Havheksas Sideblikk

I Nettavisen står det i dag om en utstilling som inkluderer en 15 år gammel jente i et glassmonter. Jenta døde for mer enn 500 år siden, og man mener hun ble ofret til gudene av Inka-indianerne. En fredelig ofring, i forhold til mange andre, da hun ble fòret med alkohol, og frøs ihjel.

Jenta sitter bøyd fremover, og ser fredelig ut. Og i historien heter det seg at tusenvis av mennesker har strømmet til for å se henne. En som levde og døde for mer enn 500 år siden. Godt bevart. Indiaerne i området finner utstillingen smakløs, og mener forskerne burde begrave liket, og ikke stille det ut.
Jeg er tilbøyelig til å være enig.

Men jeg lurer litt på.. hva som gjør folk så fascinert av dette. Håper de å finne svar ang. sin egen dødelighet? Kanskje i et slags håp om at det ikke skal være så farlig, likevel. Jeg vet ikke. Jeg liker ikke tanken på at man stiller ut de døde. Jeg syntes de døde skal få fred. Men det er meg. Jeg antar man kan forsvare det med allmenn interesse og opplysning. Sikkert.

Vi er fascinert av døden, på en det-skjer-ikke-meg måte. Vi skal alle leve evig, ikke sant? Jeg får bare håpe at den evigheta ikke består i å bli plassert i et glassmonter etter vår død, for at et museum skal tjene penger på det.