En verden i krise

Selv en som meg, som er så lite engasjert i det politiske livet (og egentlig mye annet også i samfunnet) har fått med meg at det er en stor K-R-I-S-E på gang i den finansielle verden. Krisepakker på uante millioner sprøytes inn i høyere hastighet enn Hollywoods silikonfjell kan konkurrere med. Og det snakkes i det vide og det brede om at NÅ må staten ta ansvar. NÅ må redningen komme. NÅ må det bli en endring. NÅ må vi få finansverdenen opp og kjøre igjen…

Og sånn hvis jeg ser fra fornuften til vårt samfunn, så kan jeg skjønne argumentasjonen. Mange kan og vil komme til å miste jobbene sine. Mange vil miste hus og hjem. Mange må ta til takke med en adskillig lavere levestandard enn den de har i dag.

Men.. har vi ikke kommet dit vi er i dag, fordi vi rett og slett har forbrukt – for mye? Folk har (og med folk mener jeg både privatpersoner og bedrifter) lånt penger til.. vel.. omtrent alt. Det er en grense for hvor mye lån enkeltindivider kan takle, før det begynner å gå skeis. Forbruket vårt, veksten som de maser så mye om at NÅ må den bli friskemeldt igjen, kan faktisk ikke fortsette inn i himmelen.
Babels tårn lar seg ikke bygge folkens, uansett hvor lyst vi har til å få det til.

Sånn på lengere sikt så trenger vi kanskje dette? Kanskje trenger vi, som samfunn, å møte forbruksveggen, og lære oss å styre samfunnsutviklingen etter annet enn hvor mye hver forbruker kan ta opp av lån for å kjøpe ting vi strengt tatt ikke trenger.
Jeg så på tv for noen dager siden om hushaier borti statene, som fikk kjøpt hus som før var dyre, til en svært billig penge. Og jeg må innrømme, jeg måpte litt. Ikke fordi de fikk kjøpt husene billige når de ble tvangssolgt, men over størrelsene på husene. DET var vanlig størrelse på et hus? DET var det den vanlige mann (og kvinne) der borte satt med et lån på? Det var absurd store hus, i forhold til hva folk _egentlig_ trenger. Og det er bare et eksempel på hvordan overforbruket har fått lov til å styre samfunnsutviklingen. Det er fullkomment latterlig at lån til privatpersoner og bedrifter, har fått lov å bli den viktigste grunnpilaren samfunnet vårt hviler storparten av vekten sin på.

Ja men hva med alle bedriftene som går konkurs? Alle bankene, alle bilfirmaene etc etc. Vel, bankene går konkurs fordi folk-har-ikke-råd til å ta opp mer lån. Bilfirmaene går konkurs fordi folk-har-ikke-råd til å ta opp flere lån til å kjøpe seg nye biler. Forbruksveggen skriker oss midt i fjeset, arm i arm med søppel-himmalayafjellet vi har skapt. Og vi har akkurat oppdaget at bremsene i bilen vi sitter i, og kjører mot veggen i 200 km/t med er defekte. Vi trodde aldri forbruksbilen vår ville trenge bremser. Vi trodde aldri at hindringer kunne dukke opp i veien, åpenbart.

Selv om det er svært mange som går vanskelige tider i møte, både økonomisk og på andre plan, så tror jeg at vi som samfunn trenger dette. Vi trenger å erkjenne at veggen finnes. Vi trenger å erkjenne at alt har en grense. Selv forbruk.