Skyggeblikk

Har det noensinne slått deg at vi såkalte moderne mennesker må kunne kategoriseres som totalt hjelpesløse? Det er fint få ting i denne verden vi ville være i stand til å takle og fixe selv.

Ta et så enkelt eksempel som strømstans.
Veldig mange har ikke vedfyring, og med tanke på hvor kald vinteren har vært og det man har lest om folk som har frosset ihjel etc, så er det merkelig, sett ut fra et logisk ståsted, at ikke alle, både leiligheter og hus, har obligatorisk vedfyring som substitutt. Vi burde være i stand til en så enkel ting som å holde oss i live uten strøm.
Det er ikke mye som kreves, men forbausende nok blotter dette med sitt ringe fravær i sannsynligvis de fleste hjem. Har hørt at til og med folk som bygger hus _ikke_ inkluderer vedfyring inn i husene sine.

Hva tenker vi på?

Eller mat. Jeg bor i en by. Jeg har ikke dyr og dyrker ikke grønnsaker selv. Hamsteren vi har blir ikke store munnfullen likevel, og plantene jeg har er til dekorasjon. Men når jeg stopper opp og tenker meg om, så lurer jeg virkelig på – hvorfor? Nå har jeg ingen superløsning på akkurat det. Bor man i en leilighet så er det liksom begrenset med plass til å dyrke mat på uansett. Men sett at matforsyningen tok slutt. Om enn ikke for all tid, så iallfall i en periode? Hvor mange kan med hånden på hjertet si at de ville overlevd det, uten å måtte tære særlig på evt. fettreserver? Jeg tenker de fleste av oss hadde blitt enten usedvanlig slanke, eller fått håndhilst på krypene nedi jorda. Ikke det at det hadde blitt no særlig for dem å ete allikavel, men dog.

Hva tenker vi på?

Eller hvis en ulykke skjer. Eller bare noe så enkelt som en flom. Hvor mange av oss er det da ikke som faktisk må reddes? Eller en storm, der havet begynner å ete litt av landjorda? Folk bosetter seg så langt ned i strandlinjen at de har bølgeskvulpet mellom tærne 24/7. Og for all del, havet er hyggelig, når det er rolig og sola skinner. Men med tanke på stormene som har herjet i de siste årene, så finner jeg det merkelig at det faktisk fremdeles er mennesker som ønsker å bo i strandlinjen. Hva innbilder de seg? At herjingene rundt på jorda vil gå bue rundt dem, fordi.. vel, det skjer alltid noen andre, ikke dem?

Hva tenker vi på?

Hvorfor har vi så villig og egentlig kjapt, gått fra å være selvforsynte, til å bli hjelpesløse babyer som er mest fascinert av ranglen vår (les bling-bling, mote, fine tingene til huset, de dyre feriene etc etc)? Hvorfor er det ikke obligatorisk å lære hvordan du faktisk _kan_ overleve, hvis du måtte?

…Hva tenker vi egentlig på?