På tur hjem fra jobb i går, med buss, som vanlig, stoppet bussen på en holdeplass der ei mor og hennes sønn satt.
Guttungen var neppe mer enn rundt 3 år gammel. Følgende scenario fikk meg til å trekke på smilebåndet. Det må være frustrerende å være liten av og til.
Moren ser på bussen. Ser ned på papirene sine igjen
Guttungen ser opp på bussen. Peker på buss, sier noe til moren.
Moren ignorerer gutten.
Guttungen snakker til moren igjen. Peker enda mer intenst på bussen.
Moren fortsetter å ignorerer han.
Gutten, med tydelig irritert mine, rister i moren, og peker enda mer på bussen og snakker til henne.
Moren kaster et blikk på han, men sier ingenting.
Guttungen slår til slutt ut med armene, himler med øynene og gir opp.
.. ikke den bussen altså.