Havheksas Sideblikk

Helle Vaagland og Anne Lindmo har kommet ut med boken “hei mamma”, der de åpenbart forteller om svangerskap og tiden rett etter for “normalen” av kvinner. Før jeg kommenterer noe, så må jeg si at jeg ikke har lest boken, og neppe kommer til å gjøre det heller. Det er ikke boken som sådan jeg stopper ved heller.

Men barnelege Invgild Heier kommer med krass kritikk og kaller forfatterne av boka for patetiske. Og i aftenposten uttaler professor i sosiologi, Kari Wærness, seg om boken.
Hun skjønner ikke hvorfor de er sjokkert over å få barn. Og de har så lite å syte over. Men da _hun_ var ung var det helt annerledes. (de harde 30-åra og alt det der)
Moralen ser ut til å være at dersom du nærmest ikke har lidd av svangerskapsforgiftning, har født sterkt misdannede barn eller lever i den ytterste nød på en eller annen måte, så har du ingen rett til å uttale deg. Og iallfall ikke skrive bok om det. For å gjøre seg erfaringer, som er nye for disse kvinnene, selv om de ikke er tenåringer, er ikke gyldige når det ikke er slite-seg-gjennom-en-kald-og-brutal hverdag

Er det ikke merkelig? Hvordan det alltid er noen som føler at _de_ har rett til å bestemme hvem som skal få uttale seg om hva? Hvem som er verdige til å få lov til å åpne kjeften om et tema? Hvems erfaringer som skal veie tyngst på vektskålen?

Jeg spør meg selv hva dr. Heier ønsker å oppnå med å slenge dritt om forfatterne?
Hva gir det henne, annet enn å få trynet og navnet sitt i avisene?
Hvorfor er de patetiske fordi vi visste hvem de var på forhånd?
Hvorfor er det patetisk å snakke om, for deres del, å bli mor, når det ikke er snakk om prøvelser av samme proporsjoner som de 7 landeplagene?
Hvem har gitt dr. Heier retten til å bestemme hvem som skal få lov til å uttale seg om dette temaet? (Hun har vel kanskje fått med lapp hjemmefra da, som sier at bare hun kan avgjøre.. hvem de verdige er.)

Og hvorfor stusser professor Wærness over at kvinnene opplever det å bli mor for første gang som en stor overgang i livet?
Er det uvanlig?
Jeg har ikke barn selv, men etter det jeg har forstått er det en stor overgang og forandring i livet å få små barn inn i hverdagen. Er det mer urimelig at en voksen kvinne opplever dette som en forandring, enn en veldig ung kvinne?
Tror professor Wærness at man slutter å oppleve og registrere forandringer i livet når man kommer til et viss punkt? Ved fylte 30 så slutter man å legge merke til det?
Og hvorfor skulle det å ha spedbarn i huset være lettere for en godt voksen kvinne?
Skriker unger av godt voksne kvinner mindre?
Eller må man anta at ved passerte 30 så er man blitt så tunghørt at man ikke bør registrere gråt til samme grad?
Og er svangerskap lettere for en godt voksen kvinne?

Jeg stiller meg litt forundret til uttalelsene både til Heier og Wærness. Hvem ga dem rett til å være dommer over hva som er gyldige og godkjente erfaringer å snakke om? De har ikke vandret gjennom krigsherjede land, blitt voldtatt for så å bli gravide, hatt utallige sykdommer opp gjennom svangerskapet, født barna altfor tidlig eller hatt ekstremt syke barn. Så da får de tie og slutte å sutre over bagateller?

Nei ligger man ikke for døden, med Goliat som vil ut gjennom passasjer laget for mennesker, så får man vær så god holde kjeft og slutte å sutre så jævlig..

Jeez .. (ôÔ)