Skyggeblikk

Av og til føler jeg at det blir litt trangt om plassen for tankerekkene mine der inne. Det er litt mange av dem. Også det at jeg skriver historier, selv om jeg ikke har noen planer om å få noe utgitt.

Men jeg kom til å tenke på.. Da jeg var 15 år.. begynte jeg å skrive på en historie.. en roman.. Som en enorm overraskelse, så er jeg ikke ferdig med den. Den er blitt omskrevet tusen og ørten ganger. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker å fortelle meg selv historier.. og ettersom jeg blir eldre, så forandrer romanen seg med meg.
Jeg burde sikkert gjøre den ferdig. Slik at historien får en slutt. Jeg vet jo hvordan den ender. Jeg har alle kapitlene i hodet i ganske detaljerte trekk etterhvert. Men… jeg liker å skrive på den.. liker å komme tilbake til ulike variasjoner av den.. og trekke en hva-hvis linje for hver gang. Selv føler jeg at historien blir bedre ved hvert forsøk. Muligens skulle jeg gitt meg selv et spark i rompa.. og lagt den ut på domenet mitt. Kapittel for kapittel ettersom de blir ferdige. Det er ikke viktig for meg at den blir utgitt. Det er mer gleden i det å skrive som driver meg.

Men trangt om plassen ja… per dags dato har jeg… 4 komplette romaner i hodet, og en som har begynt å vokse frem .. sakte men sikkert. Jeg vet ikkje om det er et tap for ettertiden at jeg ikke har dem fullstendig nedtegnet. Den ene.. har jeg bare giddet å skrive noen få sider inn på pc’n min. Resten vimser rundt i krinkelkrokene i hjernen min og forteller seg selv til de hjernecellene som gidder å lytte.

Hm.. ja.. det er kanskje på tide.. å begynne å avslutte dem. En etter en. Tenker jeg skal ta sats på den jeg begynte på som 15-åring først. Det er tross alt den første som dukket opp som full roman i hodet mitt…