare You

I Dare You

..

Sommerånd

Jeg venter på sommerferie. I mellomtida lar jeg meg inspirerere av omgivelsene:

Tidlig morgen

De første solstrålene for dagen har en samtale med cherrytomatene.

Da kan uka starte :)

Tomatoo

Tomatoo

Håper det forblir sol hele dagen, mandag til tross

Spydig OG praktisk i samme slengen

Jeg er en av dem som ikke liker små krus. Kan-ikke-fordra-dem. Små hanker som man brenner fingrene på.
Lite plass til te/kakao i hvert krus etc.

Så da deler jeg ut ros til snill sambo som lette på nettet og fant denne siden CafePress for meg. Og bestilte meg noen krus herfra.

Bloggleser’n, her kan du bestille ordentlige krus, også med det motivet du sjøl måtte ønske. Skal jeg bestille mer eller skal jeg bestille mer tror du? Jezz, det skal jeg. :)