jan 01 2008
Noe å tro på
Da jeg spiste.. ehm .. frokost .. i dag.. ble jeg sittende og flippe gjennom kanalene på tv’n, uten å finne noe spesielt å se på. Det er jo bare drit på tv’n nå uansett.
Men okke som, jeg kom inn på en kanal som heter Fem. Og der hadde de en eller annen dramaserie om engler gående. Og karakterene som spilte englene stod og messet om hvordan “gud er alltid med deg, gud elsker deg alltid… blablabla”
Og jeg tenkte med meg selv. Tenk så flott det ville vært. Å tro på noe sånt. Man har liksom alle svarene klare, trenger ikke å lete etter dem. Hvis du har trøbbel i livet, og alt er rævva, så er det fordi Gud tester deg og skal lære deg styrke. Og han eeeelsker deg alltid, uansett. Bare du angrer dine evt. synder, så er det ubetinget (minus den lille betingelsen da, men pytt)
Men likevel, å tro du alltid har noen med deg. At alt bedritent som skjer har en dypere mening. Å tro at alle gode tider er en belønning etc. Og virkelig TRO det. Fullt og fast. Det må være utrolig deilig. For da slipper man å granske seg selv, livet sitt, meningen med det man gjør og hvordan man lever, så lenge man følger reglene som de religiøse samfunnene har satt opp.
Og her sitter jeg, Gudløs som jeg alltid har vært, og er ørlite misunnelig. Jeg skulle gjerne også hatt svar. Følt at noen dytta meg i riktig retning hver dag etc. Men nå har jeg ingen tro på hverken gud eller fanden, så da er jeg pokka nødt å finne veien selv. Litt synd egentlig, for religion hadde vært så mye enklere. De må bare følge reglene, jeg må lage mine egne, og de endrer seg hele føkkings tida. Kjipe verden.
Mener du virkelig det du skriver her? Du forenkler det noe helt grusomt og jeg sitter her å undrer på om du virkelig føler at det er så enkelt..
Er en kristen nødt å tro på at alt som skjer er meningen? nei
Tror en kristen at han/hun har alle svarene klare? Ikke nødvendigvis nei!
Gjør det at en har en tro på Gud at en ikke gransker seg selv og sitt liv? nope…det er ingen automatikk i det.
MÅ en kristen følge det du kaller “reglene?” (som egentlig er mer som åndelige naturlover). Nehei. absolutt ikke. men bryter man en del lover så får det åndelige konsekvenser tror jeg. Det vil si at det ødelegger for en selv. Synd avler synd. Eller problemer avler senere problemerl, som man også kan si. Litt sånn som karma-tanken. Ja bare uten det med reinkarnasjon da ;P
Vel vel..dette “måtte” jeg bare skrive, for jeg blir forundret over at noen kan forenkle det så veldig. Men jeg nekter å tro (inntil det motsatte er gjentatt og bevist) at du virkelig mente det på den måten man lett kan få inntrykk av i artikkelen.
Ønsker deg uansett et Godt Nytt År! :)
Martin: jeg er klar over at jeg skrev innlegget veldig forenklet, men det var for å få frem essensen i det jeg mener.
Jeg er klar over at kristne og andre religiøse kommer til mange punkt i livet sitt der de stiller spørsmålstegn både ved sin gud, sin tro og fundamentet i livet sitt.
Men når jeg snakker om at man finner en mening i det som skjer ut fra religion, så mener jeg ikke at man er pålagt å tro/mene dette, men at religiøse mennesker i stor grad faller tilbake på “guds veier er uransakelige” når det skjer ting i livet deres de ikke ellers finner noen mening i.
At folk ikke har alle svarene - VET - jeg. Men jeg har opplevd at religiøse mennesker i langt mindre grad stiller spørsmålstegn ved “sannheter” de har fått servert. Å kreditere fanden eller vårherre kommer lettere enn å virkelig lete etter en reell mening. Fører dette til at religiøse mennesker lærer mindre i livet sitt enn oss som ikke er religiøse, neppe. Men jeg tror de kan ha en tendens til å bli mer apatiske til utfordringene og spørsmålene som reiser seg i livet. Og da spesielt de som går på “hvorfor - hva er meningen”. Du må huske på det, religiøse mennesker TROR de har funnet løsningen på meningen med livet, i stor grad, selv om det finnes variasjoner innenfor alle trosretninger. Det blir en sovepute for altfor mange mennesker.
Man må aldri følge noen regler, men man har dem som mal. Og man tror at disse reglene er statiske, det er dette som er sannheta. Dette skal man forholde seg til. Konsevensene er vel alt ettersom hvilken religion man hører til.
Jeg mener det ikke så forenklet som det som kommer frem i posten, i en bloggpost må man nødvendigvis sette ting litt på spissen for å få frem essensen i det man mener.
Men hovedpoenget var egentlig at religiøse mennesker tror at de på mange måter styres utenfra. At vårherre, jahve, allah etc legger rettesnorene. Og det er for enkelt slik jeg ser det. Man tror man har et supervesen som legger grunnlaget, så kan man selv velge, ut fra regler som faktisk mennesker har definert. Og for meg fremstår det som uendelig mye enklere å tro at supervesnet styrer skjebnen din til en stor grad (straff eller belønning) enn å ta det fulle ansvaret for alt selv.
Jeg vil gjerne prøve å forklare litt her..
Du påstår at kristne har det lett fordi de legger alt på en Gud som de blir styrt av “utenfra”, og at dette blir en sovepute hvor de slipper å ta ansvar i livet sitt. Min opplevelse av dette er faktisk stikk motsatt.
Det jeg vet kristne jeg kjenner har opplevd (folk som har blitt kristne og ikke oppvokst med kristendom), og det jeg selv har opplevd, er at man har nettopp vært igjennom mange og lange årevis av prosesser med spørsmål om meningen med livet. Mange har vært igjennom alternative retninger som f.eks New Age og andre former for nyreligiøsitet. På grunn av sin lengsel etter svar på livets mening, opprinnelse, hvem man er og hvorfor man er her, og hvorfor ting skjer, så skjer ofte det - og det er det som gjerne må til - at man gir opp.
Man finner ikke svarene der man har lett. Man skjønner at man kommer til kort. Noen detter gjerne veldig langt ned. Og det er gjerne da - og ofte da - man på en eller annen måte, må søke innover i seg selv og ikke utover. Og det er her, min venn, du møter Gud. Nemlig når du søker inn i ånden din. Du er nemlig ikke bare kropp, men du er også ånd. Slik er du skapt. Den delen som heter ånd, det er der Gud kan møte deg. Men du må ville det, og du må ønske det. For vi er født med fri vilje.
Da kan Gud nærme seg deg, og det kan han gjøre gjennom drømmer, gjennom din intuisjon og dine tanker. Noen kan oppleve å høre ord innenfra, noen kan få billedlige syn. Men det viktigste her er at Gud går gjennom hjertet og ånden din og veileder deg. Og du får da en dyp indre opplevelse av en kontakt. Det er dette som kalles å være personlig kristen. Du får nemlig et personlig forhold til Jesus.
Gud bruker Jesus som mellommann mellom seg og oss. Kanskje du da skjønner at dette handler ikke om å bli styrt utenfra, men innenfra. Og det blir noe helt annet enn en teori. Det blir en personlig opplevelse.
Det er det samme som forskjellen på å skrive brev til et menneske, kontra å møte det ansikt til ansikt. Det å faktisk se og høre mennesket du henvender deg til. Det er en himmelvid forskjell som ikke kan forklares utfra annet enn opplevelse. Når man er kommet til dette indre møtet med Jesus, og man ønsker å få mer og mer kontakt, så fyller han hjertet ditt, tankene og handlingene dine mer og mer. Og dette grunner i en kjærlighet.
Som du kanskje nå har skjønt er dette ikke en letthet. Dette er et punkt mennesket må komme til av seg selv. Og det er et stykke indre arbeid som gjør at en legger seg flat og skjønner at vi mennesker vet ikke alt..
Og da blir man motsatt av det du hevder kristne kan bli, nemlig apatisk, for dette indre møtet med Gud vil man så gjerne at andre også skal få oppleve. I dette gudsmøtet er kjærligheten en så sterk opplevelse som gjør at man skjønner at denne kjærligheten finnes ikke på det jordiske plan. Denne kjærligheten må vi hente fra Gud og føre ut til medmennesker. Den eksisterer dessverre ikke naturlig, da jorden er overgitt i motsatte krefter.
Ved denne type forståelse og bekjennelse forstår man at jorden er i en evig kamp, og konsekvenser blir sykdommer, død,tap, mismot og så videre. Derfor trenger vi Guds kraft og kjærlighet for å takle livet på jorden.
Jeg håper dette gir deg noe. Jeg oppfatter deg som en søkende sjel.
Tror ikke du skal ta det alt for ille opp Martin, Lill er bare som vanlig veldig flink til å sette ting veldig på spissen og overforenkle ting i alt for stor grad :)
Som en annen ikke-kristen så ser jeg hva Lill prøver å få fram, og er i stor grad enig med henne.
Og selvsagt er ikke verden så firkantet som hun skisserer, men tror at for veldig mange kristne så gjelder deler av det hun beskriver, mens noen har et mer dyptfølende forhold til kristendommen slik du beskriver (takker forøvrig for svært interresant innlegg)
Kan jo også være at hun fortsatt ikke er kommet over forrige innlegg og skulle ønske hun hadde en bedre forklaring på hva som skjedde på lørdag :P
Martin: ville bare si at jeg ikke har glemt deg. Skal svare på kommentaren din når helga kommer. Litt for opptatt med jobb ellers :-)
Ok :)
Jeg vil gjerne prøve å forklare litt her..
Du påstår at kristne har det lett fordi de legger alt på en Gud som de blir styrt av “utenfra”, og at dette blir en sovepute hvor de slipper å ta ansvar i livet sitt. Min opplevelse av dette er faktisk stikk motsatt.
Jeg påstår vel ikke at religiøse (og da ikke bare kristne) opplever seg selv som styrt utenfra, men at de regner med at en guddom legger grunnpilarene i livet deres. Guddommen sitter på toppen av hierarkiet, og bestemmer til en veldig stor grad hva som er godtatt og ikke i livet. Noen styres mer av frykt for guddomen enn en følelse av godhet, men alle som tror på en eller annen guddom, tror at denne entiteten legger grunnlaget i livet deres, og har en sterk innflytelse på skjebne og utfall av valg i livet.
Det jeg vet kristne jeg kjenner har opplevd (folk som har blitt kristne og ikke oppvokst med kristendom), og det jeg selv har opplevd, er at man har nettopp vært igjennom mange og lange årevis av prosesser med spørsmål om meningen med livet. Mange har vært igjennom alternative retninger som f.eks New Age og andre former for nyreligiøsitet. På grunn av sin lengsel etter svar på livets mening, opprinnelse, hvem man er og hvorfor man er her, og hvorfor ting skjer, så skjer ofte det - og det er det som gjerne må til - at man gir opp.
Hvordan folk havner ned på sin form for religion er en ting. Men når du en gang har kommet til det punktet der du har adoptert en religion (eller en avart av den), så har du lagt et premiss for livet ditt som for meg virker som en til dels ansvarfraskrivelse. Jeg har ofte hørt og sett folk bruke uttrykk som “legge mitt liv i guds hender” og liknende, og jeg lar meg fremdeles forundre (selv etter å ha vokst opp i et svært strengt kristent miljø) at mennesker virkelig er villig til dette. For legger man livet sitt i “en annens” hender, det være seg vårherre eller naboen nær sagt, så har man sagt fra seg den bevisste retten og viljen til å utforme store deler av sitt liv. Religion ER regler. Man kommer ikke utenom det. Og regler ER laget av mennesker, i den tro at de er talerør for denne såkalte guddommen. Og regler ER lettere, selv om man ikke liker reglene, enn å utforme veien selv.
Man finner ikke svarene der man har lett. Man skjønner at man kommer til kort. Noen detter gjerne veldig langt ned. Og det er gjerne da - og ofte da - man på en eller annen måte, må søke innover i seg selv og ikke utover. Og det er her, min venn, du møter Gud. Nemlig når du søker inn i ånden din. Du er nemlig ikke bare kropp, men du er også ånd. Slik er du skapt. Den delen som heter ånd, det er der Gud kan møte deg. Men du må ville det, og du må ønske det. For vi er født med fri vilje.
At mennesker sliter med å finne et ståsted i livet, og til slutt finner ut at et gitt regelsett (les: religion) gir dem mening, er forsåvidt helt greit. Og at mange har slitt før de har kommet så langt har jeg ingen problemer med å se. Men cluet er likevel, i det øyeblikket du adopterer en sannhet som FASIT, så har du også lagt til side viljen (om enn ubevisst) til å søke videre, for å se om sannheta inneholder mer enn du først trodde. Du har jo funnet “din gud”. Og at livet likevel er fylt med utfordringer sier seg selv, men da fargelegger du hele din måte å takle livet på ut fra hvordan du tror eller føler at denne guddomen ønsker at du skal. Jeg er helt med på at dine valg er dine egne valg, uansett hvor religiøs du er. Men religiøse mennesker vil i mange tilfeller si at de ble styrt av sin guddom til å ta valgene, og dermed tar de ikke det fulle ansvaret selv. See?
Da kan Gud nærme seg deg, og det kan han gjøre gjennom drømmer, gjennom din intuisjon og dine tanker. Noen kan oppleve å høre ord innenfra, noen kan få billedlige syn. Men det viktigste her er at Gud går gjennom hjertet og ånden din og veileder deg. Og du får da en dyp indre opplevelse av en kontakt. Det er dette som kalles å være personlig kristen. Du får nemlig et personlig forhold til Jesus.
Skal ikke begi meg ut på å debattere hvordan det føles å være religiøs, all den tid jeg egentlig aldri har vært det, selv ikke som barn. Jeg drev en del ganger mine besteforeldre og mine omgivelser til vanvidd fordi jeg aldri aksepterte et “fordi det er sånn” svar når jeg lurte på mangelen på logikk i religiøse holdninger (og forsåvidt alt annet i livet også - men det er en helt annen sak)
Gud bruker Jesus som mellommann mellom seg og oss. Kanskje du da skjønner at dette handler ikke om å bli styrt utenfra, men innenfra. Og det blir noe helt annet enn en teori. Det blir en personlig opplevelse.
Hvordan du opplever at denne “samhandlingen” skjer er egentlig irrelevant for poenget mitt. For du opplever likevel at noen “utenfor” deg er den som har størst innflytelse på dine valg. Jeg innbilder meg at når mennesker opplever seg selv som reellt religiøs så vil de følge sin guddom, eller etter beste evne forsøke, og igjen, hvem sier du tar valgene, kommer med forslagene til valg i livet, styrer retningen etc? Om du opplever at en guddom snakker til deg innenfra, eller via en prest er ikke så viktig. Det er hvem du tror som står bak det som teller. Jeg mener det alltid er individet selv. Men jeg har opplevd at ekstremt mange religiøse fraskriver seg dette. Det er gud som har siste ordet, sier de.
Det er det samme som forskjellen på å skrive brev til et menneske, kontra å møte det ansikt til ansikt. Det å faktisk se og høre mennesket du henvender deg til. Det er en himmelvid forskjell som ikke kan forklares utfra annet enn opplevelse. Når man er kommet til dette indre møtet med Jesus, og man ønsker å få mer og mer kontakt, så fyller han hjertet ditt, tankene og handlingene dine mer og mer. Og dette grunner i en kjærlighet.
Igjen, formidlingen av det “guddommelige budskap” og hvor det kommer fra spiller ingen rolle. Dersom du sier at noe kommer fra “gud” når du tar valg i livet, så har du faktisk, per see, sagt fra deg ansvaret for akkurat det valget.
Som du kanskje nå har skjønt er dette ikke en letthet. Dette er et punkt mennesket må komme til av seg selv. Og det er et stykke indre arbeid som gjør at en legger seg flat og skjønner at vi mennesker vet ikke alt..
Det er muligens ikke lett å komme seg dit, mentalt, for dem som søker og blir kristne (eller annen form for religiøs) Men når de først opplever at de har nådd “Målet” så virker det som om det er såre lett å gi fra seg ansvaret. Da blir det himmelske eller djevelske entiteter som sitter og spiller litt for livlig sjakk med ens skjebne. Mennesket er ikke alt, men jeg tror ikke på noen gud, og for meg er det merkelig å tro på en fantasifigur (som jeg opplever alle gudevesen til å være) som en av de sterkeste grunnpilarene i livet en lever.
Og da blir man motsatt av det du hevder kristne kan bli, nemlig apatisk, for dette indre møtet med Gud vil man så gjerne at andre også skal få oppleve. I dette gudsmøtet er kjærligheten en så sterk opplevelse som gjør at man skjønner at denne kjærligheten finnes ikke på det jordiske plan. Denne kjærligheten må vi hente fra Gud og føre ut til medmennesker. Den eksisterer dessverre ikke naturlig, da jorden er overgitt i motsatte krefter.
Ikke apatiske til alt i livet, nei. Religiøse mennesker opplever livet like intenst som alle oss andre. Men med apatisk mente jeg “gi fra seg ansvaret til sin guddom” istede for å erkjenne at man tar alle valg selv. Det er kun du selv (og selvsagt omgivelsene) som legger grunnlaget for valgene i livet ditt. Men den der “hvis gud vil” har alltid pirket borti overbærenheten min. Man blir apatisk til det at man, som religiøs, tror at fremtiden på mange måter er lagt, selv om mange religiøse også predikerer fri vilje, av ens utvalgte guddom. Da er ikke valgene “reelle” i religiøse menneskers hode, for de har alltid sin guddom som brøyter veien opp for dem i snekovet :)
Ved denne type forståelse og bekjennelse forstår man at jorden er i en evig kamp, og konsekvenser blir sykdommer, død,tap, mismot og så videre. Derfor trenger vi Guds kraft og kjærlighet for å takle livet på jorden.
Jeg håper dette gir deg noe. Jeg oppfatter deg som en søkende sjel.
Vel jeg har ikke endret mening :-) Jeg oppfatter fremdeles religiøsitet som en mer lettvint løsning. Men jeg er også innenforstått med at for veldig mange er denne guddomen nødvendig som ubevisst symbolikk rett og slett for å forstå verden. Ut fra sitt gudevesen forstår folk seg selv bedre. Så jeg ser hvorfor behovet er der, men jeg tror ikke på dette gudevesnet. Men derigjen, det som virker lettvint for meg kan jo virke som vanskelig og nesten overkommelig for andre. Enhver ser livet og evigheta gjennom sine egne linser.