Jeg har en del merkelige samtaler som foregår mellom vel.. vettafaen.. et lite uttdrag.. fra en historie jeg innimellom kikker på i tankene mine, uten at jeg har notert ned så veldig mye av den ennå:
- Og akkurat hva gjør en skogkryper? Titams stirrer på Skogkryper.
Han sparker litt i sanden under seg.
- Uhm… Vi planter trær?
Titams peker på de merkelige formasjonene som vokser opp i veien de har fulgt.
- Det DER er IKKE trær!
Skogkryper ser litt fornærmet ut, og en liten smule flau.
- Det ER trær, sier han sta, de er bare laget av .. stein.
- Forsteinede trær altså. Titams legger armene i kors foran brystkassen og stirrer strengt ned på han.
- Nei nei nei.. Skogkryper rister energisk på hodet og vifter benektene med begge hendene foran seg. Det er trær. Av stein.
- Hva, svarer hun til slutt. Hvordan blir bladene på de trærne?
- Småstein? Foreslår Skogkryper, stirrer litt intenst på steintrærne bak dem og smiler litt beklemt.
- Du vet det ikke du heller hæ?
Skogkryper trekker på skuldrene.
- Jeg planter trær. De får passe seg selv etterpå.
Titams trekker pusten dypt og knytter nevene i frustrasjon. Dette blir en veldig lang reise mot Verdens Ende.
Ja jeg vet. Det er lett å bli klok på det. Veldig 