jul 15 2008
Er det noen der ute?
Jeg satt og kikket på et program på National Geographic nå nettopp (nope, husker ikke tittelen på programmet) som dreide seg om et vitenskapelig syn på muligheten for liv på andre planeter i universet. De snakket om sannsynligheta for at vi skulle hatt besøk av ufonauter, og sannsynligheta var slående lav. Vi snakker om millioner på millioner av år.. i beste fall.. Og man kunne jo spørre seg, hvorfor skulle de gidde?
Men… så slo det meg, i et sånt øyeblikk av endeløs fabuleringsmodus.. Sett at vi tar feil? Jeg mener.. det finnes teorier om rom-tid der man sier at hverken rom eller tid eksisterer. At alt skjer her og nå. Da skulle, i følge den teorien.. enhver fjern planet, eller det som vi opplever som en fjern planet, egentlig befinne seg … vel… her? Flettet inn i vår egen verden, bare ikke synlig og følbar for oss selv.
Sett at det er det ufonauter er? Schmartinger som har lært seg hvordan de interagerer med andre … hm.. lag(?) av virkeligheta? Så er jeg tilbake på de bøkene jeg har lest av James Redfield, der hovedpersonene på gitte tidspunkter blir .. endret? de får øye på nye lag av virkeligheta om du vil. Så hva om vi tar feil? Hva om det ikke tar lysår og utallige levde år å “reise” frem og tilbake… hva om det tar et øyeblikk, alt ettersom hvor god man er til å dykke ned (eller opp) i lagene som virkeligheta er laget av? Da er vi jo omgitt av dem hele tiden, men vi vet det ikke selv.
Kunne vi da ha laget en gismo.. som hjalp oss å bli klar over flere.. lag? Eller ville det blitt sabotert av de som allerede var i de lagene/nivåene? Jeg innrømmer at på generell basis er vi en kørka rase, så jeg tror ikke jeg ville hatt alle oss fartende fritt omkring i fysiske sfærer vi ikke forstod. Og da spesielt med tanke på hvor lite vi egentlig forstår av vår egen fysiske sfære. Men men.. en innretning.. det kunne jo ikke vært en portal.. man kan jo ikke gå gjennom noe for å bli klar over det som allerede er rundt en, i min logikk. Et slags tårn kanskje? En monolitt med spesiell energi? Litt sånn microwave-zap’em-smart-gismo? Kanskje man skulle holde seg litt på avstand. Gud vet hva de zappegreiene kan finne på å avsløre for oss. Ikke alltid man har lyst å vite. Litt som om naboen intimbarberer seg.. yukk.. don’t wanna know.
Og hvis vi dulta borti en sånn monolitt (vi kaller’n en monolitt, jeg liker ordet), hadde vi hatt forstand og vett nok til å forstå at det var det vi så på, eller ville vi bare tenkt “wow.. kul stein”?
I dunno… men jeg kan ikkje fri meg fra fabuleringskrinkelkrokene.. som begynner å bli overbevist om at vi har tatt feil i ett eller annet.. når det gjelder universets avstander og hvordan de kan overkommes
Og jeg tror du har hatt for mye ferie og lest for mye fiction :-P
Men hadde jo vært veldig praktisk å kunne forflytte seg hvor som helst på et øyeblikk, men tror fly/tog/bil/båt bransjene ville motarbeidet dette ganske heftig ellers ville jo de gått konkurs alle sammen, for ikke å snakke om alle tollerne som ville blitt overflødig… :-)
Roy: kan være at det har gått for lang tid uten noe konkret å fokusere på, ska’kje se vekk fra det :) Men likevel.. vi _vet aldri_ ka som faktisk er rett inntil vi har bevist det, eller motbevist det for den sakens skyld. Bare pass deg du.. ellers skal jeg ha lange utredninger om religion og bevisføring :-Þ
Tror ordet du leter etter er dimensjoner.
Og ja, monolitt smaker herlig på tungen. Jeg liker det ordet også.
HeleneK: der sa du det.. dimensjoner :) noen ganger tror jeg tankeboksen min setter seg fast i svingdøra, og jeg får liksom aldri kommet på ordet jeg leter etter :-)
Les Stephen Kings “Insomnia”. Teorien din om flere lag/nivåer i nuet er faktisk med i boka :)
ithil: stephen King? sånn hvis jeg skulle miste lysten til å sove jeg også? King’s bøker er creepy *pingle ut*
Hysj, du må ikke fortelle folket sannheten om Frognerparken…
thomas: hehe.. ok.. skal hysje ang. det jeg :-)