mar 23 2007
Veien man går alene
Hvorfor er mennesker så negative til å være alene? Er det fordi vi fra naturens side er et flokkdyr, og vi instinktivt vet at vi er mer forsvarsløse mot «rovdyr» ute i den ville naturen? Og det selv om vi ikke snakker så mye med naturen atte det blir plagsomt? For innerst inne er vi flokkdyr, som trenger en tilhørighet til en klan?
Vår kultur er veldig fokusert på forelskelse og kjærlighet. Det er det ultimate målet i vårt liv, får man inntrykk av. Vi skal alle gå rundt og lete etter vår andre halvdel, som skal få oss til å føle oss som komplette og fullendte mennesker.
Vi er ikke, slik det fremstilles, hele mennesker, uten denne sagnomsuste store kjærligheten som skal komme flytende inn fra en eller annen magisk sfære, og få oss til å forstå de virkelige viktige tingene i livet. Skal jeg fortsette? Spe på med mer blablablabla….
Realiteten er jo temmelig annerledes. Matematikken med den eneste ene går ikke opp.
Men å være alene. Hvorfor blir det sett på som negativt?
Joda, unge single mennesker fremstilles som hippe og kule. Men det er bare i en viss tid. Etterhvert forventes det jo at de slutter «å leve livet» og slår seg til ro.
Dauer da kanskje?
Før eller siden forventes det at man skal søke tosomheta. Man skal finne seg sjøl i en annen, og leve lykkelig og innenfor rammene av det som .. vel.. forventes.
Mange mennesker finner aldri kjærligheten. Av svært mange betraktes single mennesker, når de har vært det lenge, eller kommet over en viss alder, som tapere på sett og vis.
«Stakkars deg, har du ikke møtt den rette du da?»
«Kanskje du skulle slutte å være så kresen? Du blir ikke yngre med årene vet du..»
Jeg er sikker på at mange single kjenner seg igjen i de kommentarene. Det å leve alene, og være fornøyd med det, godtaes bare i en viss tid. Etter at denne noe vage grensen for akseptabel tid er overskredet, så nekter folk å tro single som sier at de har det flott. Da fornekter de egentlig sin ensomhet. Da er de egentlig triste, men holder en glad maske utad. Etc etc etc..
Spiller ikke dette veldig mye på at vi som samfunn har vanskelig for å takle de som lever utenfor «normen»? Det vi sjøl syntes er normalt? Single mennesker blir på mange måter, og iallfall etter at den magiske tidsgrensen er overskredet, sett på med ublide eller medfølende øyne av samfunnet.
De som ønsker å være single, oppfattes lett som egoister, stabukker, firkanta skapninger som ikke liker å inngå kompromisser osv.
De som ikke ønsker singellivet, druknes av uutalt medlidenhet, og jeg har hørt om folk som iherdig forsøker å leke kirsten giftekniv for dem. Kan ikke tenke meg at det er spesielt morsomt å bli utsatt for.
Hvor på veien ble vi så redde for oss sjøl som individer, at vi kun kan være det dersom andre mennesker er i nærheten av oss?
Jeg er ikke redd for mitt eget selskap. Jeg tror faktisk at det ville vært best om jeg bodde for meg selv (evt. har mitt eget rom). Jeg takler nemlig ikke å ha andre mennesker for nær meg i mer enn tre dager. Da blir jeg bare sur og tverr og ukoselig.
Venner er mer viktig enn kjærlighet.
:)
Ithil: tja, hva som er mest viktig kommer nok veldig an på øyet som ser. Men det må være opptil enhver å bestemme. Det irriterer meg at det er så mange som nekter å tro på single som sier at de har det godt, og at livet deres er flott, sjøl om de ikkje har en å “dele” livet med.
Mange veier til målet, men vi kommer da dit alle sammen :-)
Veldig enig i at vår kulturs bilde av hva kjærlighet går ut på er bundet til at vi er ufullkomne, ukomplette og halve mennesker dersom ikke en annen sier han elsker deg og har sex med deg..
Vårt bilde av hva kjærliget er, er også knytter til eiertrang (begjær), å ville ha det ens eget hjerte synes er vakkert.
Jeg tror at sann kjærlighet går ut på å gi og ta i frihet. Kan man gjøre det uten å føle seg fullkommen?
ella: kommer nok mye an på.. ka man definerer som fullkommen. Frihet i et forhold kan være mye, men dersom man er i stand til å elske noen uten å måtte eie dem med hud og hår, og uten å måtte definere dem som “sin andre halvdel” så tror jeg man har kommet langt.
Men fullkommenhet i seg selv.. ens egen fullkommenhet, kan man nå den via andre? Er det ikkje via og gjennom seg selv man må finne veien til dette?