Jeg blir egentlig litt matt av alle menneskene som opptrer i media for tiden, med sine lange tiriader over hvor meget og dypt de sørger over Jacksons død. Folk skulker jobben fordi de sørger så dypt og så meget. De griner på sammenkomster. De hører på sangene hans i evigheter. De opplever angst fordi de, and I quote, «vet ikke hvordan livet kan gå videre nå som Michael Jackson er død»…
Jeg har en overhengende lyst til å be slike mennesker om å for helvete se til å få seg et jævla liv, istede for å oppføre seg innavla landsbyidioter. Men jeg lar være, see? Jeg har ikke sagt det. Jeg har bare lyst. Lyst til å smyge meg opp bak dem i deres dype, bunnløse sorg, og hviske «du er en idiooooot, du vet det. En ordentlig taaaaaper!!»
See.. det er nemlig en logisk brist i denne dype sorgen de bretter ut i media. At en kjendis dør har ingenting med deres liv å gjøre. At en kjendis dør endrer ikke en tøddel på livet deres. Men hey, genial måte å få seg en ekstra fridag i varmen. «Sorry boss, kan’ke komme på jobb i dag. See, Jackson døde…. og jeg holder ikke ut sorgen..» *spe på med litt mer drama og hulking aller helst også* Da-jises for noen næpskrell. Jacksons død har ingenting med hverken Ola-Dunk eller retards av noen c-kjendisers liv i Norge å gjøre, men hey, brilliant måte å få seg oppmerksomhet i media på. Og de høyt skattede journalistene hiver seg over det, som om det var en eller annen viktig nyhet. Den og den sørger. Å gid – å gid – å grenseløse giiid. Hvem faen bryr seg?! Kan de ikke bare holde kjeft og sørge i stillhet i såfall, inntil de har noe VIKTIG å fortelle verden?
Litt påfallende, er det ikke?
Her vi sitter i vår trygge del av verden.
Fri for det verste plagene andre grupperinger av menneskerasen utsettes for hver dag, hver time.
Å konstruere seg en sorg fordi en musiker dør.
Å karikere seg et gresk drama fordi de ikke får se en kjendis mer. (som om de var fast inventar på gjestelisten hans i utgangspunktet). Dekadensen er blitt en høyborg, når DET er det verste som kan skje dem, mens de med velvillige blikk ser helt vekk fra de som virkelig lider i verden. De som lever i ytterste fattigdom. De som med rette kan si at de ikke vet hvordan de skal takle neste dag. Men det er fordi de ikke har mat på bordet, tak over hodet, en trygg morgendag.
Det er merkelig at disse som påberoper seg å være så rammet av slike dødsfall aldri feller en tåre for de som dør av sult, og sykdommer som lett kunne kureres – hver føkkings time. Men at en søkkrik fyr, med et sannsynlig for stort pillemisbruk klarer å ta livet av seg sjøl i galskapen sin, DET derimot, skaper kaskader av sørgende og jammerkor uten ende. Herrejemini for en GRENSELØS egoisme og navlebeskuelse. *SCHPØY*