mar 06 2007
Karavanefolkets verden
Enda en av mine drømmer. En lang og innholdsrik drøm. De som har lyst å lese får ta seg litt tid :-)
—–
Det første jeg husker fra denne drømmen, er at jeg og min yngre søster befinner oss ombord i en stor romstasjon. Denne romstasjonen ligger i skjul bak planeten Mars, og kan derfor ikke sees fra jorda. Men det er i en merkelig variasjon av fremtiden, så alle vet at den er der. Det er roboter som driver denne romstasjonen, for mennesker. Men jeg og min søster kjeder oss ombord på romstasjonen, og begynner derfor å underholde oss med å bedrive litt hærverk på de mindre farlige robotene. Dvs vi tømmer varm melk over dem, slik at de kortslutter.
Dette setter de farligere robotene veldig lite pris på, og begynner å lete etter oss for å sette oss i husarrest. Vi gjemmer oss i luftkanaler og har det egentlig morsomt med denne katt- og musjakten med robotene.
Men så tilkaller robotene menneskelig politi fra jorden, som er der på et øyeblikk. Da er det ikke så morsomt lengere, for politifolkene skjønner fort hvor vi gjemmer oss (robotene klarte ikke å dedusere seg frem til luftsjaktene selv).
Vi løper alt vi orker ut i en stor hangar, og hopper opp på hver vår rom-scooter. Den ser ut som en rimelig vanlig vannscooter, men den har et energifelt rundt seg som beskytter oss mot verdensrommet. I vill fart setter vi av gårde fra romstasjonen, med politiet hakk i hæl.
I denne drømmen befinner det seg en jordliknende planet ikke så langt unna Mars. Faktisk i samme bane, bare på “den andre siden” av sola. (altså om du tar sirkelen, så befinner de to planetene seg 180 grader fra hverandre). Vi styrer mot denne planeten, og kaster fra oss romscooterene når vi lander.
Nede på bakken lander vi foran et stort fjell. Det er en åpning i fjellet, og vi løper inn der og stenger inngangen med en _enorm_ stein. (ikke spør meg hvordan vi hadde styrke til det). Politifolkene utenfor klarer derimot ikke å rikke på steinen, men blir stående utenfor og vente på oss. Så vi skjønner at nå kan vi ikke gå tilbake den veien, så vi fortsetter innover i grotten vi befinner oss i.
Det går opp for meg at det ikke er en grotte, men et tunnel-system som snor seg innover i fjellet. Jeg ser et lys lengere fremme, og håper det er utgangen til den andre siden. Det er det ikke, det er en vanvittig svær kuppelformet krystall som er en del av fjellet. Og nesten hele kuppelen (som sikkert er flere hundre meter høy) fylles av en oransj/rød edderkopp som alene klarer å dekke det meste. Bare de siste 2-3 meterene ned mot bakken er utenfor rekkevidde av edderkoppen.
Lillesøsteren min blir hysterisk redd, og løper en annen vei. Jeg løper etter henne, og finner henne stivfrossen av skrekk i en av de andre tunnelene. Og grunnen til det er at tunnelene rundt oss er full av edderkopp-egg og nyklekkede edderkopper. De er sorte og kanskje rundt 50 cm i høyde, og 1 meter i bredde. De er ikke farlige, føler jeg, men vi skjønner at vi ikke kan gå gjennom de tunnelene uten å skade de nyklekkede edderkoppene. Og selv om spesielt lillesøsteren min er redd for dem, så har vi ikke lyst å skade dem ved å tråkke på dem ved et uhell eller noe sånt.
Vi bestemmer oss for å gå tilbake til krystallkuppelen, og snike oss langs kanten av kuppelen ut til den andre siden (for der har vi fått øye på veien ut). Vi vet at vi ikke kan gå midt over, for da vil den store moder-edderkoppen se oss, og ha en litt uvanlig middag. Som tenkt så gjort. Vi går så stille som mulig og sakte, rundt langs ytterkanten av kuppelen, og kommer til slutt ut. Lettet.
Utenfor er det mange hvite telt. Dvs telt som er formet som langhus. Inne i teltene er det mange små sorte edderkopper. De er kanskje 10-15 cm i bredde. Vi går midt mellom 2 av langhus-teltene (som er max 2 meter høye) og kommer helt klar av alle edderkoppene. Rundt oss er et irrgrønt heielandskap til venstre og en stor mørkegrønn skog til høyre. Vi blir enige om at hvis vi går ut i heielandskapet så er det fare for at politiet vil oppdage oss, så vi velger den mørkegrønne skogen.
Skogen er tettvokst, og vi kutter oss vei med noen lange kniver/sabler som vi plutselig har tilgjengelig. Vi kommer ut på den andre siden av skogen, som også hadde noen lysninger, der jeg kan huske at jeg så merkelige hjorteliknende dyr, og kommer ut på en vei. Til venstre for oss ser vi igjen et grønt heielandskap, og i det fjerne ser jeg snøkledte fjell. Foran oss er lave klipper. Jeg ser ikke hva som er på den andre siden av klippene. Til høyre ser jeg lave runde fjell, og enda lengere ut kan jeg se havet.
Vi hører lyden av et reisefølge som kommer mot oss fra venstre. Vi kan ikke se dem, for de er skjult av noen heier. Men til slutt dukker de opp. De har karavanevogner med seg. Men vognene er laget av et treliknende materiale, og har ingen trekkdyr. De er malt i svært sterke farger, med glade mønstre over hele vognene. (i etterkant assossierer jeg det med sigøynervogner, de har samme form, men mangler trekkdyr)
Folket som møter oss er høye, og de fleste av dem blonde. Vi får utdelt rene klær. Hvit stor fløyelsaktig skjorte, sorte bukser og sorte knelange sko/støvler. Vi bestemmer oss for å reise sammen med dem en stund fremover.
Etter en lang tids reise (som drømmen ikke tok med - tidshopp), så var vi fremme ved havet. Når vi kommer frem er det nesten solnedgang, og jeg går utenfor området der vognene er plassert og ser på solnedgangen. Den er overjordisk vakker. Blodrød, gul, oransj, purpur, rosa og gullfarget himmel speiler seg i havet. Solen er gull- og hvitfarget på samme tid. Det står høye rektangulære klipper ute i havet, som står som silhuetter mot solnedgangen.
En tegning fra 1995 der jeg, med dårlig hell, forsøkte å få frem litt av den solnedgangen
Like før solen forsvinner ned i havet, kommer en mørk bil kjørende inn fra min venstre side. Den kjører så tett innpå meg at jeg må hoppe unna for ikke å bli overkjørt. Noen fra karavanefolket kommer og trekker meg tilbake til det opplyste området der vognene står.
Så hopper drømmen i tid igjen. Min lilleøster har bestemt seg for å dra tilbake til jorden, jeg har bestemt meg for å bli der jeg er. Drømmen slutter med at jeg ser romskipet som kom for å hente henne, forsvinner igjen over fjelltoppene.
——
Jeg må også få legge til at i etterkant, i månedsvis etter denne drømmen, så ble jeg i et utrolig godt humør hver gang jeg så for meg den solnedgangen jeg så i denne drømmen. Det er uten tvil det vakreste jeg har sett.