Skyggeblikk

Jeg satt og leste på nettet, Aftenposten om en mann som er utro. Dvs han skrev inn til en såkalt samlivsekspert (til den grad noen overhode kan kalle seg for det), og fortalte om utroskapen sin, og at han ikke har dårlig samvittighet og at han ikke føler at han er en egoist som holder på slik.

Så gikk jeg og tuslet litt rundt i leiligheta og tenkte over det jeg hadde lest. Det slår meg at selv i dag, da det ikke er snakk om overlevelse når det gjelder å holde sammen, så er det forferdelig mange mennesker som foretrekker bekvemmelighetsforhold.
Nå påstod den mannen at han ikke kunne tenkt seg andre enn kona å bo sammen med. Og at han var glad i henne. Jeg tror dette også er bekvemmelighet. Han vet hva han har. Han føler han har kontroll over det forholdet. Men jeg tror ikke han er ordentlig glad i konen sin. Man er ikke utro og lyger og går bak ryggen på en man er glad i, uansett hva man selv måtte finne på å bruke som unnskyldning. Og når han setter sitt eget kjønnsorgan over sin egen integritet, sin lojalitet og den tilliten kona faktisk har til han, så er det en bunnløs egoisme som råder grunnen. Hvordan det skal kunne overbevise som at han er glad i henne eller elsker henne går astronomiske baner over min fatteevne.

Vi er blitt veldig mye oppdratt til at vi skal realisere oss selv, også seksuelt. Vi skal finne oss selv, og vi har så mye krav på lykke og gudvethva, fordi vi fortjener det, i beste Lòreal-stil, at mange ser ut til å ha mistet helt gangsynet. Et samfunn av altfor mange narssisister, der alle skal realisere seg selv, på bekostning av folk rundt dem, fordi dette har de tross alt “krav” på, ikke sant?! Og enhver som stiller seg uforstående til en sånn holdning er håpløst bakstreversk og gammeldags. Og utroskap, når det gjelder den såkalte seksuelle selvrealiseringen, er den lettvinte løsingen. Instant-selvrealisering. Da føler han seg attraktiv. Begjært. Viril.
Og jeg sitter og rister på hodet, føler meg som en gammel kone og tenker med meg selv;
herregud for noen sorte små hjerter folk går rundt med i dagens verden.
For en flokk bortskjemte små drittunger vi har vist oss å være. Der vi, på veien mot den ultimate selvrealiseringen, overkjører alt og alle, “fordi vi fortjener det” og det må jo alle forstå.

Hvis han ikke er fornøyd, hvorfor flytter han ikke? Lett spørsmål. Vrient svar. Det er nok blandet tenker jeg, som det er for mange andre mennesker som lever i bekvemmelighetsforhold. Det økonomiske er stabilt i dette forholdet. Hus, hjem, unger og hele pakken er pent og pyntelig ordnet. Han har konemor til å ta vare på seg, mens han selv er ute og spiller bajas for damene.
Og hvorfor har han ikke sex med kona? Er det fordi da måtte han faktisk legge litt innsats i sexlivet? Det kreves vitterligen mer av både menn og kvinner å ha et spennende sexliv når de har vært i et forhold over tid. Da er det lettere med instant-selvrealiseringen (utroskap) der han nærmest kun trenger å stille opp med morranbrød, så går resten av seg sjøl. For man skal ha premie med en gang, aller helst uten å ha gjort en tøddel for å få den. Igjen skriker “fordi jeg fortjener det” – spøkelset høylytt i bakgrunnen.

Mange ville nok sikkert anse menneske som er utro som onde mennesker. Det tror ikke jeg de er. Men jeg tror de er svært umodne på enkelte områder av livet. Barnslig umodne. Der bekreftelse på eget ego blir så viktig at alt annet skyves ut i periferien. I tillegg så må slike mennesker inneha en grunnleggende mangel på respekt for andre menneskers følelser. Og jeg tror de er redde. Pissaredde for å måtte takle hverdagen og utfordringene alene. Så da er de heller utro, enn å bryte ut av et forhold de strengt tatt ikke burde være i. Så har de noen hjemme, som den trygge de støtter seg mot, den som hjelper dem å fikse hverdagen, også har de det spennende andre steder, og driter i den hjemme, når hverdagen blir for grå.
Ikke har jeg noen stor tro på at slike mennesker er spesielt givende å bo sammen med heller. Mennesker som er villig til å sette sitt eget kjønnorgan foran alt annet, er grenseløse egoister. Og det må på en eller annen måte avspeile seg ellers i livet deres også. Selv om de sjøl sikkert tror at ingen legger merke til det.

Mennesker er skuffende små mange ganger. Både i tanker og gjerninger.

Jeg leser, med en viss oppgitthet i media, at svenske feminister mener at årets undertøykampanje fra H&M er pornografisk. Jaja, tenkte jeg, den typen feminister har en tendes til å skrike opp om de underligste ting.

Men av ren nysgjerrighet kikket jeg på kampanjen.
La meg nå se… du har ei dame som går rundt i en kimono, tar den av seg, har truse og bh på hele tiden, legger seg på senga, ei katt kommer inn, hopper opp på senga.. og that’s it.
Jeg pleier å si jeg har livlig fantasi. Men den strekker jaggu ikke til når jeg skal forsøke å finne det pornografiske i denne reklamefilmen.
Hvordan i alle dager mener Gudrun Schyman, hysterisk feminist i Sverige, at man skal lage reklame for undertøy? Ved å vifte med en burka, heve øyenbrynene gjentatte ganger for liksom å hinte om at det finnes noe under burkaen og deretter flashe bilder av undertøy ingen noensinne har tatt på seg foran folk, i brøkdelen av et sekund, sånn at ingen overhode skulle finne på å tenke at det kan ha noe med kropp å gjøre?
Hvor tror svenske feminister at vi bruker undertøy hen?

Feminisme har sin misjon i vårt samfunn, det er jeg enig i. Men å skrike ut om at DETTE skal være porno blir bare latterlig. Undertøy brukes innerst på kroppen. Å vise ei normalt slank dame som Emmanuelle Béart i undertøy, på ei seng, har ingenting med porno å gjøre, med mindre svenske feminister tyr til katter i sine seksuelle aktiviteter. Og da vil jeg aller helst ikke vite om det.

Hvert eneste år på denne tiden når jeg leser i aviser eller forsåvidt nå også blogger, så er det folk som er eitrende forbannet på handelsstandens hysteriske førjulspress. Gnålet om jul starter jo lenge før bikinien pakkes vekk for sesongen, får man unektelig inntrykk av. Og jeg er forsåvidt enig i at julegnålet deres starter absurd tidlig.

Men det jeg ikke helt forstår er hvorfor folk henger seg opp i dette. Nå kan det være at siden jeg er en av dem som hater alt som har med shopping å gjøre, så merker jeg fint lite til det, i og med at butikker er noe jeg bare er innom når jeg absolutt må. De som reker i butikker i hytt og pine merker nok julegnålet i mye større grad enn meg. For min del så er det sånn at “jøss, se, de har julenisser på utstilling nå allerede – knis“. Men mange mennesker blir oppriktig sinte av alt maset om jul. At dagligvarebutikkene selger julemarsipan fra og med oktober. At pepperkakene bugner over i butikkene (og neppe smaker like godt når jula endelig kommer – for ferske er de neppe). At julekonfekt og alt sånt skit allerede er på plass og lyser rødt mot en hvorhen en snur seg i matbutikkene.

Det er nå så. Jeg tror jeg må være verdensmester i å overse sånt. Jeg registrerer det på samme måte som jeg registrerer at folk snakker til meg, men lytter ikke når de ikke sier noe som er interessant. Det blir litt sånn jatta jatta.. kul’an.

Men hvorfor blir folk så sinte? Jeg mener, er det ikke andre ting i verden som er viktigere å fokusere på enn at marsipangriser står i butikken og venter på sitt endelikt? Er nå det noe å bli sint over, helt seriøst?

Personlig ble jeg sint da jeg leste i BA i dag at ei katt var blitt skikkelig mishandlet. Huden på halen var røsket av inn til beinet stod det. Jeg fikk vondt langt inn i beinmargen av det. Og jeg håper at de som har gjort det tryner og brekker begge beina, på minst 14 steder, og at beinet stikker ut av huden på dem og river av sener så det spruter etter. Sånt gjør meg eitrende forbannet. Men marsipangriser, julebrus og konfekt i butikken? Atte.. nei?

Jeg tror det er på tide at de som hisser seg grådig opp over dette vasser litt lengere ut i vannet sitt enn til ankelhøyde. Det er tross alt viktigere ting å fokusere på, selv i førjulstiden.

Jeg er ikke av dem som sitter klistret foran tv-skjermen. Jeg følger ikke med på hverken såpeserier, kult-serier eller talkshow. Nær sagt heldigvis. Men jeg hadde på tv’n i går da jeg satt og spiste middag på kvelden (sen middag er helt typisk her).
Og det var et program om noen jenter, noe med fotomodeller. Husker ikke hvilken kanal, og ett fett kan det være. Men jeg tenkte med meg selv.. herregud, det er dette folk lar seg underholde av? Her har vi en enorm og spennende verden, men dette finner folk underholdning i? “Småjenter” på tv som bitcher segimellom og leker fotomodeller, mens andre idioter sitter bak et bord og skal bedømme dem? Hjelp.

Vi er blitt et så overflatisk samfunn at det er til å riste på hodet av. Bling-bling og jåleri og barnslig bitching er underholdning, også for voksne mennesker er jeg villig til å vedde på. Hva faen feiler det folk?

Bloggene er vel også en god pekepinn på hvor enveiskjørte og drepende kjedelige folk kan være i hodet. Jeg leste overskriften og det som stod under på bloggrevyen ang. noen som hadde krangla om besøkstall på … eh… sol-ettellerannet. Spiller det noen rolle? Det er liksom viktig, er det? Og jada, de som holder seg i ankeldybde ang. innhold er også de som får mest besøkende (minus noen få hederlige unntak). Men igjen.. spiller det noen rolle?

Og hva er viktig i media? Det er sjeldnere og sjeldnere de virkelige viktige tingene. Det er kjendisnytt. DET er liksom det ultimate. Vårt samfunn er blitt så dekadent at Sodoma og Gomorra må ha fortonet seg som en strengt religiøs speiderleir til sammenligning. Og da snakker jeg ikke om religion, for jeg gir blaffen i religion sjøl. Men hva folk ser ut til å vektlegge. Hva som er viktig å få med seg. Hvilke verdier som ser ut til å ligge som grunnsteiner i samfunnet. Narsissimen ser iallfall ut til å trives i beste velgående. Vi skal alle ut og realisere oss selv, og vi skal nyte livet underveis, fordi vi fortjener det. Og vi skal aller helst ikke slite nevneverdig for å komme oss dit vi vil, for herlighet, man kan jo risikere at man må bruke energi på annet enn festing, puling og tv!!!

Jeez… bli nå ferdig i barnehagen da for svarte!