Skyggeblikk

Fabuleringspost, så er du advart.

Meningen med livet du, jeg har fremdeles ikke funnet noe svar. Regna med at det kommer som en stor overraskelse. Egentlig leter jeg ikke heller.
Jeg heller mer og mer mot det at det egentlig ikke er noen dypere mening med livet. Man blir ganske koko i knollen om man skal lete etter en mening, tror jeg. Da bruker man mer energi på å psykoanalysere livet sitt, enn å leve det. Kan umulig være sunt for noen.
Man kan ikke psykoanalysere alt, selv om det, for en som meg, høres ut som en grei idé, sånn bare i tilfelle noe uventet hadde tenkt å snike seg innpå meg og ødelegge den fine oversikten jeg liker å innbilde meg at jeg har over livet.

Hvordan får man overblikk over alt? Alle eventualiteter? Det hadde vært litt kult, om man kunne trekke seg tilbake, og se livet sitt mer helhetlig, men akkurat det tror jeg ikke er mulig, med mindre man er dau, og det finnes liv etter døden.

Liv etter døden er forresten et artig konsept. Hvorfor tenker jeg på det? Jo fordi jeg nesten er ferdig å lese James Redfields bok, “The Tenth insight” .. og der tar han opp en del ting som vedrører både liv og “ikke-liv” .. Det finnes utrolig mange rare forestillinger om hvordan livet skal arte seg dersom man fremdeles “finnes” etter fysisk død. I hans bok ble det fremstilt som en slags ikke-væren der alle lengtet tilbake til menneskelivet, fordi å være ikke-levende var visst litt kjipt. Jada, jeg vet, jeg leser mange rare bøker. Noe underholdning skal man jo ha har i denne verden mens man venter på nettopp døden.

Det jeg syntes er litt påfallende, er hvilken generell forskjell det er på menn og kvinner når det kommer til dette temaet. Kvinner er stort sett mye mer villig til å tro på sånne ting, enn det menn er. Og menn er ofte veldig ivrig på det å latterliggjøre hele konseptet.
Alle som tror på sånt er idioter som ikke vil innse livets realiteter blablabla…
Og det slår meg at de er sånne som måtte få dette most i trynet før de hadde overhode ville nærme seg å tro på det. Fordi, man vil vel ikke fremstå som dum sant? Å tro på sånt humbug som at kanskje fortsetter noe av oss forbi kroppen.. vel.. idioter sant?

Personlig har jeg vært innom begge ytterpunktene. Da jeg var i tenårene var jeg hellig overbevist om at dette var sannhet. Men dess eldre jeg ble dess mer tvilende stilte jeg meg til hele konseptet. For jeg har, når sant skal være sagt, aldri sett noen bevis for at dette skulle være sant. Men der igjen… hva ville bevise det?
Nå er jeg helt nøytral på temaet, og irriterer meg egentlig litt over ytterkantene. For det blir, uansett hvordan man velger å se på det, en fanatisk innstilling. Dersom man kjøper alt som sannhet, eller avviser alt fordi man ikke er i stand til å tro på det, så har man misforstått. Jeg vet ikke hva jeg tror. Og jeg tror jeg skal holde meg på denne middelveien resten av livet. Jeg har ingen garantier for at noen “sannhet” er en objektiv sannhet likevel.

Hvorfor er det så vanskelig å forholde seg rasjonelt til dette? Det kan finnes mer enn vi klarer å oppfatte ved våre sanser. Det kan finnes en “ikke-fysisk” tilværelse for oss etter at kroppen takker for seg. Men det kan også være at det ikke gjør det.

Jeg har hatt noen diskusjoner med folk som mener at man ikke kan ta historiene til dem som f.eks. forteller om tidligere liv som sannhet, og det selv om man kan få verifisert at mennesket virkelig har levd, og at det ikke er noen mulighet for at personen fant på dette selv. F.eks. som når små barn begynner å fortelle om “hva jeg gjorde da jeg var gammmel”. Og jeg er både enig og ikke enig. Hvis et menneske opplever minner, så er det det personen opplever. Er det deres egne minner? Hvem vet. Hvordan har de plukket dette opp? Hvem vet. De er der. Som oftest lærer folk noe om seg selv ved disse “møtene” … og da har egentlig det tjent sin hensikt, uansett ka den vitenskapelige sannheta viser seg å være. Å diskreditere en opplevelse fordi man selv ikke forstår den eller godtar den som sannhet, er like tåpelig som å være fanatisk religiøs.

Vi finner no alle ut av det til slutt.