Et av de ordene jeg aldri har likt, er ordet “snill”. Det får meg til å grøsse, ubevisst.
“Så snill du er.” Kan man si hvis en person gjør noe man setter pris på. Da er det vel handlingen som er snill, og ikke nødvendigvis personen? Selv en fullblåst psykopat kan utføre en “snill” handling.
“Er det noen snille barn her?” Spør gjerne julenissen på julaften. Om alle barna svarer ja da, så juger de jo så det renner av dem, selv om det gjerne er litt søtt. Premiere de sidene av barnas personlighet vi liker sant? Sånn at de i fremtiden kanskje skal undertrykke alle sider av sin personlighet som ikke faller inn under snillhetsbegrepet. YÆKK!
Men hva er snill? Hvordan ER et menneske snill? Er det snilt å alltid gjøre som andre sier? Det er jo da andre mennesker syntes at man er snill.
Det finnes dem som påstår til meg at de alltid er snille. No offence, men sånne mennesker virker forstyrret på meg. Ingen er “snill” hele tiden, med mindre de er underkuet og hjernevasket til ikke å ha sine egne meninger. Og må man poengtere hvor snill man liksom er, så skurrer det med en gang i mine ører. Og jeg blir straks skeptisk til hvilke personlighettrekk den personen forsøker å dekke over ved å høylytt proklamere sin snillhet.
Nå som jula begynner å nærme seg trappa til inngangsdøra, så er det jo gjerne litt populært å snakke om snille unger. Lydige unger er vel mer riktig. Å være som foreldrene vil en skal være. Snilt? Nei, men behagelig for foreldrene. Jeg har mer sansen for Tommys, fra Tommy & Tiger’n, versjon av snillhet. Kommer alt an på øyet som ser, i beste Einsteins-relativitetstankegang.
Kanskje misliker jeg ordet snill fordi jeg ikke er av typen snill. Ikke har jeg lyst å være det heller. Som unge var jeg vel heller mer vill, full av spørsmål og overhode ikke villig til å innordne meg voksnes påtatte autoritet (når jeg tenker meg om er kanskje ikke forskjellen SÅ stor nå heller). Men det var ikke av ondskapsfullhet. Det hadde kun med min personlighet å gjøre. Men gjett at jeg fikk det servert mange millioner ganger at jeg var så langt fra SNILL som det gikk an å komme. På mange måter fremstår snillhet som ufrihet for meg. Eller idioti, alt ettersom.
Jeg anser ikke gode mennesker for snille. Gode mennesker, er gode mennesker. Men de er fremdeles mennesker, med sine positive og negative sider. Skal man gnåle om snillhet hele tiden, så virker det på meg som om man kun er i stand til å sette pris på et menneske for de kvalitetene man selv liker, og forlanger snillhet ved at vedkommende skal undertrykke sine andre sider. Det er kun en utfordring med “snille mennesker” .. og det er å ikke tørne gal av deres stadig ettergivenhet.
Ok, kanskje det er meg, som liker utfordringer i mennesker jeg blir kjent med. Jeg liker ikke folk som jatter med, som er ettergivende og snille.
Jeg har alltid hatt sansen for mennesker som vet å uttrykke sin frihet, egenart og villhet. Villmannen og villkvinnen, om man vil.
Så snill du er… mhm.. ingen er egentlig det, innerst inne. Tror nå JEG (jeg håper det iallfall)
