Havheksas Sideblikk

Vi lar oss forskrekke i så astronomiske baner. Vi lar oss skremme av dommedagsprofetier, der den globale oppvarmingen er nyere tids dansende fanden.
Sånn mellom øktene på jobb, leser jeg tidvis i Aftenposten om at det er stor bekymring i de tenkende rekker over hastigheten iskappene rundt i verden smelter i. Og bekymring over at permafrosten ikke er så hardhausa som den var i hine harde dager.

Hm..

Joda, jeg skjønner bekymringene. Det blir etterhvert store landområder som blir ubeboelig, både pga stigende havnivå og manglende vann til områder langt inni gokk, ved foten av fjell etc.
Joda, jeg skjønner vi står overfor store forandringer og utfordringer. Og jeg skjønner at det ikke nødvendigvis blir det vi som rase ser tilbake på som en hyggelig tidsepoke.

Men jeg kan ikke fri meg fra å syntes at dette vitner om en nesten grenseløs naivitet. Hvem tror vi egentlig at vi er? Tror vi at vi er mye vårherres yndlinger at miljømessige omveltninger ikke ville ramme oss? Trodde vi at vi, siden vi er så utfattelig siviliserte (spesielt i egne øyne), så ville vi gå klar av alt av endringer og forandringer og omveltninger? Fordi vi fortjener det lissom?
Tror vi at vi er så mye herre over naturen, at den ikke vil følge sin egen syklus, eller ikke vil reagere på det vi bidrar med av negativ atferd og input i naturen? Er vi virkerlig så forbanna naive?

Ja, vi må endre på mye. Ja, det blir utfordringer. Ja, det er ikke de beste tidene vi går i møte, rent miljømessig. Er det ikke nå vi skal vise at det tross alt finnes litt vett mellom ørene på oss, og forberede oss, istede for å syte?
Bør ikke fokuset endres fra å sutre om hvor varmt det blir, hvor lite vadere kommer til å hjelpe og se på hva vi må gjøre for å mestre fremtiden, og dens eventualiteter? Skal ikke politikerne få finger’n ut snart, og ikke komme med idiotiske forslag som at vi skal dusje mindre per uke, men heller komme med forslag og tiltak som hjelper? Og kanskje ikke bare se på oss selv, men globalt?

Utfordringene kan bli katastrofale. De blir det, om vi ikke slutter å gnåle om alt som har vært og ting vi ikke kan forandre, og drar sammen globalt. Jeg er ingen ekspert på hverken miljø eller tiltak som kan hjelpe, men jeg nekter å tro at det ikke er _noe_ som kan gjøres. At alt vi kan gjøre er å folde hendene, sutre til vi drukner og gi faen i å gjøre noe.

Å være unnfallende og tiltaksløs hjelper iallfall ingen. Og man må ta vare på alle deler av verden, i og med at når vi snakker om miljø, så lever ingen av oss i en boble.