Havheksas Sideblikk

Jeg har akkurat sett ferdig filmen “stardust”

Jeg tror jeg er blitt romantisk på mine “gamle” dager. Jeg så hele filmen, uten å spole forbi et eneste sekund. Jeg syntes den var fin. Og jeg begynte å tenke.
I media i dag så fokuseres det utrolig mye på det vi pent sagt kan definere som negative ting. Krig, vold, kriminalitet, ulykker etc etc. Vi får input om hvor syke mennesker er, både i legme og sinn, vi får høre om utroskap, jævelskap og alle andre slags skap som alle små sorte skapninger kommer krypende ut av, og til slutt.. til slutt tror vi på det. At dette er alt som er. Og vi blir kyniske. Vi tror at mennesket er et laverestående individ. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest debatter, der noen påstår at mennesket er en “kreftbyll” på jorda. At vi egentlig burde vært utslettet etc. Men likevel det siste som dør med et mennesket, er håpet.

Jeg vet at det kan virke naivt, i en verden der fokuset så til de grader er rettet mot det negative og destruktive, men jeg tror, og håper, at innerst inne… langt inne.. så er menneskerasen et gode. At vi en gang, som rase, skal se at vi er et positivt bidrag. Slik som det er nå så er vi så opptatt med å slenge drit om oss selv, at vi kun ser elendighet hvorhen vi enn snur oss.

Derfor likte jeg filmen jeg så i kveld tror jeg. Ikke fordi helten fikk heltinnen, og de levde lykkelig alle sine (evige) dager. Men fordi jeg VIL tro at det finnes noe godt med oss, som rase. Som individer. At vi strekker oss fremover, selv når vi ligger på bunnen og ikke ser annet enn den elendigheta media peker på i dag. Det er viktig å fortelle om urett. Men hvorfor er det bare urett og elendighet som er blitt det riktige å fortelle om? Fordi det som er godt er der likevel, og da trenger vi ikke snakke om det?

I beste new age stil, så slår det meg, at det første vi må gjøre, om vi skal bevege oss fremover, er å slutte og tenke kun mørke tanker. Det kommer en soloppgang etter hver natt, ikke sant?