Havheksas Sideblikk

Det er vel få som ikke har fått med seg at kjente og mindre kjente mennesker har en forkjærlighet for å ønske å fortelle oss livshistorien sin. Hvilket jeg sjelden eller aldri helt ser verdien i.
De har alle hatt det så vanskelig. De har besteget Mount Everest med spikermatter under føttene, de har blitt misbrukt, utsatt for vold, levd i den ytterste fattigdom etc.
Og det er sikkert sant, iallfall en del av det de syntes verden trenger å få vite i sine biografer.

Men det er ikke helt deres ønske om å vrenge sjela til verden jeg sitter og tenker på nå. Men hvordan vi andre.. vi som lever et mer stillferdig liv i skyggene, ser på suksess. Det er ikke uvanlig at folk misliker at mennesker som ikke har lidd på en eller annen måte får suksess. De må ha hatt en vanskelig barndom, eller opplevd noe traumatisk, for at det skal bli stuerent å ha suksess. Det hele går på det at vi føler folk må fortjene suksessen ut fra våre egne verdier, vår moral.
Det er vel ikke sjelden at folk setter seg i sin “moralske” høyborg og liksom vurderer hvorvidt en suksess er fortjent eller ikke. For alt handler om å fortjene ting. En ufortjent suksess (ut fra våre kriterier) gjør mange nesten bitre.

Jeg liker ikke slike holdninger, et sånt behov for å sette seg til doms over andre menneskers liv. Og det selv om jeg sjøl går i fellen mange nok ganger. Hvorfor er det så viktig for oss å føle oss som en meddommer til andre menneskers fremgang? Og hvorfor er det så mange som har suksess som satte seg for å få det, fordi de skulle vise folk at de kunne gjøre det?
Alle kan gjøre suksess. Men kun en marginal minoritet gjør det, iallfall til den grad at resten av verden har kjennskap til det. Suksess måles i hvor mye andre tillater deg å nyte frukten av ditt arbeide? Eller frukten av din flaks?

Jeg har også lagt merke til at flaks på mange måter blir mer godtatt dersom personen som har hatt flaks nærmest legger seg på kne og ydmykt takker skjebnen for sitt hell. Den som ikke er tydelig på sin takknemlighet blir iallfall ikke sett på med blide øyne.

Igjen, vi ønsker å være delaktige i hva som er godtatt i et annet menneskes liv. Fordi vi vet bedre, kan man kanskje tro folk innbilder seg.
Det er nesten litt komisk, hvordan et samfunn som oppfordrer til individualisme bare tillater den samme individualismen dersom den holder seg innenfor rammen av aksepterte kriterier for egenart og særegenhet.

Å ha suksess, slik jeg ser det, er å selv føle at man har fått noe godt og positivt ut av livet sitt. Hva andre mennesker syntes, tror og mener er egentlig revnende likegyldig. Og man kan bevise for verden at man duger til man blir blå i trynet, det betyr ikke at man har hatt suksess, dersom man ikke selv ser tilbake på et vel levd liv ved siste åndedrag.
Det er vel det som teller, er det ikke? Oppsummeringen til slutt? Og ikke alle tornekrattene resten av verden forventer at du skal ha slept deg gjennom for å få deres stående applaus for ditt vel levde og suksessrike liv?

Trackback URI |