Havheksas Sideblikk

Når et tre faller i skogen, og ingen er der for å høre det, lager den da lyd?

Jeg har funnet svaret :-)

Det må være:

Det kommer helt an på hvem som er i nærheten og registrerer det. Lyden av et fallende tre er kun vibrasjoner gjennom luften. For dem som kan oppfatte disse vibrasjonene som lyd, så lager et fallende tre lyd. For dem som ikke kan det, andre trær f.eks. så vil den ikke lage lyd, men skape vibrasjoner.

Alt er fremdeles relativt i verden :-)

Debatter kan være interessante når man ønsker å betrakte andre mennesker, en vane jeg ser ut til å være født med (observeringen – ikke debatteringen … skjønt…vel kanskje begge). Når det gjelder det å holde seg til tema er det noen mennesker som egentlig forbauser meg litt mht hvor rigide de er på hva de “tillater” å bli tatt opp under samme temafane. Ikke at de bestemmer, men de skriker gjerne veldig ut om akkurat det at man er på siden av temaet, hvis de føler seg misfornøyde med hvor temagrensen blir trukket opp, eller sabotert, alt ettersom.

Når man diskuterer på et debattforum, under fagtemaer, eller “strenge” temaer kan jeg forstå hensikten med å holde seg til tema i veldig stor grad. Det blir håpløst hvis man f.eks. skal søke etter et gitt tema, og folk diskuterer alt annet enn dette temaet under en gitt tråd. Men jeg er litt mer forundret over at folk hisser seg opp over sidespor når det er mer generelle temaer som står på tapeten. Og iallfall i muntlige debatter vanlige folk imellom. Det er ikke noe som heter off topic når man sitter og diskuterer i en venneflokk eller i en gruppering av bekjente.

Muligens har jeg vanskelig for å forstå denne rigiditeten fordi jeg mentalt hopper fra ett tema til det neste kontinuerlig, for deretter å vende tilbake til det første temaet. Jeg lar meg egentlig forundre over mennesker som forfølger et tema fra start til slutt, uten å skrense litt ut på siden overhode. Hvordan får de det til? Går det an å bare ha en tanke i hodet av gangen?

For egen del kan jeg sitte dyp konsentrert om en ting, for så å ta en pause fra det jeg holder på med, bare for å bli klar over at hodet mitt har hatt et annet tema under bearbeidelse hele tiden mens jeg har vært konsentrert om noe annet, som jeg plutselig “husker” at jeg har holdt på å tenke på. Har opplevd at det har vært utallige slike parallelle tankestrømmer, og det skjer flere ganger for dagen. Så når noen klarer, iallfall tilsynelatende, å holde fast hele tiden på ett og samme tema, og bli forbannet når en selv vimser utfor tema, så blir jeg både forbauset og litt skremt. Det er nesten som et førerløst høyhastighetslokomotiv. Eller, hastigheten varierer det en god del på, når sant skal være sagt. Men okke som.. ett tema.. i lang tid.. uten å engang kikke til siden? Creepy.

Eller er det jeg som er creepy, som har parallelle tankebaner i hodet kontinuerlig? Uten at de kolliderer med hverandre? Hm… kanskje jeg bare skulle holde kjeft av og til? :-) (Som om det noensinne kommer til å skje. Man stopper ikkje kjeften på meg med mindre jeg VIL holde kjeft)