Havheksas Sideblikk

Jeg kom til å tenke (selv om det strengt tatt er lite av sånt i denne varmen) på Janis Joplin. Vet ikkje helt hvorfor. Men anyway… jeg så et program om henne. Der folk uttalte seg om en “episode” der hun hadde dratt tilbake til stedet hun kom fra, og hadde tatt litt av. Iallfall i følge innbyggerne på hennes hjemsted.

Det er faktisk noen år siden jeg så programmet, så man kan få seg til å lure på hvorfor det dukket opp av vannskorpa akkurat nå. Men jeg husker spesielt ei eldre kvinne, som med haken trykket avmålt mot halsen, nedlatende sa at hun syntes synd på moren til Janis Joplin, fordi datteren gjorde seg selv til latter.

Gjorde seg til latter. Sa hun.
Den grå lille skapningen, som sikkert aldri før har blitt spurt om sin mening. Hennes øyeblikk i rampelyset, for å slenge eddik og galler om et menneske jeg skal vedde på at hun ikke kjente overhode, annet enn på navn. Det er gjerne sånn på små steder. Man vet hvem folk er… men man vet EGENTLIG ingenting om dem.
Hva visste vel hun om Janis, der hun i sin fordømmende guløyde nedlatenhet, rakket ned på et menneske store deler av musikkverdenen og verden ellers satte pris på? Å holde litt leven i en surmulende bortgjemt avkrok blir ikke sett på med blide øyne av dem som bor der, tipper jeg. Og spesielt ikke dersom vedkommende som holder leven, er en av deres egne. Man skal passe seg for ikke å gå over grensen. Være litt sær kanhende, men ikke mer enn det.

Hva vet jeg om Janis Joplin?
Hun døde altfor ung. Hun hørtes ut som en trist saxofon når hun sang. Hun vokste åpenbart opp blandt dømmesyke mennesker.

Og så spinner tankene mine videre. Hvor ofte har jeg ikke hørt, fra både nære og ikke-fullt så nære, som snakker innimellom at de skal “vise for folk hvor godt de har gjort det.”

Jeg antar da de mener folk fra fortiden. Mennesker de føler de har noe å bevise noe overfor.

Og jeg spør, siden jeg ikke forstår dette.

Hvilken betydning har det hva uvesentlige mennesker fra fortiden mener om ens suksess eller mangel på sådan?