Det første jeg husker er at jeg er i en gruppe av elitesoldater som slippes ned over et 7-etasjers bygg. Det er som om den er delt i to vertikalt, og jeg kan se inn i bygningen samtidig som jeg befinner meg utenfor. Før vi lander på bygningen er den blitt til en pyramide.
Vi lander i øverste etasje, og løper nedover noen etasjer (husker ikke hvor mange). Det er tåke i hele bygningen.
Så kommer jeg til nederste etasje, som ligger på bakkenivå. Tåken er borte, og jeg befinner meg på ungdomsskolen jeg gikk på. Det er helt tomme korridorer, og et hvitt lys gir gjenskinn i gulvet. Og det er plutselig helt stille der. Det eneste jeg hører er lyden av mine egne fottrinn. Jeg vet at de andre soldatene er i nærheten, men jeg kan ikke se dem.
Så jeg løper inn på et stort toalett (ikke der i virkeligheta), og hopper opp på et do, og sitter stille og lytter, med våpenet klart.
Jeg kan høre at det kommer 2 stk inn i rommet, og kikker ned under døren for å se hvem det er. Jeg ser det er føttene til to kvinner, og kommer ut i rommet der de befinner seg. De er redde. Sier det foregår merkelige ting her. De har sett inntørkede mennesker, som er blitt til støv, sier de. En uhyggelig følelse sniker seg inn i meg, og jeg lytter enda mer intenst til stillheten rundt meg.
Så er jeg plutselig ute i korridoren igjen. Ei lita jente, kledt i helt røde klær, blond, trekker i klærne mine for å få oppmerksomhet. Jeg spør henne hva det er.
“De er her, men er likevel ikke her!” Sier hun skremt.
Jeg skjønner ikke hva hun mener, men hun svarer ikke da jeg spør, bare trekker meg etter seg.
Hun trekker meg inn i et klasserom. Fylt med barn. Men mesteparten av barna der er tomme skall. Innsiden er tørket vekk. Og hun peker på dem som er i ferd med å bli til støv. Noen få er ennå levende, men de ser redde ut alle sammen.
Det går en middelaldrende lærerinne rundt der og messer. Hun er helt ute av stand til å se at det er noe galt i klasserommet. Hun fortsetter å lære fra seg, som om alt var ok. Jeg får øye på en liten gutt, (naboen sin sønn i det virkelige liv). Han er blitt til et skall.
“Ser du,” hvisker jenta, “de er her, men er likevel ikke det.”
“Vi må komme oss ut,” sier jeg til henne, løfter henne opp og løper opp alle etasjene med henne. Og hele tiden føler jeg at jeg har dårlig tid.
Oppe på taket er det som om jeg siger inn i den lille jenta, og en kulerund gul fugl, med bittesmå vinger, kommer og løfter henne vekk fra taket. Fuglen flyr helt fint inntil den oppdager at jeg også er med. Da faller den til bakken som en stein. Jeg slipper taket, og fuglen flyr vekk med den lille jenta.
Men da er jeg allerede på rett side av en stor mur som omgir hele skolen (ser helt annerledes ut nå, ser ut som et enormt fengsel). Og jeg er glad for at den lille jenta er trygg.
En lysende kule dukker opp i hendene mine, og jeg hører den “mamo”-sangen som ble sunget i Auswitch-markeringen. (hun som stod i brakken og så ut på snøvær og sang). Og jeg løftes oppover. Stadig høyere oppover. Det er som om sangen gir meg energi og kraft til å komme meg høyt opp.
Til slutt er jeg så høyt oppe at jorden bare er en liten kule i det fjerne. Og jeg dunker hodet i noe. Jeg oppdager at “himmelen” kun er et lokk rundt jorda. Lyskulen hjelper meg gjennom lokket, og jeg befinner meg på noe som jeg oppfatter som et loft, et enormt loft. Eller en låve. og alt er trefarget. Lyset er slått av, og jeg blir redd for alt jeg ikke ser i mørket, som kan befinne seg der.
Så finner jeg en lysbryter, og ser meg omkring. Rommet er enormt. Og jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal finne frem (vet ikke helt hvor jeg mener jeg skal).
Jeg stanser opp, lytter etter noe, og blir enig med meg selv om at “de er med meg”, setter meg på en rutsjebane av tre, og suser nedover. Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg føler meg trygg på at jeg kommer dit jeg skal.