Hva får deg til å like et menneske? Eller mislike?
Er antipati og sympati kodet i hjernen vår, som en slags genetisk oppskrift på hvem vi er i stand til å like eller ikke like?
Hvis vi skal ta som utgangspunkt at mennesket er en ansamling av optimistisk kjøtt, hvilken bruksnytte har vi av å skulle mislike eller like enkelte mennesker, og da spesielt mennesker vi ikke kjenner?
Jeg innrømmer glatt, jeg vet om mennesker jeg ikke kjenner per see.. som jeg overhode ikke kan fordra. De har ikke gjort meg en skit. Det er uhyre sjelden jeg ser dem, og likevel så får jeg en kraftig yækk-følelse hver gang jeg ser dem. (heldigvis er det ikke så mange på den ytterkanten, men likevel).
Og det finnes igjen andre mennesker, som jeg heller ikke kjenner, bare vet om, som jeg liker mye bedre enn gjennomsnittet. Dem er det heller ikke mange av, men de finnes de også.
Og jeg skjønner ikke logikken i det. Hvorfor utvikler vi sympatier og antipatier mot folk uten å kjenne dem først? Er det bare kodingen i hjernen som føkker med oss, eller ligger det noe mer bak? I såfall, hva ligger bak? Hvor henter vi preferansene våre fra?