Havheksas Sideblikk

I en overskrift til en liten sak i avisa Nordlys står det at en 18-åring har kalt polititjenestemenn for, and I quote, “homoer i skinnvest.” Nå stod det ingenting om at politimennene (og evt. kvinnene) reagerte på denne uttalelsen, og jeg vil tro at de er vant til verre. Men det er altså det avisen trekker frem. At 18-åringen også hadde kommet med drapstrusler, var en opplysning som kom lengere ned i saken. Jeg lar meg forundre over at det har større nyhetsinteresse at politifolk blir kalt for vestkledte homser, enn at de blir drapstruet. Men det er kanskje meg som tenker for lite tabloid her, hva vet vel jeg.

Men den lille artikkelen fikk meg til å tenke på “tålegrenser” og alt vi bare må tåle. Vel, iallfall i følge andre mennesker.
Og her kommer internet og chat som et fantastisk godt eksempel. Jeg var i min tid en del på IRC. Og selv godt voksne mennesker, vel voksne iallfall på papiret, klarer å lire av seg de mest utrolige ting. Og det finnes selvsagt dem som reagerer på slike utsagn, for deretter å bli møtt med “herregud, dette må du da tåle, dette er jo bare internet.”
Man forventes å være hardhudet. Det forventes at drittslenging skal prelle av som vann på gåsa.. for herregud, dette er jo bare internet.
Og for de fleste av oss, iallfall etter en viss tid på internet og chat, så er det ikke noe problem å ta skitprat for skitprat, og rett og slett bare ignorere dem som går under betegnelsen NettTroll. Men det finnes dem som ikke klarer å distansere seg. Hvorfor er det nærmest et unisont krav om at alle skal være i stand til å distansere seg fra skitpratet på nett?

Og så har du mennesker som lever av sarkasme og satire. Men som en del ganger trekker det for langt, og også sårer mennesker. Men har dere lagt merke til hvordan de som påpeker at de blir såret nærmest blir hengt ut som sutrekopper og syteromper? For herregud, dette må de jo tåle, det er jo bare media.
Skal man aldri være sarkastisk, eller gjøre narr av? Nei selvsagt ikke. Noe må alle tåle. Ingen er en uinntakelig borg som aldri kan kritiseres med humor i bunn. Men det går et skille mellom humor og regelrett ondskapsfullhet.
Igjen, her er internet og chat et godt eksempel. I den tiden jeg var flittig på chat, så observerte jeg mange ganger “samtaler” i såkalte public windows, altså chat-kanalene. Og her ble ondskapsfullhet servert i bøtter og spann, under dekke av humor. “Det er jo bare en fleip, såpass må du tåle” var slageren hver gang noen reagerte.

Det må du tåle. Såpass må du tåle. Dette er ikke noe å ta på vei for. Men herregud, såpass må du tåle!!

Handler dette ikkje i bunn og grunn om at den som slenger dritt rundt seg fraskriver seg ansvaret for det de selv spyr ut av kjeften og fingertuppene?
Handler ikkje dette om at “mobberen” føler ubehag ved å bli gjort oppmerksom på sin negative atferd. Bagatellisere sin egen drittslening, for det er jo ikkje så farlig, det er jo ikkje alvorlig ment.
Handler ikkje dette også i stor grad om at man forsøker å presse sin egen kynisme, sitt eget reaksjonsmønster over på andre mennesker?

Hvorfor er det ok, både i media og spesielt i chatte-miljø, å slenge om seg med dritt, for deretter å bli nesten fornærmet over at folk stiller en til ansvar for det en har liret av seg?

Liker du ikkje kritikken av din indre drittsekk? Herregud, såpass må du da tåle!