Havheksas Sideblikk

Vi gikk opp flere etasjer, og da vi endelig kom opp til øverste etasje, begynte gulvet å bølge med det samme jeg satte foten på det. En mannsstemme kom med en eller annen (i mine ører) overdramatisk advarsel om at man måtte passe på hvor man satte foten, for alt var ikke som det virket. Jeg himlet med øynene og gikk videre innover i korridoren da jeg var sikker på at alle var kommet opp.
Vi ble ledet inn i et rom til venstre i korridoren. Med det samme jeg åpnet døren kom en stor rødglødende kule svevende mot meg og dundret rett inn i kroppen min. Jeg bannet irritert, for jeg hadde flyttet på meg (jeg visste at kulen kom) og syntes det var dårlig gjort av den å sikte på meg likevel.
Jeg følte på meg at vi deltok i en frivillig test. Alle visste det var frivillig, men de andre trodde at det var et spøkelseshus, mens jeg visste at alle bevegelsene var mekaniske innretninger som fikk alt til å flytte på seg. Så jeg satte meg ned i en sofagruppe midt i rommet, og fant ut jeg skulle bli sittende der en stund. Jeg forsøkte å forklare de andre at vi hadde gjort akkurat det samme før, men de trodde ikke på meg.
En afrikansk-utseende mann gikk frem og tilbake og gumlet sjokolade, og forsøkte demontrativt å ignorere alle forklaringene mine.
Det løp flere dyr rundt på gulvet som var med oss. Dyrene oppdaget plutselig åpninger i veggen, og innenfor var det løpehjul og andre leketøy de kunne klatre på. Det fikk alle dyrene til å løpe dit. Og dermed lukket veggen seg bak dem, og de forsvant.
Flere av menneskene begynte også å vandre rundt omkring, og forsvant bak åpninger i veggene som plutselig dukket opp o.l. Jeg ble sittende og bla gjennom en bok, og gadd ikke bry meg. Jeg visste at poenget var at alle skulle finne veien ut alene, så jeg bestemte meg for å slappe litt av før jeg også gikk mot de veggene.