Det stormer visst i verden for tiden.
Stormer som kommer i flere varianter. Vi har den egentlige stormen, som tar runddansen sin over Europa, og etterlater seg vrakgods nok til å bygge en helt ny sivilisasjon opp fra grunne. Så har vi Haiti og Chile som er blitt rystet i grunnvollene av jordskjelv. Poff, så falt siviliasjonen sammen.
Er det ikke litt artig å observere? Hvor fort den siviliserte atferden blir kastet ut med badevannet og instinkter tar overhånd?
Vi lar oss lett ryste av at det på Haiti var voksne mennesker som “sloss med barn” om maten.
Og vi lar oss forskrekke av at det i Chile foregår plyndring av matbutikker etc.
Hva ville du gjort?
Dersom du var sulten som et helvete. Ikke hadde vann. Ikke hadde mat. Ikke hadde husrom.
Tror du at du ville beholdt dine sivilserte, tillærte manerer?
Selvsagt ville du ikke det. Du ville tydd til instinktene til slutt du også. Og den sterkeste rett ville ha vunnet frem.
I rolige, fredelige, rike tider, der folk har nok mat, der du ikke trues på livet hver dag, enten fra elementene eller fiender, så vil den siviliserte tanken være rådende. Rett og slett fordi vi ikke har noen grunn til å hente frem villdyret som bor i oss alle. Men alle ville kjempe, til slutt, for sin egen rett til å overleve. Vi er ikke en alturistisk art, hvis vi blir trykket opp i et hjørne. Heldigvis. Sånn overlever vi.
Men det er underfundig nesten, å se på, hvor skjør vår siviliserte verden er. Tenk deg slike katastrofer i en global skala. Der ingen ville hatt muligheten til å trå til med hjelp. Det var ingen steder “utenfra” som kunne hjelpe, for alle steder var midt i stormkastene selv. Tenker nok verden ville fått sett mer råskap enn vi — sviliserte — kan forvente eller engang innbilde oss.
Vi er ikke mer siviliserte enn tilgangen på mat, vann og husly gjør oss. Og kanskje er det likesågreit.