Havheksas Sideblikk

Jeg så i går et lite glimt av en film om amazoner. Filmen het noe så poetisk som “amazoner og gladiatorer.” Jeg så ikke hele filmen. Det ble litt for mange push-up pupper, silikon og teite klisjeer for min del.

Men amazonene du. De (les:vitenskapen) er vel ikke helt enige med seg selv om hvorvidt de har eksistert, og hvis de eksisterte, hvordan de levde. På ytterkanten av klisjeer ser man for seg kvinner som var sterke som menn, drepte guttebarn, oppdro jenter til å bli evige klare kampsoldater, brente av seg det ene brystet og bare hadde menn i nærheten når pulings var nødvendig.

Men jeg tenker litt (en til tider uheldig vane). La oss si at de eksisterte. En stamme eller et folk der også kvinner gikk til frontalkrig. Sloss disse kvinnene “alene”? Uten oppbacking fra noen menn overhode? Hvordan ville det overhode vært mulig, i en verden av mannens dominanse? De ville vært omringet av kamplystne menn på alle kanter, som ikke ville se annen verdi i dem enn som rugekasse, og som ville gjøre det de kunne for å utrydde denne styggedommen av krigende kvinner.
Men hvis disse kvinnene sloss side om side med sine menn, ville de ikke da utgjøre en hær som ville være vanskelig å overvinne? Menns til tider brilliante evner til taktikk, og kvinners evne til å gjøre en sak til sitt eget mentale barn? Hva er farligere enn en “mor” som forsvarer noe sånt, parret med taktikk og forståelse for hvordan menn ville reagere i møte med sterke, uredde kvinner? Samt en like formidabel hær av menn?

Jeg er ingen historiker, ingen arkeolog. Men jeg har vanskelig for å se hvordan de skulle klare det uten samarbeide. Kanskje var de svært forut for sin tid, mennene og kvinnene i amazon-folket? Kanskje så de hvordan balansen tjente dem best? Vi gjør oss så ofte til ofre, vi kvinner.

En mental mantra om at vi er ofre for alt menn styrer og dominerer, gjør oss ikke likeverdige. Det gjør oss sinte, undertrykte og redde. Raseri i kombinasjon med frykt er gjerne eksplosivt, men jeg er ikke så sikker på at det nødvendigvis fører oss fremover.
Jeg tenker ikke på likestilling, men innstilling. Hva tror du at du er? Og jada, spør noen deg så vil du svare det du burde mene. Men hva mener du egentlig at du er? Innerst inne?

Jeg har en god hukommelse på drømmene mine. Og jeg er innom forum der sånt debatteres innimellom slagene. Drømmer dere, sier veldig mye om hva vi egentlig mener, både om oss selv og og om hvordan vi ser verden. Er du en amazone i krig? Drømmer du om krig, konflikter? Er det det motsatte kjønn, eller en av ditt eget kjønn, med det motsatte kjønns trekk? Kjønnskrig .. et ekkelt ord, som alltid har fått en morbid tankebane å spasere i mellom ørene på meg.

Kaller du det kamp, så blir det en kamp.
Tror du amazonene levde uten menn?
Er det ditt bilde på sterke kvinner? - Ensomme, sinte og med sverdet klar i hånden?

Så mange kampesteiner vi alle drasser med oss, uten å tenke over det. Kanskje på tide å legge ned sverdet? Det hviler litt for tungt i hånden innimellom.