Havheksas Sideblikk

Flere ganger har jeg lest i bøker eller sett på tv/internet/filmer/whatever at mennesker som skal lære seg å stresse ned, blir bedt om å se for seg at de befinner seg på et sted de selv betrakter som perfekt. En slags mental oase. Det kan være et sted de har sett før. Eller det kan være et sted de dikter opp selv.

Jeg lurer litt på om vi alle har vår egne mentale oase med oss. Jeg mener, hvis jeg lar tankene flyte fritt, og ikke gidder å fokusere på bekymringer, utfordringer, resten av verden etc, så ender jeg nesten uten unntak opp på ett av 2 steder, i mine dagdrømmer.

Sted 1)
Denne er midt i skogen. Det er en lysning i skogen, en løvskog. Det er et mørkegrønt behagelig lys i selve skogen, og en blågrå tåke ligger som en krans rundt lysningen. Selve lysningen er dekket av mose, mørkegrønn mose, og kortvokste blomster i alle regnbuens farger. Og jeg ligger alltid på rygg her og kikker oppover mot himmelen, som er stjerneklar. Og det “regner” ned små lyspartikler, nok en gang i alle regnbuens farger, over meg. Og alt er bare fred og harmoni. Dette stedet kommer jeg gjerne oftest til når jeg er søvnig. Det er et slags godnatta-bilde.

Sted 2)
Igjen i en løvskog. Men denne gangen sitter jeg ved en helt krystallklar elv. Til høyre for meg, kanskje 50 meter lengere “oppe” i skogen, durer en foss. Det er en stor foss, men likevel er den ikke støyende. Det er en myk lyd av vann som jeg ikke helt klarer å forklare. Elven er full av små rare fisker, og jeg sitter alltid med ryggen til et stort tre, som jeg har døpt for Erkinor i mine egne tanker. Det er store høye løvtrær overalt på min side av elven, og høye svaiende blomster, i mange ulike farger. På den andre siden av elven er skogen grønnere, og der fossen faller ned går en sti ut i en retning jeg ikke ser.
Til venstre for meg snor elven seg nedover i skogen, og forsvinner ut av syne i et område jeg aldri legger merke til. Dette bildet er … dagdrøm.. jeg sovner aldri til dette bildet, men jeg syntes å klarne tankene her.

Disse to bildene er ikke noe jeg har dannet bevisst. De har vært der så lenge jeg kan huske. Da jeg var barn tenkte jeg på dem som en slags hemmelig hage. Og jeg tror alle, hvis de tar seg tid, har sånne bilder lagret i krinkelkrokene mellom ørene.