sept 10 2007
En fascinasjon for døden
I Nettavisen står det i dag om en utstilling som inkluderer en 15 år gammel jente i et glassmonter. Jenta døde for mer enn 500 år siden, og man mener hun ble ofret til gudene av Inka-indianerne. En fredelig ofring, i forhold til mange andre, da hun ble fòret med alkohol, og frøs ihjel.
Jenta sitter bøyd fremover, og ser fredelig ut. Og i historien heter det seg at tusenvis av mennesker har strømmet til for å se henne. En som levde og døde for mer enn 500 år siden. Godt bevart. Indiaerne i området finner utstillingen smakløs, og mener forskerne burde begrave liket, og ikke stille det ut.
Jeg er tilbøyelig til å være enig.
Men jeg lurer litt på.. hva som gjør folk så fascinert av dette. Håper de å finne svar ang. sin egen dødelighet? Kanskje i et slags håp om at det ikke skal være så farlig, likevel. Jeg vet ikke. Jeg liker ikke tanken på at man stiller ut de døde. Jeg syntes de døde skal få fred. Men det er meg. Jeg antar man kan forsvare det med allmenn interesse og opplysning. Sikkert.
Vi er fascinert av døden, på en det-skjer-ikke-meg måte. Vi skal alle leve evig, ikke sant? Jeg får bare håpe at den evigheta ikke består i å bli plassert i et glassmonter etter vår død, for at et museum skal tjene penger på det.
3 Kommentarer to “En fascinasjon for døden”
Jeg tror vi alle er fascinert av det der fordi vi vil vite hva som skjer etter døden. Hvordan vi ser ut og lignende. Og ikke minst; hvordan folk så ut for 500 år siden.
Det kan jo også være en fascinasjon for livet, heller enn for døden. Jeg mener, livet, for 500 år siden, hvordan kan vi nærme oss det? Vanligvis har vi jo bare gjenstander, men her kan vi se en person, og selvfølgelig, jeg skjønner at vi ikke ser sjelen selv om vi ser kroppen, men likevel. Jeg tror at det kan være dette som gjør at publikum strømmer til. Uten at de helt skjønner hvorfor.
Jeg lurer på mange ting om livet for 500 år siden. Ikke minst om menneskene. Var de som meg? Følte og tenkte de som meg? En historiker sa til meg: «Selvfølgelig var de som oss! Hvis du og en person for 500 år siden ikke forsto hverandre, ville det bare være på grunn av språket.»
Det er vel spennende å tenke på?
Emelie: kanskje. Et slags bevis på at mennesker var mennesker også da?
Oda: Du har et poeng. Det blir mer virkelig når du ser på den fredfulle jentungen som sitter der. Men jeg vet ikke om vi forstår så mye mer om hvordan de levde, tenkte og følte selv om vi kan få et innblikk i hva som skjedde med dem i de siste timene. Men det sier oss kanskje noe om hvordan menneskeverdet var.
Jeg tror ikke det bare er språket som skiller meg og en for 500 år siden. Verdiene har endret seg radikalt på de siste 500 årene.. men jeg tror det ville vært spennende å snakke med vedkommende likevel