Noen kvelder, sånn som i kveld, har noe fredelig over seg.
Jeg sitter her.. ute veksler det mellom regn, sludd og opplett. Værgudene kaster visst terninger der oppe. Jeg er trøtt.. men jeg har ikkje lyst til å gå og legge meg likevel.
Og jeg har et bilde i hodet, av meg selv, som sitter og ser opp mot stjernehimmelen. Og jeg er på sett og vis glad for at jeg ikkje er så stor i verdens øyne. Jeg mener, jeg kommer jo til å vandre videre en dag jeg også, over heden, som det så poetisk heter. Og jeg føler en viss tilfredshet ved å tenke på at i kjølvannet av mitt liv kommer sporene til å gro til i stillhet. Det ligger noe godt i å leve et liv i skyggen også.
Kjente mennesker blir alltid slamret frem i media og i tankene våre. Så mange forventninger, så lite de kan gjøre med det. Jeg liker ikke forventninger. Det har jeg aldri gjort. Derfor forsøker jeg også ha så få som mulig selv. Det er bedre å ta øyeblikket når det kommer. Jeg har etterhvert funnet ut at det er ganske mye å lære av og stille seg helt åpen til hva fremtiden og nåtiden kommer med. Jeg vil rett og slett ikke vite.
En dag skal vi alle gå videre. Heldigvis. Man får bare håpe at da, så ser man tilbake med et smil rundt munnen, vel vitende om at det ikke var bagatellene som styrte livet.
