|
|
Av Lill, 28 februar 2010, Kl: 14:56
Da jeg var og trente på tredemøllen i dag, stod døren til spinningsalen oppe, og de spilte musikk for full guffe under timen.
Så langt så bra. Høy musikk når man trener hjelper på.
Men så spiller de Lady Gaga på full guffe. (ôÔ.)
Først tenkte jeg med meg selv at det må ha rablet fullstendig for dem. Jeg mener.. Lady Gaga? Hallo? Noe sånt jævla ræl.
Men så slo det meg. Det hele har en mening.
Tenker nok alle som var på den spinningtimen tråkket ekstra hardt og ekstra fort… fordi de ubevisst forsøkte å komme seg vekk fra jævelskapet.
Selv crappy musikk har en hensikt med andre ord.
Av Lill, 26 februar 2010, Kl: 11:16
Leste en artikkel på livescience.com om det fenomenet når du har et ord “på tunga” men ikke helt klarer å huske hva det heter.. du vet .. når du begynner med .. “jeg vet det begynner på A …” eller “det er iallfall en O inni der et sted“. Teorien var først at det var såkalte “fonetiske blokkeringer” som ødela for oss. Altså at flere ord spretter opp med armen i været og roper “det er meg, det er meg!”, også klarer du ikke helt å få tak i rett ord. Men de endte ned på at det var fordi du bruker et ord for sjelden. Og dermed blir det som en krokrygget gammel knork.. som må slite seg laangsomt frem fra hjernens irrganger.
Men altså, ut fra det begynte jeg å tenke over hvordan vi oppfatter vårt eget sinn eller vår egen hjerne, om du vil. Hvordan ser du for deg din egen indre verden, dersom du skulle sette en beskrivelse på den? Jeg har en følelse av at vi alle har våre helt unike bilder og forestillinger av vår egen hjerne.
Jeg har en tendens til å gi den/dem ulike personkarakterer. Og jeg har myriader av labyrinter inni der. En del landskap, og en del merkelige personligheter. Det sier kanskje ganske mye om meg.. Jeg har en tendens til å skravle med meg sjøl, også mentalt. Det hender at jeg går og snakker med meg sjøl, høyt. Og får logisk nok en del undrende blikk. Prøver å la den være. Det var det der med å stå i fare for at menn i hvite frakker kommer og sjekker “tempen”. Ikke fristende.
Men uansett.
Ta et tema som fag. Dvs yrket mitt. Jeg jobber i it-bransjen, med drift, og har en tendens til å se faglige temaer for meg som store skjermer, der informasjon scroller forbi. Det har hendt at en og annen skriftrull har dukket opp også, men stort sett er tankebanene mine også oppdatert i den teknologiske tidsalder, og flimrer forbi i stor-skjerm-modus.
Eller det at jeg lager bilder. Jeg har ørten millioner-trillioner (eller no sånt) av motiver i hodet, og de går av en eller annen grunn i sirkel rundt meg. Du vet, som om du står og ser på en 360 graders film, eller sekvens av bilder. Og hvis jeg fokuserer på en av dem, så er det som om filmen bare stopper opp, og forstørrer motivet jeg fokuserer på. Det hadde selvsagt vært litt enklere dersom sirkelen for det første var kun 1 sirkel. Og for det andre, at alle kom vannrett inn i synsvidden. Men neida, de kommer fra alle kanter. Nesten som om jeg er omgitt av en bildeboble, når jeg begynner å tenke motiver.
Så har du det med å oppfatte tid. Fortid, nåtid og fremtid. Fortiden min er pussig nok alltid på venstre side. Som om jeg ser over skulderen til venstre. Der har du fortiden. Lurer litt på hva som befinner seg på høyre side. Fremtiden ligger også til venstre. Til høyre er det ikke noe tid i det hele tatt.
Det kunne forresten blitt et kult bilde, når jeg tenker meg om. Labyrinten med tankevesner som popper opp i hytt og pine. Og det er et stort tre i midten av den labyrinten. Vet’kje helt ka det skal bety.. burde jeg bli bekymret? (ôÔ.)
Av Lill, 24 februar 2010, Kl: 14:48
Min lille, store bestemor døde i dag. 91 år gammel.
Jeg kommer alltid til å savne deg.
På gjensyn ..
Av Lill, 23 februar 2010, Kl: 21:52
Siden jeg kjeder meg i kveld, så skal jeg .. ehm.. underholde.. internettet med enda en post i dag.
Det sies jo at man kan lære en del om folk ut fra hva de lager av drodler og skisser. okei… You tell me.
Følgende bilder er hentet fra skisseblokken min fra i fjor høst frem til i går..
Klikker du på bildene får du se en større versjon av skissene..
Tror ikke du blir så mye klokere
Av Lill, 23 februar 2010, Kl: 18:13
Det er ikke alltid at man er helt velkommen når man kikker innom…
Noen hjemme?
Hvem.. ?
Å crap, deg igjen..
Gå vekk!!
Virkelig.. høyt er man elsket, dypt er man savnet.. sant?
Av Lill, 22 februar 2010, Kl: 15:03
Noen dager..
hadde vært bedre
hvis jeg bare kunne krøpet under dynen
og blitt der
til dagen tok til vett
og ble ferdig
Av Lill, 21 februar 2010, Kl: 15:54
Javisst. 5 minusgrader og sne.
Og jeg kan klage i det vide og brede på det AT det er kaldt og AT det sner, men det var ikke helt det som irriterte meg i dag. (jeg har dagstema og timestema på irritasjonsmomenter). Men vi kjørte til treninga i dag. Og det var kommet noen cm med nysne på veien. Hvilket gjorde sitt til at føret var sånn så som så på veien.
Men hvorfor i helsiken kan ikke vegvesnet får ræva i gir og skrape veiene? Det er ikke som om de ikke visste AT det kom snebyger i dag. Venter de til det har gitt seg, sånn at de kan ta alt i ett jafs? Sånn at det blir dype riller og spor i veien, så folk må kjøre akkurat i de fordypningene, om de ikke har lyst å komme ut for en ulykke?
Og jada, jeg vet at det har vært verre på østlandet. Dere har min fulle medlidenhet. Men jeg liker fremdeles det ikke når det er skletta ute på veiene. Og for ikke å nevne at bergensere ikke er vant til denne typen føre, og det lå ei kjerring foran oss, som lodet i føkkings 40 km fordi det var litt sne på veien. Syntes man det er skummelt, så får man te faens holde seg unna bilen i snevær, spør du meg.
I mellomtiden sitter jeg og venter på at møkkaværet skal gi seg, og det skal ta til vett og bli VÅR her. Jeg tror jeg begynner å bli værsyk snart. Møkka-evigvarende-skitvinter
Av Lill, 19 februar 2010, Kl: 14:23
Jeg sitter og leser en artikkel i VG om et nytt badeland. Lalandia.
Og ser bilder av folk som storkoser seg i badelandet. Selv bittesmå babyer. Blir en liten smule misunnelig, men det var ikke helt det jeg hadde tenkt å ta opp..
Er det ikke litt merkelig, når du tenker deg om, hvor mye vi mennesker elsker vann, om du ser bort fra den marginale delen av befolkningen som har vannskrekk? Og likevel sier de at vi har utviklet oss på tørre stepper og i dype skoger. En gang langt tilbake i tiden et sted, så vandret vi altså rundt på tørrsvidde savanner.
Hvor kom da kjærligheten til vann fra? Andre pattedyr er generelt sett ikke like glad i vann som vi er. Prøv å dytt en løve uti vannet, og se hvor glad den blir (det kan hende det blir litt lite igjen av deg etter et sånt forsøk, men alt i vitenskapens navn, right?) Det er jo ingen som har fortalt eller lært opp babyer til å like vann, likevel er de som små delfiner som dupper rundt i vannet, hvis de bare får sjansen.
Og det er ikke til å komme utenom at mennesket som art, er veldig opptatt av vann. Vi lager fontener, for nytelsens skyld. Vi beroliges av lyden av rennende vann. Vi elsker, genrelt sett, å oppholde oss i vann. Og jeg vedder på at de aller fleste lar seg fascinere av store akvarier og vesnene i vannet.
Vi har mytologi om mennesker i havet, halvt menneske, halvt havdyr. Vi har guder som styrer havet, vannet. Elementet vann.
Så jeg tygger litt på tanken. Kan det være at vi ikke helt stammer kun fra tørrsvidde savanner? Kan vi har hatt en utviklingsfase i havet (etter at vi ble primater logisk nok). Eller er det en forskjell? Stammer noen av oss “mer” fra havet enn andre? Jeg vet ikke.. jeg bare fabulerer litt for meg selv. Kanskje var vi vel så mye havprimater som savanneprimater en gang langt tilbake i tiden.
Det er uansett en forklaring som ligger skjult i fortiden et sted, på hvorfor menneskedyret elsker vannet.
Av Lill, 16 februar 2010, Kl: 12:47
Det IRRITERER meg.. grenseløst.. at jeg ikkje klarer å få opp 70 kg i benkpress.
65 kg går lett
67,5 kg går opp..
Men 70 kg? Ikkje svarte heller..
*mumle mange lange bannskapseder*
Av Lill, 14 februar 2010, Kl: 17:28
Det er egentlig litt tragisk så veldig tilgjengelig vi forventes å være nå for tida.
(Ja, jeg vet jeg høres ut som en gammel kone som mimrer om de gode gamle dager no – shaddap)
Men folk flest forventer at “du” sjekker nettsteder som f.eks. Facebook, Myspace og Nettby jevnlig. Aller helst flere ganger for dagen.
Det forventes også at folk skal kunne nå deg på chat som f.eks Windows Live eller AIM, eller yahoo. Eller for forretningsverden, bl.a. office communicator. Og er du ikke tilstede, må du GI BESKJED om hva du har tenkt å gjøre, og HVOR lenge.
Du skal _aldri_ gå noen steder uten mobiltelefonen, for TENK om folk ikke kan få tak i deg da? Og du skal fortrinnsvis svare på hver SMS du får innen max 5 min.
De fleste som jobber i et kontormiljø eller liknende, har tilgang til hjemmekontor, og det forventes også til en viss grad at du skal gjøre deg nytte av det. Og være tilgjengelig på mobiltelefon som du har fått via jobben.
For noen fungerer dette utmerket. Noen liker det sånn.
Men jeg ser verdien av Lill-tiden. Der jeg har fred for alt, og gjør akkurat som jeg vil, uten å være tilgjengelig for andre mennesker. Der det kun går an å få tak i meg – dersom JEG vil.
Jeg er egentlig flink til det. Å slå av lyden på mobilen.
Drite i Facebook og dets like.
Ikke gidde logge på noe som helst.
Men det er et veldig bevisst valg. Jeg tror ikke alle nødvendigvis har et like bevisst forhold til det.
I mine øyne så er ALL teknologi en velsignelse. MEN kun dersom man lærer seg å sette grenser. Dersom man skal være overalt og gjøre alt, så brenner man seg selv på alle kanter.
Prøv det en dag.
Slå av mobilen lyden på mobilen. Ikke svar på SMS’er du får (og vent og se hvor mange som kommer med “hvorfor svarer du ikke?”)
Ikke logg på hverken messenger-applikasjoner, nettsamfunn eller noen annen form for chat
Ikke sjekk mailen din, og hvis du gjør det, ikke svar på den før neste dag.
Jeg ville bli forbauset om du ikke får reaksjoner, med mindre du er eremitt av natur.
Hvorfor skal vi være så forbanna tilgjengelig hele tida?
Av Lill, 13 februar 2010, Kl: 23:08
I mellomtida får man bedrive tida si med fabuleringer..
Well, egentlig, så tenkte jeg å skravle litt for meg sjøl om “Lucide drømmer”.
Altså drømmer der du er klar over at du drømmer. Det irriterer meg litt at jeg er så vimsete i hodet at jeg glemmer å fokusere på det før jeg sovner. For de få gangene jeg har husket det, så har jeg klart å ha lucide drømmer den påfølgende natten.
Det er egentlig litt artig så spydig de indre krinkelkroker skal være de få gangene man er klar over at man drømmer.
En gang bestemte jeg meg for at jeg skulle gå ut i en skog, og det skulle være masse blomster der etc.
Men hva får jeg? En gjørmete byggeplass, med arbeidere som står og glor dumt på meg. Og når jeg surt spør hvor skogen er blitt av, trekker de synkront på skuldrene, og peker på en skog som har løftet på skjørtene og sniker seg av gårde mot horisonten.
Eller når jeg fant ut at jeg skulle gå gjennom et vindu..
Og vinduet blir til en slags sirup hver gang jeg tar borti det.
Eller når jeg bestemmer meg for at jeg vil ha et kult symbol på at jeg drømmer (jeg øver meg på bevingende rosa elefanter) og jeg får heller en fyr som står og stirrer irritert på meg helt til jeg skjønner at det er en drøm.
Jeg har lest litt om hvordan man skal få dette til. Og en ting som fungerer helt fint for meg, er å stirre ned på hendene mine. Stort sett får jeg pulserende, røde tatoveringer på hendene mine i drømmene, som er åpenbart blitt mitt tegn på at det er en drøm. Ikke akkurat fluffy’e rosa, bevingede elefanter. Men hey, hvis det funger, så what the heck.
Men jeg øver. Kanskje skulle jeg sette for meg å få til en oppgave FØR jeg sovner, sånn at ikke alt blir på måfå?
Noen som har forsøkt dette sjøl? Noen teknikker som fungerer? Spesielle oppgaver som er enklere enn andre, iallfall til å begynne med. Slik som det er nå så blir jeg gående på måfå i drømmeverdenen, og vet liksom ikke helt ka jeg skal ta meg til, og alle DF’ene stirrer apatisk på meg og venter liksom.. på at jeg skal få finger’n ut og gi dem interessante oppgaver.
Jeg får prøve.. i natt igjen 
Av Lill, 12 februar 2010, Kl: 20:35
Så.. siden du sitter der og glor likevel.. fortell meg.. hva tror du?
Hva er meningen med livet?
Jeg mener ikke det å skaffe seg eiendeler.
Det å gjøre suksess i arbeidet
Eller å finne den store rosenrøde kjærlighet
Men meningen – med LIVET. Evigheta.
Hvorfor er DU her? Hva er det du kom til jorda for å gjøre?
Hva har du lært så langt av livet du har levd? Var det verdt det?
Når du en gang står på siste trappetrinn, og skal ta siste steget. Hva håper du å ha fått ut av det?
For min del, så håper jeg å kunne ha fått et hint, om hva 42 egentlig var svaret på 
|
|
