Sett fra et rasjonelt ståsted så er det mye vi ikke skal tro på. Gjenfødelse er en av de tingene. En skjebne er noe annet vi heller ikke skal tro på. Fordi vi lager vår egen skjebne. Men hva om vi har tatt feil her?
Sett at det finnes en “plan” for vårt liv, så ubetydelig som det kan virke i den store sammenhengen. En plan, som vi viker fra, fordi vi ikke våger å tro. Ikke er villig til å bli latterliggjort eller hånt i en verden av fornuft og rasjonalitet, der det å tro på noe som ikke kan bevises.. ansees som tåpelig. Der vage følelser av at noe kan være rett avvises, fordi det ikke er _sånn_ vi skal orientere oss i verden…
Ta gjenfødelse. I en mer moderne tolkning av fenomenet, er gjenfødelse en læreprosess. Ikke straff og gjengjeldelse. Men en læreprosess. Hvert liv er en klassetime, om du vil.
La oss hypotetisk si at du møter et tilsynelatende fremmed menneske, og du føler at det er noe kjent med vedkommende. Men siden du vet du aldri har møtt han/henne før, så avviser du det som fantasi. For du er et rasjonelt menneske. Du tror ikke på sånt mumbojumbo.
Sett at i din plan for livet, så skulle du bli kjent med personen, og han/hun ville få en stor effekt på livet ditt, og din læring. Men du avviste hele tanken, og ble kanskje aldri kjent med vedkommende, fordi din innlærte skepsis kom i veien.
Hva om vi tar feil? Hva om rasjonaliteten vi holder så høyt i ære kun er en tolkningsmulighet, og ikke en sannhet?
Hva om det finnes en viss grad av skjebne, men at vi (ofte) er dumme nok til å velge den vekk, fordi vi vet bedre, mener vi selv? Ut fra rasjonalitet og fornuft selvsagt. Har vi da kastet bort et helt liv? Mistet en stor sjanse til læring? Mistet en menneske som kunne blitt veldig viktig? Er det ikke skremmende å tenke på at vi egentlig.. helt egentlig.. ikke vet.. om det finnes en skjebne. Om det finnes en plan med det hele. Om vi går forbi den viktigste personen i livene våre, fordi vi er redd for å bli sett på som tåpelige?
Jeg leste en gang at dumhet er langt farligere enn ondskap. Fordi dumhet ofte er godt ment. Og vi mener så godt, når vi gjør som samfunnet sier. Og aksepterer fornuft og rasjonalitet. Og bruker det som ledesnor…. men hva om vi tar feil?
Ja, hva om vi tar feil. Det er et uhorvelig stort spørsmål.
Og litt kjipt.. at ingen iallfall kan droppe ned noen solide hint mens vi nå tross alt vandrer på jordens overflate
Jeg har ihvertfall EN ting jeg mer og mer mener ikke er tilfeldig -og det er at jeg møtte en som het Monica i 1985. Det viste seg at moren hennes hadde jobbet på Ligningskontoret i Oslo, og det hadde min mor gjort også. I alle år har min mor fortalt meg at da hun hadde med meg for å vise meg fram for kollegene, var det en som hadde sagt “ååh, deilig, hun er midt i den er marsipanalderen”. Dette skulle vise seg å være Monicas mor. I tillegg hadde Monica og jeg gått hos samme øyelege da vi var små, og husket endel av de samme tingene derfra. Vi har vært venninner siden den gangen, da hun ble med i samme nærradio som meg. Redaktøren kom inn med henne og sa “Hei Kari, dette er Monica, hun vil være med her”. Mitt første spørsmål til henne var “Hei, liker du Ultravox”? Det gjorde hun. Da var alt greit:) Herregud, dette er nå over 20 år siden…..
Megameow: Det finnes dem som definerer sånt som du forteller om som såkalte mystiske sammentreff.. Jeg blir ikke enig med meg selv hva jeg tror og ikke tror ang dette.. men jeg heller fremdeles mot den at sammentreff er sammentreff. jeg tror ikke at noe _er_ forutbestemt, men jeg er åpen for at jeg _kan_ ta feil her. Og jeg liker ikke tanken på at jeg ikke vet hva som er sant og ikke