Havheksas Sideblikk

I helgen var jeg på kino og så filmen Eragon.
Nuvel.
Den er ikke noen superfantastisk film, men det er flotte effekter. Og jeg hadde ikke hatt noe imot å ha min egen drage som dukka opp akkurat når det passet meg. Dragen var bedårende.

Men utover det var det vel ikke det helt store akkurat. Man merker at historien er skrevet av en tenåring. Karakterene gjorde aldri særlig ut av seg. De ble liksom litt for.. animerte og 2-dimensjonale. Og jeg sammenlikner hele tiden med andre fantasyfilmer jeg har sett, der karakterene kommer mye bedre frem.

I begynnelsen, når Eragon rir på dragen, så får han beskjed om at med tiden så vil han være i stand til å sloss fra dragens hale. Og noen dager senere, i historien, så vips, så kan han det. Uten det spøtt med hale-trening. Ja, og magi kan han helt av seg selv, fordi han sier noen ord.. og får advarsler mot å bruke magi, uten at det noensinne får noen konsekvenser for han, annet enn å bli litt skjelven i beina når han forsøker å sloss mot trollmannen.

Og ikke minst.. likehetene med Ringenes herre, som er et mesterverk, er for påfallende:
- Helten heter Eragon. I Ringenes herre heter en av heltene Aragon
- Den skjønne som skal reddes het Arya. I Ringenes herre har du alvekvinnen Arwen.
- Den onde trollmannen Durza var påfallende lik Grima Ormetunge av utseende.
- I et stort slag der du ser horder av leiesoldater bryte seg gjennom murene minner veldig mye om slaget ved helmsdeep i Ringenes herre (der orker og uruk-hai angriper på liknende måte)
- Alvespråket var det magiske språket her… hvilket pussig nok også var de magiske ordene som ble uttalt da de skulle åpne døren inn til Moria i Ringenes Herre.
- Den unge helten, Eragon, kastes ufrivillig ut i det selv om han bare er en enkel bondegutt, hvilket i bunn og grunn Frodo i Ringenes Herre også var, selv om han var hobbit.

Det er liksom litt flere ting som ikke henger på greip i filmen. Familieforholdene blir aldri utbrodert. Men det er å så trist når fosterpappa dør. Det er noen slosskamper innimellom, men det tar liksom ikke helt av. Og litt for mange av karakterene dør.. uten at det er spesielt forklarende hvorfor, og uten at man blir spesielt kjent med dem på forhånd.

Og den store skumle fienden… Galbatorix (elns) er liksom aldri helt tilstede i filmen. Han furter over drageegget som blir stjålet. Han truer trollmannen sin litt, og blir enda litt surere på slutten av filmen fordi han ikke vinner. Det er liksom det vi ser til han. Han er ikke hverken fremtredende eller skummel. Og den store stygge fienden skal liksom være fremtredende i sånne historier.

*sukk*

Jaja… det blir kanskje bedre i neste omgang. Men jeg vet nå ikke om jeg gidder å se fortsettelsen… og jeg gidder iallfall ikke å kjøpe bøkene.