|
|
By Lill, on april 29, 2009, 11:32 pm
Jeg har fulgt delvis med i debatten som går rundt tildelingen av «fritt ord» prisen til Nina Karin Monsen, og sitter med en litt uggen følelse i nakken.
De som ikke liker at hun får tildelt prisen kaller tildelingen et tilbakeslag for ytringsfriheten. Man trekker frem at hun i praksis mobber barn som har homofile foreldre, som et moment for at hun ikke bør tildeles prisen. Man ser på dette som å hedre meningene til Monsen, snarere enn å hedre det faktum at hun er villig til å stikke hodet frem.
La meg først få det sagt, jeg syntes holdningene og meningene til Nina Karin Monsen er helt fullkomment aperompe. Noen burde fjerne metangassen hodet hennes åpenbart er omgitt av, for hun må være forgiftet av kontinuerlig tilførsel av metangass, stakkars. Men sånn går det når man har hodet i rævva, da kommer det bare drit ut av kjeften.
Men.. og dette er et stort MEN .. skal vi av den grunn nekte henne å si noe? Skal man bli illsint over en pris som hedrer engasjement, men ikke innhold? Er det bare politisk korrekte meninger som skal kunne komme fra prismottakere?
Dette blir litt som med karikaturtegningene av muslimenes profet .. Muhammed? Dette var mobbing av muslimer.. Godtar vi det ene som ytringsfrihet, så må vi godta det andre også. Uansett hva man mener om innholdet.
Det finnes IDIOTER i samfunnet vårt. Monsen gir unektelig inntrykk av å være en av dem. Dette er et faktum vi er pent nødt til å leve med. På mange måter et er det en fordel at slike meninger luftes i media, for da blir man enda mer klar over hva man OVERHODE IKKE mener. Jeg er enige med de som kritiserer holdningene og meningene til Monsen, men jeg er IKKE enig i at det er et tilbakeslag for ytringsfriheten. Friheten til å ytre gjelder selv for de som ser ut til å være mer påvirket av metangass enn gjennomsnittet. Heldigvis.
Så derfor får jeg en litt uggen følelse i nakken av alle som blir rasende over tildelingen. Det skal være rom for meninger som ikke er popluære også. Selv i en pristildeling. Det betyr ikke at vi trenger å like det dette kvinnemennesket lirer av seg. Men rett til å åpne kjeften, har hun likevel. Og at de gir henne en pris for å være synlig ser jeg ikke på som noe tilbakeslag, snarere tvert imot, fordi slike som henne gjør at folk blir mer krystallklar på hva de faktisk mener i saken.
Det i seg selv kan jo være verdt en pris? Å klare og terge folk så mye opp at de blir HELT klar over at de er milevis fra meningene hun lirer av seg.
By Lill, on april 27, 2009, 3:13 pm
Jaha.. La meg ta en opptelling…
April er ikkje ferdig ennå.. og jeg er forkjølet … for 3 føkkings gang i år.
Dette blir et fantastisk år. Jeg bare føler det på meg. Vibber og sånt..
Ånei.. det er kanskje fordi knollen nok en gang er pakket inn i skybertisk bomull..
Jeg har en ting å si til verden akkurat her og nå..
By Lill, on april 18, 2009, 7:21 pm
I dag var vi en tur på en av søppeldeponiene her i Bergen og avleverte noen gamle pc’er mm.
Og det var veldig mange som var i samme ærende som oss. Altså avlevere gammalt skrot de ikke lengere hadde bruk for.
Det er ikke et så veldig stort søppeldeponi.. og det får meg til å undre.. hvor mye mat har vi egentlig igjen til å fore det søppelfjellet vårt med?
Mount Evrest blir jo bare blåbær i forhold..
Sitting Bull var nok inne på noe veldig riktig da han sa at den hvite mann vil drukne i sitt eget søppel. Jeg tror vi allerede nærmer oss faretruende nakkehøyden.
By Lill, on april 17, 2009, 9:49 pm
Så..
Her forleden skulle jeg ta bussen hjem fra jobben.
Lill var trøtt. I dårlig form. Og peise sur.
På bussholdeplassen kommer det en liten mørkhåret herremann og stiller seg inne i skuret.
Jeg antar, i etterkant, og med godviljen lagt til, at han var av den utålmodige sorten. For han begynte å uffe og poffe nesten med det samme han kom dit.
Det irriterte meg.
Så begynte han å tromme med fingrene på veggen i skuret.
Det irriterte meg DEFINITIVT.
Til slutt gikk jeg lei av trommingen hans og ba han kutte ut med å lage den irriterende lyden.
Fyren ble dritsur. Her snakker man defintivit ikkje til HAN og forteller HAN ka han skal gjøre og ikkje gjøre.
Så han begynner med “you shut up bitch” .. (hvilket er litt kørka å si, når man er i Norge.)
Men anyways.. liksom bare for å illustrere hvor mye RETT han hadde til å gjøre akkurat ka han ville, så trommet han nå som en besatt med fingrene på veggen i skuret.
Det forekom meg en smule komisk.
Så litt mer komisk.
Han minnet meg om en psykotisk, bortskjemt drittunge.
Så jeg begynte å le av han, trakk på skuldrene og sa “jeez, så vær en unge da”, satte på mp3-spilleren istede og snudde meg vekk fra han
Det falt ikkje i god jord. Han begynte å trave frem og tilbake, og sendte meg iltre, rasende fornærmede blikk.
Antakeligvis forventet han en eller annen reaksjon.
Det stod ei dame til på bussholdeplassen. Hun slet litt.. med å late som om hun ikkje lo.
Det gikk sikkert en 7-8 min før bussen kom. Jeg gadd ikkje følge med på ka han foretok seg. Men da jeg skulle gå på bussen tok jeg proppene ut av ørene akkurat da jeg gikk på.. og hørte at han fremdeles kom med sure kommentarer.
Konklusjonen er.. dytt surheta over på noen andre. Se dem bli sur, så får man noe å flire av.. og VIPS så er man i godt humør 
By Lill, on april 11, 2009, 1:23 pm
Jeg er et menneske som ikke er spesielt opptatt av trender og hva som er “viktig” for tiden. Men noen ganger får jeg med meg samtaler der folk skal overbevise hverandre om hvor trendy og riktig de er.
Jeg har f.eks. overhørt folk snakke om en så enkel ting som te.. hvor en av partene utbryter
“Jeg drikker bare urtete jeg” – ding –
Og jeg får nesten krampe i “åpne kjeften og si noe” nerven, når jeg skal holde kjeft i nærheten av sånne. Jeg mener.. du drikker bare urtete? Å giiiiiiid, herregud som verden bryr seg. Dæven du skal bælme nedpå med litt av noen kaskader av vanlig sort te, før det blir voldsomt usunt. Så hvilken rolle spiller det.. at du drikker baaaare urtete? Gjør det deg liksom MER supermegadupersunn? Nope, det er et begrep som ligger på supermegaduper… men det slutter definitivt ikke på sunn.
Også dette evindelige maset om mat. Mat meg no her og mat meg no der. Er det noe som kjeder hodet og rævva av meg, så er det gnål om hva du skal og ikke skal spise. Folk avstår fra ditt, avstår fra datt, spiser bare ditt og datt, holder seg til den og den kuren, går på rensekurer, slanker seg, blæh blæh blæh. HOLD FOR FAEN KJEFT! Kan ikke folk bare spise den maten de har tilberedt, uten å måtte holde en forsvarstale i forkant? Kan ikke folk bare dytte innpå med snop og brus og søtsaker innimellom, uten å føle at de må stå til doms for det foran resten av verden i etterkant? Kan ikke folk bare SLUTTE å mase om mat? Nå? Aller helst i går. Takk.
Også har du aktiviteter. No er det påske sant. Da skal man aller helst ha et tonn med fartsfylte aktiviteter man skal ha bedrevet påska med. Stått på slalåmski ned Mount Babel, slått av en prat med Zeuz og reddet verden i løpet av noen dager. Ja, og vært på afterski-party te krampen tar en. Hvorfor kaller de det afterski forresten? Det er jo “etter-ski-festen” egentlig. Ånei, vent. Det var kanskje ikke like trendy? For det er kult å gå rundt i boblebukse innomhus, og bælme nedpå med smuglersprit og generelt oppføre seg som bonfester er innbakt i genene. Jeez.. folk er så føkkings teite at jeg får krupp av dem.
Det regner forresten uten. Store, feite, grå vanndråper. Sjøl måkene høres miserable ut i dette været. Ok, måker høres miserable ut uansett ka tid de åpner kjeften, men det er en helt annen sak. Verden hadde bare vært så mye behageligere å leve i dersom det ikkje fantes så mange måker i menneskeham. Og hvis ikkje headsettet til mp3-spilleren min hadde sviktet på slutten av arbeidsuka.
Sånn utenom det så lurer jeg litt på hvorfor løvinner har begynt å dukke opp i krinkelkrokene mellom ørene på meg. Både som dagdrømmer og drømmer. Noen som har noen gode forslag til hva disse totæm-dyrene kan bety?
By Lill, on april 4, 2009, 12:55 pm
I natt hadde jeg en usedvanlig fin drøm. Det var ikke så mye som skjedde, men jeg ble i veldig godt humør av å våkne av den
Jeg var sammen med flere andre mennesker på en båt. Den hadde hverken motor eller seil. Men vi seilte ned en saktegående elv.
Til å begynne med var elven smal, men den ble bredere og bredere. Rundt oss var omgivelsene i paradisiske farger. Og uansett hvor jeg fokuserte blikket så var det som om fargene der jeg så ble mer intense.
Vi seilte forbi store innsjøer, landsbyer, fjell, skoger etc. Og hele tiden var det en følelse av fullkommen fred. Jeg kikket med ujevne mellomrom ned i vannet, og det var krystallklart og glitrende, som om noe lyste opp hver vanndråpe i elven fra innsiden.
Til slutt kom vi til enden av elven, som sluttet i noe som minnet om en naturlig demning, på toppen av et fjell. Vi kom oss helt til elvens ende ved å dytte litt i bakken. Alle jeg reiste med var stille, men selv det var det noe paradisisk over.
Ah.. fine dagen
By Lill, on april 3, 2009, 9:37 pm
Jeg innrømmer, jeg har, under delvis tvang, fått med meg ørlite av noen episoder av årets runde med ungkaren. Og jeg innrømmer videre, jeg FORSTÅR ikke konseptet. Begriper det bare ikke, rett og slett. De som deltar der må jo være helt skrella ned til reptilhjernen.
Jeg skjønner skissen. Du har ørten dumme nek, som skal konkurrere om en mann eller dame.
Bare her blir det fullkommen idioti i mine øyne. Hva da konkurrere? For å se hvem som er flinkest til … hva? Leke at de har følelser på tv? Late som om de er på utkikk etter den store, bevrende, rosenrøde kjærligheten (å megahulk – det er så rørende)? Fake at de er forelsket.. for å oppnå.. eh.. hva da?
Jeg blir litt frustrert over de damene som er med i årets serie også. Det første alle sier er «åh han er så PEN» .. ehm… ok, det er superviktig altså? At han er et glansbilde? (Personlig så syntes jeg at årets ungkar virker homo, men det er helt på siden av saken.)
Også har de konkurranse mellom aldersgruppen? Hvor tilbakestående er ikke det? Eh.. fyr på ca. 30 skal velge mellom småjenter eller halvgamle kjerringer (i forhold til han selv). Jeez.. må ha vært et virkelig høyt nivå av hjernecelledød da DEN ideen ble tenkt ut.
Det eneste som er underholdende med den serien, er at han fyren ser ut som om han skal begynne å grine hver gang han skal sende noen hjem. Herregud for et kvinnfolk den fyren er. (Nevnte jeg at jeg syntes han virker homo? Ok, da så)
Så her er det jeg ikke forstår. Hva i helsiken får folk til å delta i noe sånt? Kom med EN god grunn. Sånn bortsett fra at de er på utkikk etter den før nevnte bevrende store kjærligheten, for det er bare pisspreik.
By Lill, on april 1, 2009, 9:23 pm
Jepp, tenkte jeg skulle berike internet med en fabuleringspost i kveld. Dere ble glade nå sant? (bare nikk og vær enig, og LIGG UNNA den spyposen, så ille er det ikke!)
Jeg har brukt en del av ettermiddagen på tømmerhogst, omtrent. Jeg har kuttet ned alle plantene jeg hadde, og tatt avleggere av dem, for deretter å kaste ut moderplantene.
Og hvorfor kan I kanskje spørre?
Ok, siden du spør, så skal jeg underholde deg med forklaringen.
Den er egentlig ganske enkel.
Blomsterfluer. Kaskader av irriterende, støgge blomsterfluer. Jeg har prøvd det meste. Til og med radar, uten at DET tok knekken på alle jævlene. Så jeg kastet ut jævelskapet. Med stilk og jord.
Men så fikk jeg det for meg at jeg skulle plante ut på altanen noen av de største … vel .. ehm.. trærne. Bare for å se om noen klarer å overleve. Og da jeg hadde gjort meg ferdig, ble jeg stående og glo på krukken. Stor krukke. FULL av jungel. Damn. Er det det jeg har hatt inne i stua? Nye perspektiver er gøyale.
Apropos det.. eller nye og nye fru Blom, la meg heller kalle det tilbakevendende. Jeg har et lite før-påske-mysterie som folk kan kokkelure over. Jeg lager bilder. Tegner og/eller maler. Lørdag som gikk brukte jeg fargeblyanter. Jeg la fra meg en fargeblyant på staffeliet, gikk inn på kjøkkenet for å hente noe, kom tilbake igjen – poff – fargeblyant søkk borte. Og i dens plass lå det en vanlig blyant istede. Kun jeg som var våken. Kun borte i maks 10 sekunder. Og jeg fant IKKE fargeblyanten min igjen. Jeg lette over hele jævla stua. Sjekket til og med kjøkkenet, fordi jeg tenkte at jeg hadde surret, og tatt den med meg inn på kjøkkenet. Nope. Og jeg må legge til, jeg hadde KUN fargeblyanter fremme, ingen vanlige, i og med at grunnbildet allerede var klart.
JEG skylder på små nisser som har for lite å gjøre, og for mye tid å gjøre det på. Det har forresten alltid vært sånn i mitt liv. Gjenstander, noen ganger store også, blir søkk borte når man omtrent bare snur ryggen til. Vanligvis dukker de opp igjen – etter ca. 1 års tid, på helt absurde plasser. Jeg syntes IKKE det er morsomt. Det var en av de få Caran d’Ache akvarellblyantene jeg har igjen (siden kunstmateriell-butikker i Bergen ikke gidder å selge dem lengere, NÆPSKRELL!). Jeg håper den som forsynte seg får fliser langt oppi rompa av den blyanten. Virkelig. Med påfølgende betennelser. VIRKELIG!
Livet er gøyalt når det går utenom normalen. Eller så kan det jo selvsagt være jeg som er i ferd med å bli, eller bare først nå skjønner at jeg er en smule kokkelimonke inni krinkelkrokene der et sted. Uten at det gir meg blyanten tilbake. Er vel kaskadene med blomsterfluer som gikk berserk tenker jeg.. og gnaflet i seg blyanten da jeg snudde ryggen til *surk*
Ok. Hva sa du? Nok nå?
Vær sånn. Jeg sender blomsterfluene til deg istede. okei? Takk
|
|
