For meg er verden et merkelig sted. Et merkelig sted å observere. Og jeg føler meg ikke alltid helt hjemme i vår verden. Som en gjøkunge som ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Ikke fordi jeg er så veldig spesiell. Egentlig.. Jeg syntes jeg er veldig normal. Det er uansett normalt for meg.. å være meg. Men ja.. verden..
Jeg er ikke en av dem som har reist jorda rundt, og hilst på Ugogo-folket i IndreBortgjemta ved foten av SeUrghOgDø fjellet. Jeg har ikke ligget på stranden på DrikkDegTilNedersteEtasje øya, og har heller ikke haiket meg gjennom verden med SkrangleTarmslyngPåDeg toget.
Med andre ord, på utsiden kan det virke som om jeg ikke har opplevd så voldsomt mye av alt som er, for noen, viktig å kunne skilte med, i samtaler om opplevd og levd liv. Og det har egentlig ikke vært fordi jeg ikke har kunnet. Det har vært fordi jeg ikke har hatt lyst. Jeg må ikke reise for å finne meg sjøl, kan du vel si.
Men vårt samfunn spesielt forventer en relativt stor grad av utadvendthet. Du skal ha en ganske stor vennekrets. Og selv om de ikke er nære venner, så skal de betegnes som venner. Litt sånn som dine søttentusentrehundreogfemti “venner” på facebook. Det er ikke som om de alle er kompisene dine, right? Du betror ikke dine innerste og viktigste tanker til alle. De fleste av dem er vel knapt nok bekjente.
Anyways, facebook satt til side, så ligger det et usagt krav der om at du skal være sosial. Det forventes at du deltar på ulike tilstelninger. Både i jobb- og privat sammenheng. Det forventes at du bruker en del tid (og for noen mye tid) på sosiale hendelser. At du gir av din tid til andre mennesker, selv om de ikke er nære og kjære. Det er et samfunnskrav, tror jeg. I samme gate som det at du skal like de rette tingene, spise den hippe maten, fokusere på de temaene som er i mediebildet for tiden, bruke de rette klærne. Med andre ord. Være mest mulig som alle andre, men for all del, med din egen “vri”. Du ser den sant?
Skjønner ikke helt hvor dette kravet har kommet deisende fra. Men for oss som er mer innadvendt. Som setter pris på alenetid. Som ikke TRENGER mennesker rundt oss til enhver tid, så er det ganske merkbart. Denne usagte forventningen om å være MED der det skjer. Om ikke nødvendigvis direkte tilstede, så iallfall opptatt av det. Jeg får ikke til det der. Får meg ikke til å fokusere på de tingene, eller finne det spennende med aktiviteter som mange andre omtrent lever for. Det er bare ikke min “greie”. Vet nå ikke helt om jeg har noen egen greie heller, jeg bare deltar ikke så mye i ting og tang. Fordi jeg ikke har lyst. Jeg har mer lyst å bruke tiden for meg selv.
Jeg tror ikke jeg helt kan beskrive meg selv, som person. Men livet mitt foregår ekstremt mye på innsiden, mens jeg observerer det som foregår på utsiden. Jeg har alltid betraktet andre mennesker. Noen ganger har det føltes som om jeg tar mentale notater. Jeg tror jeg bommet litt da jeg skulle til å bli født. Skulle vært født i et land der kontemplasjon sitter i høysetet. Der det å se innover er forventet. Her i vår del av verden må vi jo lære hvordan. Folk blir sjuke av stress fordi de ikke har lært seg å sette av tid til kun seg selv, i sin heseblesende jakt på et ultimate sosiale liv.
Jeg er takknemlig, må jeg innrømme. For at jeg ikke føler at jeg må delta. Takknemlig for at jeg faktisk har muligheten, til å leve rimelig “usynlig” i verden. Har ikke det helt store behovet for å etterlate meg fotspor på stranden. Ved neste høyvann er de jo borte likevel.