Havheksas Sideblikk

Jeg har relativt lang fartstid på internett. Jeg begynte å ferdes rundt på nettet allerede i 1995. Det høres kanskje ikke så lenge ut, men det er faktisk det. Det var før det hele “tok av” som det så fint heter. Og endringene har vært en del. Det meste har vært positivt. Og det jeg sitter og tenker på nå er ikke nødvendigvis negativt det heller, men det er definitivt en endring.

Jeg er innom noen få debattforum i løpet av fritiden min. Og i den tid jeg begynte å ferdes på dem var de .. vel .. debattforum. Det er de forsåvidt fremdeles. Men alle er enten reklamefinansiert, eller krever betaling. Dette var det ingen som hadde i “gamle dager”. Det er egentlig i det siste 1-1.5 årene at jeg har sett denne endringen. Flere og flere steder er enten reklamefinansiert eller krever medlemskontigent. Noen av dem har jeg sluttet å frekventere, fordi jeg ikke liker reklame, eller fordi jeg ikke finner dem verdt pengene. Andre er jeg innom fremdeles, selv om jeg ikke liker reklamen. Jeg betaler per dags dato ikke kontigent til noen nettside. Og jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å gjøre det med det første heller.

Jeg kommer heller ikke til å reklamefinansiere bloggen min. Det er nå tross alt bare jeg som “jobber” med den. Og jeg betaler bare noen hundringser i året til de som hoster domenet. Og jeg regner ikke med å få en storm av lesere uansett, slik at trafikken mot domenet skyter i været. Jeg ser ikke noe galt i å tjene penger på bloggen sin, for dem som gjør det. Men jeg syntes kanskje likevel at det er trist at alt, også meningsutvekslinger mellom oss vanlige folk skal ha reklame som et visuelt støyende haleheng.

Men det blir vel kanskje sånn fremover? Enten så får du betale av din egen lommebok, eller så får du betale ved å måtte ha reklamebanner på sidene du er innom? Jeg liker det ikke, selv om jeg aksepterer at det mest sannsynligvis er slik det kommer til å bli.

Jeg vet jeg har sovet for lite.. når jeg nekter å lukke opp øynene om morran.

Og det selv da jeg stod opp og gikk ut på badet. Øynene ville rett og slett ikke opp. Og da jeg slo på lyset på badet (fremdeles med øynene i sovemodus) ville jeg iallfall ikke åpne dem. Skarpe ekle lyset.

O takk for at det er fredag

Miraklenes tid er ennå ikke over, jeg fant faktisk en artikkel i VG(!!) som jeg tok meg tid til å lese. Artikkelen hadde den klingende overskriften Seksualisering skader unge jenter ..

I seg selv er artikkelen helt kurant. Den snakker om hvordan kvinner og jenter får et skjevt bilde av hva de er og skal være (les: menneske vs kjønnsobjekt). Og at kvinner blir fremstilt som tanketomme fjols som er der for å se pen ut og spre bena for kåte menn, er vel ikkje akkurat noen nyhetsbombe.

Men jeg lurer nå litt på, hvorfor det alltid kun er jenter og kvinner som tar såkalt skade av denne utrolig enfoldige fremstillingen av mennesket som man ser i media.
Det påvirker altså ikke usikre unge tenåringsgutter at de ser at det fremstilles som om alle skal stille med sixpack og evig duggfrisk harding (som jeg så treffende har lest på et skilt jeg passerte her i Bergen)?
Jeg har hørt historier om svært unge gutter som går på viagra, fordi det forventes at de skal holde det gående hele natten. Bokstavelig talt. Og forventningen om at de alltid skal ha lyst. At det spiller ingen rolle, så lenge ei dame tilbyr seg, da er de som siklende bikkjer over fristende bein.. og glemmer alt annet.
Blir ikkje gutta og mannfolk forbanna lei av dette evindelige gnålet om kjønnsorganet sitt, og hvordan det forventes at de alltid skal ha fokus på det? Menn påvirkes altså ikkje av samfunnets holdninger de da? Unge gutter får ikkje et skjevt bilde av kropp og seksualitet.. de er bare den overkåte “forgriperen” som bare .. vel .. er sånn?

Jeg er helt enig jeg. Fokuset på sex i dagens samfunn har fått absurde proporsjoner. Jeg er enig i at det er på tide at folk, spesielt i media, begynner å ta seg sjøl i nakken, og ikkje fremstille folk som et stykke kjøtt, som kun går rundt på instinkter. For det drypper inn, ubevisst, som vann mot stein, når man får samme beskjeden repetert om og om igjen.
Du er kjønn først. Så individ. Så menneske. Kjønn først. Din fremste plikt. Kjønn først.
Men jeg er derimot ikkje enig i at dette kun påvirker jenter og kvinner negativt. Jeg tror at folk er lei dette, på begge sider av kjønnsfronten. Og jeg tror at det kan påvirke gutter like negativt som det påvirker jenter. Og skape psyko forestillinger om hva de skal bidra med som sexpartner, kjæreste, samboer eller ektefelle.

Min påstand er nå fremdeles det at vi først og fremst er mennesker, så individer, og deretter kjønn. At folk som styrer media ikkje er i stand til å skjønne såpass, sier mer om deres mentale kapasitet enn om noe annet. Og ja.. jeg er utrolig lei av maset og gnålet om sex i media. Det er nok nå.. mer enn nok

Helle Vaagland og Anne Lindmo har kommet ut med boken “hei mamma”, der de åpenbart forteller om svangerskap og tiden rett etter for “normalen” av kvinner. Før jeg kommenterer noe, så må jeg si at jeg ikke har lest boken, og neppe kommer til å gjøre det heller. Det er ikke boken som sådan jeg stopper ved heller.

Men barnelege Invgild Heier kommer med krass kritikk og kaller forfatterne av boka for patetiske. Og i aftenposten uttaler professor i sosiologi, Kari Wærness, seg om boken.
Hun skjønner ikke hvorfor de er sjokkert over å få barn. Og de har så lite å syte over. Men da _hun_ var ung var det helt annerledes. (de harde 30-åra og alt det der)
Moralen ser ut til å være at dersom du nærmest ikke har lidd av svangerskapsforgiftning, har født sterkt misdannede barn eller lever i den ytterste nød på en eller annen måte, så har du ingen rett til å uttale deg. Og iallfall ikke skrive bok om det. For å gjøre seg erfaringer, som er nye for disse kvinnene, selv om de ikke er tenåringer, er ikke gyldige når det ikke er slite-seg-gjennom-en-kald-og-brutal hverdag

Er det ikke merkelig? Hvordan det alltid er noen som føler at _de_ har rett til å bestemme hvem som skal få uttale seg om hva? Hvem som er verdige til å få lov til å åpne kjeften om et tema? Hvems erfaringer som skal veie tyngst på vektskålen?

Jeg spør meg selv hva dr. Heier ønsker å oppnå med å slenge dritt om forfatterne?
Hva gir det henne, annet enn å få trynet og navnet sitt i avisene?
Hvorfor er de patetiske fordi vi visste hvem de var på forhånd?
Hvorfor er det patetisk å snakke om, for deres del, å bli mor, når det ikke er snakk om prøvelser av samme proporsjoner som de 7 landeplagene?
Hvem har gitt dr. Heier retten til å bestemme hvem som skal få lov til å uttale seg om dette temaet? (Hun har vel kanskje fått med lapp hjemmefra da, som sier at bare hun kan avgjøre.. hvem de verdige er.)

Og hvorfor stusser professor Wærness over at kvinnene opplever det å bli mor for første gang som en stor overgang i livet?
Er det uvanlig?
Jeg har ikke barn selv, men etter det jeg har forstått er det en stor overgang og forandring i livet å få små barn inn i hverdagen. Er det mer urimelig at en voksen kvinne opplever dette som en forandring, enn en veldig ung kvinne?
Tror professor Wærness at man slutter å oppleve og registrere forandringer i livet når man kommer til et viss punkt? Ved fylte 30 så slutter man å legge merke til det?
Og hvorfor skulle det å ha spedbarn i huset være lettere for en godt voksen kvinne?
Skriker unger av godt voksne kvinner mindre?
Eller må man anta at ved passerte 30 så er man blitt så tunghørt at man ikke bør registrere gråt til samme grad?
Og er svangerskap lettere for en godt voksen kvinne?

Jeg stiller meg litt forundret til uttalelsene både til Heier og Wærness. Hvem ga dem rett til å være dommer over hva som er gyldige og godkjente erfaringer å snakke om? De har ikke vandret gjennom krigsherjede land, blitt voldtatt for så å bli gravide, hatt utallige sykdommer opp gjennom svangerskapet, født barna altfor tidlig eller hatt ekstremt syke barn. Så da får de tie og slutte å sutre over bagateller?

Nei ligger man ikke for døden, med Goliat som vil ut gjennom passasjer laget for mennesker, så får man vær så god holde kjeft og slutte å sutre så jævlig..

Jeez .. (ôÔ)

Den engelske betegnelsen på dette er “Lucid Dreams”.
Dvs at en har full våken bevissthet med seg inn i drømmene. Man kan trene seg opp til å få dette til, men da må man være litt sta.

Jeg har prøvd dette selv en del ganger, med vekslende hell. Det var litt stilig da jeg puttet hånden gjennom et vindusglass, uten å knuse det. Det var bare som noe halvflytende materie, som gikk an å puffe hånden gjennom. Men stort sett får jeg ikke til så veldig spennende ting. Det eneste jeg gjorde i en drøm var å stirre på hendene mine og tenke at dette kan umulig fungere, men da våkna jeg av at jeg følte at noe/noen kilte meg i nakken. Faen og.

Men det er faktisk en sannhet i det. Man kan øve seg opp. Selvsagt, det er ikke spesielt festlig å bruke tiden på å glo på hendene sine, eller putte nevene gjennom vindusglass i all evighet. Men jeg innbilder meg at etterhvert skal jeg bli flinkere.. og få til kule ting. Ja, jeg klarte forresten å få det til å bli vinter når det var sommer.. (som om det er noe å skryte av, værgudene gjør det hele tiden.. men pytt)

Men for de av dere som har lyst å lære litt om dette.. så finnes det en god hjemmeside..

Dreamviews.Com

Det første jeg husker er at jeg er i en gruppe av elitesoldater som slippes ned over et 7-etasjers bygg. Det er som om den er delt i to vertikalt, og jeg kan se inn i bygningen samtidig som jeg befinner meg utenfor. Før vi lander på bygningen er den blitt til en pyramide.

Vi lander i øverste etasje, og løper nedover noen etasjer (husker ikke hvor mange). Det er tåke i hele bygningen.
Så kommer jeg til nederste etasje, som ligger på bakkenivå. Tåken er borte, og jeg befinner meg på ungdomsskolen jeg gikk på. Det er helt tomme korridorer, og et hvitt lys gir gjenskinn i gulvet. Og det er plutselig helt stille der. Det eneste jeg hører er lyden av mine egne fottrinn. Jeg vet at de andre soldatene er i nærheten, men jeg kan ikke se dem.

Så jeg løper inn på et stort toalett (ikke der i virkeligheta), og hopper opp på et do, og sitter stille og lytter, med våpenet klart.
Jeg kan høre at det kommer 2 stk inn i rommet, og kikker ned under døren for å se hvem det er. Jeg ser det er føttene til to kvinner, og kommer ut i rommet der de befinner seg. De er redde. Sier det foregår merkelige ting her. De har sett inntørkede mennesker, som er blitt til støv, sier de. En uhyggelig følelse sniker seg inn i meg, og jeg lytter enda mer intenst til stillheten rundt meg.

Så er jeg plutselig ute i korridoren igjen. Ei lita jente, kledt i helt røde klær, blond, trekker i klærne mine for å få oppmerksomhet. Jeg spør henne hva det er.
“De er her, men er likevel ikke her!” Sier hun skremt.
Jeg skjønner ikke hva hun mener, men hun svarer ikke da jeg spør, bare trekker meg etter seg.
Hun trekker meg inn i et klasserom. Fylt med barn. Men mesteparten av barna der er tomme skall. Innsiden er tørket vekk. Og hun peker på dem som er i ferd med å bli til støv. Noen få er ennå levende, men de ser redde ut alle sammen.

Det går en middelaldrende lærerinne rundt der og messer. Hun er helt ute av stand til å se at det er noe galt i klasserommet. Hun fortsetter å lære fra seg, som om alt var ok. Jeg får øye på en liten gutt, (naboen sin sønn i det virkelige liv). Han er blitt til et skall.
“Ser du,” hvisker jenta, “de er her, men er likevel ikke det.”
“Vi må komme oss ut,” sier jeg til henne, løfter henne opp og løper opp alle etasjene med henne. Og hele tiden føler jeg at jeg har dårlig tid.

Oppe på taket er det som om jeg siger inn i den lille jenta, og en kulerund gul fugl, med bittesmå vinger, kommer og løfter henne vekk fra taket. Fuglen flyr helt fint inntil den oppdager at jeg også er med. Da faller den til bakken som en stein. Jeg slipper taket, og fuglen flyr vekk med den lille jenta.
Men da er jeg allerede på rett side av en stor mur som omgir hele skolen (ser helt annerledes ut nå, ser ut som et enormt fengsel). Og jeg er glad for at den lille jenta er trygg.
En lysende kule dukker opp i hendene mine, og jeg hører den “mamo”-sangen som ble sunget i Auswitch-markeringen. (hun som stod i brakken og så ut på snøvær og sang). Og jeg løftes oppover. Stadig høyere oppover. Det er som om sangen gir meg energi og kraft til å komme meg høyt opp.

Til slutt er jeg så høyt oppe at jorden bare er en liten kule i det fjerne. Og jeg dunker hodet i noe. Jeg oppdager at “himmelen” kun er et lokk rundt jorda. Lyskulen hjelper meg gjennom lokket, og jeg befinner meg på noe som jeg oppfatter som et loft, et enormt loft. Eller en låve. og alt er trefarget. Lyset er slått av, og jeg blir redd for alt jeg ikke ser i mørket, som kan befinne seg der.
Så finner jeg en lysbryter, og ser meg omkring. Rommet er enormt. Og jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal finne frem (vet ikke helt hvor jeg mener jeg skal).
Jeg stanser opp, lytter etter noe, og blir enig med meg selv om at “de er med meg”, setter meg på en rutsjebane av tre, og suser nedover. Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg føler meg trygg på at jeg kommer dit jeg skal.

Jeg var på nippet til å få tak i en hitman og sende han i retning av de som hoster domenet mitt i går kveld.

Plutselig.. sånn ut av det blå, så fungerte ingenting av databaseoppslag på bloggen. Jeg kunne få tilgang til administrering av databasen, men ingenting, absolutt ingenting dukket opp på bloggen. Bare blanke hvite siden. Og jeg kunne ikke begripe det, for jeg så jo alle php-filene som lå der. Og la jeg til en ny, bare for test, så fungerte den helt fint-fint. Bare ikke php-filer som skulle snakke med databasen. Jeg lurte på om noe hadde blitt fucket opp med den portal-dritt-løsninga som jeg prøvde for hoved-siden, men selv om jeg fjernet de filene som lå der, og database-entryene så var og ble det like blankt. Og selv om jeg jobber med data, så er jeg ingen programmerer. Jeg hadde ikke peil på ka som evt. var feil.

Men men.. jeg fikk da øvd vel og godt på bannskapsvokabularet mitt. Rasende utålmodige meg.. på kveldstid. Fin-fine tingen for bannskap. Jeg tror sambo sikkert lærte seg noen nye nordnorske bannskapsgloser.

Men etter å ha bannet fra meg, fant jeg ut at jeg bare fikk se det an. Og kom til den konklusjonen at det måtte være noe galt med database-serverne deres. Så jeg gjorde ikkeno. Satte alt tilbake til sånn som det var i utgangspunktet (bortsett fra portal-løsningen, for den likte jeg ikkje).
Og hokus-pokus.. akkurat da jeg skulle gå og legge meg, men bare skulle sjekke en siste gang før jeg la meg, så var alt tilbake i den skjønneste orden.

Takk for tilstedeværende vett nok til å ta backup av databaser og filer. Jeg tror jeg skal begynne med det oftere. Bloggen er det eneste jeg ikke har giddet å ta backup av. Nå tror jeg det kommer til å skje ukentlig, for dæven for et arbeid det skulle blitt å bygge den opp på nytt igjen, med snart 2 år med bloggposter… nah.. amen for backup

Men selvsagt.. at jeg ikke kan klikke på enkeltposter for tiden, og få dem opp, gjør meg fremdeles moden for å hyre en hitman. Altså.. det at INGEN av linkene internt på bloggen fungerer for tiden, kommer av at noen av dem som hoster domenet sitter og klør seg på unevnelige steder for tiden..

Oppdatering: Hokus-pokus der fungerer linkene. De kom seg et steg lengere vekk fra hitman nok en gang.

Jeg har ikke sett den .. og har ingen planer om å gjøre det heller. Men det begynner å pirke borti i irritasjonsnerven min…

Det første jeg tenkte da jeg så det, var “herregud, enda en jævla film om hannibal-the-human-eating-cannibal.”
Hvor morsomt er det egentlig? Den første filmen var ok.. fordi da var det noe nytt, og karakterene i filmen var, da, uvanlige.
Men hvor uvanlig er det nå? Å gå bakover i tid.. og se..
hannibal .. sekundet før.. sekundet før.. SEKUNDET før han ble fullblåst kannibal? JEEZ… (dette er meg som himler med øynene)

Blodsplætt og menn som skjærer psyko-grimaser mens du hører kuttelyder og noen som hyler i bakgrunnen før de gurgler seg inn i døden er ingen nyhet i filmverdenen lengere.
Det er bare kjedelig gjentakende. Og det spiller ingen rolle hvor mye de sminker til de sårene til ofrene til å se ut som om de har hatt kjøttspisende bakterier der i noen tiår.. eller innvoller som velter seg ut og lager klaskelyder idet de treffer gulvet.. det er ikke spennende. Det er ikke nytt. Det er ikke engang kalkun.

Jaja.. det finnes nok av dem som syntes det er verdt kinobilletten. Men for meg blir det bare gudsjammerlig teit. Jeg har kanskje vandret for lenge på jorda til å se underholdninga i sånt tull.. vettafaen..

Hva får ellers fullt oppegående mennesker til å sette sin fulle lit til diverse helsprø konspirasjonsteorier? Jeg kom til å tenke på det i dag…

Jeg har teflonhukommelse når det gjelder navn, men det er ikke så lenge siden at jeg så et program på tv der en tidligere fotballspiller og sportskommentator (David Ike?) snakket i det vide og det brede om sin konspirasjonsteori.
Mannen kom med mye fornuftig, det var det verste av alt.
“Tankene våres styres i stor grad av det vi blir fortalt. Og hva vi blir fortalt styres iallfall av en viss grad av annet enn objektive journalister.”
Så langt var mannen fornuftig … men så tippet han over på galskapen og påstod at menneskene styres, i all hemmelighet, av øgler som har forkledt seg som mennesker.

*blunk*

*dobbelt blunk*

Men så begynte jeg å tenke over det, og neida, jeg har ikke blitt en “troende”. Men jeg tror jeg begynner å skjønne hvorfor konspirasjonsteorier appellerer. Vi er et samfunn, iallfall i den vestlige delen av verden, der færre og færre er religiøse. Vi har ingen vårherre vi tror på å prise når ting går bra, og ingen fanden å legge skylden på når ting går til helvete.
Men noen må vi jo legge skylden på.
Og hvem skal vi da velge? Siden de skal være ansvarlige for iallfall all jævelskapen i verden, så må de være mektige. Vi vet alle at mennesker i seg selv ikke er mer mektige enn naboen.. men hvis vi sper på med litt hemmelige hokus-pokus-brorskap sånn som frimurerne, eller legger til litt magi, som vi vanlige mennesker bare er for dumme til å skjønne, eller enda bedre.. lager et bakgrunnsteppe av ikke-menneskelige onde vesen som ønsker å styre oss, se da er verdensordenen gjenopprettet. Vi har de gode, som da blir oss selv, og vi har de onde.. ekle slemme tvetungede øgler. Eller rare menn i enda rarere hatter.. onde mørke menn som helt sikkert planlegger noe vanvittig skummelt noe, på bakrommet, i gutteklubben sin.

Whatever..
Det jeg ville frem til, er at jeg tror at konspirasjonsteoriene og de som tror på dem, blomstrer så flittig for tiden fordi folk trenger noe å tro på. Og i mangel på en gud og en djevel, så lager man seg sine nye gode og onde bastioner. I bunn og grunn er vi ganske enkle å forstå.. iallfall av og til.

Stekt øgle skal visst smake som kylling.. kanskje på tide å ta seg en munnfull? Sånn bare for å klarne tankene littegranne.

Altså..

Hvordan uttaler du deg om mennesker du mener er gribbete, som søker oppmerksomhet i kjølvannet av en tragisk sak i media, uten å fremstå som gribbete sjøl?

Jeg har en sak som irriterer meg, men hvis jeg skal skrive om den, så fremstår jeg nettopp som dem jeg er irritert på. Jeg tror jeg nøyer meg med å si.. at i media blir gribbene bare stadig mer aggressive. Og man søker gjerne oppmerksomhet på alle ting man kan, for å få trynet sitt i aviser og blader etc.

Mennesker….
*sukk*

Jeg befinner meg på en hvit strand. Landskapet er ukjent og likevel kjent. Stranden er laget av hvite skjell som var blitt knust til sandkornstørrelse, legger jeg litt forbauset merke til.

Jeg går sammen med min søster og William H. Macy (en skuespiller jeg hadde sett i filmen Sahara noen dager i forveien). De har begge solide støvler og sko (det veksler) på føttene, mens jeg har joggesko, som jeg oppfatter som tynne og lett å ødelegge.
Over hele stranden ligger det strødd mange sjøstjerner og blekkspruter. De fleste av dem har satt seg fast i, eller klatret inn i, tørket tang. Jeg stanser en del ganger for å undersøke de små blekksprutene som klatrer i den tørre tangen. Sjøstjernene klatrer ikke. De bare ligger på stranden og tørker sakte ut.

Vi kommer til en ganske bred elv, og jeg lurer på hvordan jeg skal komme meg over, siden jeg hadde så dårlige sko. Mens jeg står der og tenker passerer min søster og Macy over elven uten problemer. jeg forsøker å rope til dem at jeg ikke kan gå over på samme sted, men det virker ikke som om de kan høre meg.

Til slutt, etter å ha gått lengere opp langs elven finner jeg et sted som var smalt nok til at jeg kan komme over, og jeg hopper over og går sakte etter dem. Men jeg stanser flere ganger og kikker forundret på alle de uttørkede og snart uttørkede havdyrene som ligger på stranden. Alle er røde eller oransje.

Min søster og Macy går på en vei som snor seg opp rundt et lite fjell. Jeg kan se at de går opp veien fra et godt stykke foran meg.

Pluselig dukker en ENORM oransj blekksprut opp av havet (sikkert en 4-5 meter bare selve kroppen, så kommer armene i tillegg), og går på land, etter dem. Den begynner å klatre i fjellet for å ta dem igjen, og jeg ropte høyt til min søster at de måtte passe seg for blekkspruten som var på jakt etter dem.

Så våkner jeg av rent stress fordi jeg er bekymret for at de skal bli innhentet av blekkspruten

Si meg.. hva får noen mennesker til å ta på seg en parfyme.. som det lukter WUNDERBAUM av??
Og i tillegg bevege seg ute blandt folk?

Her sitter man med ekstremt sterk luktesans.. og spyr nesten på bussen om morran..

*hate hate parfyme-nesten-druknede-idioter*