okt 15 2006
Øvelse gjør mester
Ifølge normal tankegang burde det være en viss grense for hvor mye ett og samme menneske klarer å kløne i løpet av sin livstid. Hos meg er den grensen satt mot det uendelige. Jeg er et unikum til sine tider. Hurra for meg.
Det er godt gjort.. syntes jeg, uten at jeg av den grunn føler noe påtrengende behov for å rope hurra, å kutte seg på en tyggispakke. Jeg mente nå da … da jeg klarte det for noen dager siden, at jeg hadde nådd nye høyder.
Akk så naiv man kan være. Nå sitter jeg med et brukbart kutt som blør mye mer enn det strengt tatt burde, som følge av at jeg klarte å kutte den ene fingeren med en smørkniv. En smørkniv! Nok en gang. Hurra for meg. Vondt er det også. Og helt uten medlidenhet er jeg i tillegg.
Jeg får se det som så.. i det minste blir jeg ekstremt dyktig på å vedlikeholde bannskapsvokabularet. Aldri så galt at det ikkje er godt for noe, ikkje sant?