Havheksas Sideblikk

I Norge er det populært å si at vi skal være solidariske. Vi skal ta vare på hverandre. Vi skal søke en minimum av levestandard i landet. Vi skal ta vare på de svake, og de rike skal yte mer. Yt etter evne, få etter behov. Rett ut av Mao’s lille røde.

Det er fine tanker. Å ta vare på hverandre. Å yte til et fellesskap som gir tilbake det du trenger, når du trenger det. Men det holder ikke vann når man går praksisen etter i sømmene.

Problemet er, slik jeg ser det, at noen politiske retninger er for omfattende når de skal definere verden. De vil kontrollere alt.
Og i Norge har denne “likhets”-tanken for mye grep. Likhet har blitt til et krav om et uniformt liv, en uniformert personlighet. Du skal ikke skille deg ut fra andre. Du skal ikke tjene mer enn naboen. Du skal YTE til samfunnet. Du skal tenke på samfunnet. Du skal ikke være et individ.
Å tjene penger og få økonomisk gevnist ut av din innsats får magen til ihuga sosialister til å vrenge seg. Å kunne nyte ting i livet som ikke ola uteligger er i stand til, er også galt. Biler, i et land som er like langt som et ondt år, er luksus. Det er luksus å kunne komme seg fra et sted til et annet. Å ha tak over hodet, er luksus.
Det er så mye som er luksus. Jeg husker jeg så på tv en kvinnelig politiker, som da strømkrisen ble debattert, med skrikende avsky, snakket om at “rike velter seg i luksus” da det var snakk om at de brukte strøm. Noen burde gi den dama en headscan.
Belønning for innsats = motbydelig (i norske øyne). Vi skal alle være LIKE! LIKE! LIKE! Et homogenisert samfunn der ingen er individer, men kun medlemmer av samfunnet. Som maur. Flittige maur.

De rike skal også bidra mer, progressivt mer, til samfunnet enn de som har lite. Hvis Jørgen Hattemaker betaler 10% skatt av sin inntekt, og Kong Salomo gjør det samme, så kan dere banne på at Kong Salomo betaler jævlig mye mer enn Jørgen Hattemaker. Men nei, rike skal straffes for sin rikdom. Ekle-vemmelige-rike. Sjalusien og grådigheta lyser praktisk talt ut av enkelte norske politikere. Det er sånn at man ikke vet om man skal le eller gråte. Ja jeg tenker det er kjipt for enkelte grådige grå menn og kvinner å svelge det at kreativitet, pågangsvilje og nytenking kan gi fortjeneste. Jeg mener, det villle jo bety at noen faktisk tjente penger som politikerne ikke klarte å få de klamme, kalde fingrene sine i. Huff.

Norsk skole er en pådriver for denne kvalmende likhetstanken. Kreativitet, egenart og evnen til personlig uttrykk blir effektivt forsøkt kvalt av den norske skolen. Det er galt å være dyktig, for da kan det være at de andre ungene føler seg underlegen.
Tanken om den nedlatende kunnskapsrike og dyktige dyrkes uhemmet både i norsk skole og i det norske samfunn. Har du egenskaper eller evner som ikke flesteparten har, så er du automatisk nedlatende.
Ergo er det helt ok å være drittsekk i din retning. Det er ok å avsky mennesker med egenskaper, kvaliteter og suksess som ikke er av det ordinære. Norsk skole, føler jeg, når det kommer til den “sosialt oppdragende” siden av utdannelsessystemet, gjør oss til misunnelige, grådige kloakkrotter. Mange lærere ser ut til å rett og slett mangle sosial IQ. Og det selv om jeg i min tid har hatt noen få gode lærere, så ser jeg at mange mennesker som aldri burde vært gitt en pedagogisk rolle blir ansatt og blir værende i norsk skole. Mennesker som ikke er i stand til å relatere seg med særlig suksess til andre som ikke er som dem selv. Små grå skapninger som ikke kan lære fra seg annet enn akkurat det som er innenfor permene i ei bok, men som likevel får lov til å ødelegge for kreativitet og egenart hos elever.

Norske politikere forekommer meg ofte som kaklende høns. De ser ut til å komme seg frem på grådighet og sjalusi. Ikke på idealisme og genuin interesse for å bidra med noe til samfunnet.
Og hvorfor kommer de seg så langt?
Fordi de når rett inn til den semikommunistiske jantebefengte norske folkesjela. De treffer oss helt hjemme der. Så får vi lov å sjekke skattetallene til naboen. Bare sånn at vi skal være sikker på at jævel’n ikke tjente mer enn vi syntes han fortjener sant? Det er innsynsrett i andres økonomi. Det er i beste fall hårreisende. (men det er et tema for seg selv)

Du må ikke komme her og tro at du er noe. (Og skulle du mot formodning være det, så må du ikke tro at du kan VELTE deg rundt i luksusen din - pålegg på brødskiva og elektrisitet og sånt - uten å betale saftig for det.) Hurra for Norge. Yessss… vi kan det vi.

Nå er ikke jeg et menneske som er mye fokusert på mat. Men jeg har en oppskrift hjemmefra, som er knallgod, og som sikkert en del ville sette pris på å prøve ut i de mørke høst- og vinterdagene.

Merk at dette er til en stor form. Så stor som dere kan få plass til i komfyren, av typen firkanta svær greie.

Selve kaken:
4 egg
8 dl sukker
250 gr. smør/margarin
3 ts bakepulver
4 ss kakao
4 dl melk
10 dl. hvetemel

Glasuren:
300 gr. melis
100 gr. smør/margarin
1-2 ss kakao
2 ts vaniljesukker
3-5 ss kokt/traktet kaffe (avhenger av hvor sterk kaffesmak dere vil ha på kaka)

Fremgangsmåte kaken:
Smelt smøret.
Visp egg og sukker til eggedosis. Dvs. skill eggehvite og eggeplomme. Visp eggehvite først til den blir hvit og fast i konsistensen, sleng deretter oppi eggeplommene og sukkeret og visp det inn i eggehviten.
Ha oppi smeltet smør og melk (vispe nok en gang)
Bland deretter oppi alt det tørre

Stek kaken på 200 grader i ca. 30 min midt i ovnen. Dere sjekker om den er ferdigstekt ved å stikke en fyrstikk nedi, og sitter det ikkeno kakemasse fast på fyrstikken når dere tar den opp, så er kaken gjennomstekt. (hvis dere har for “hoppete” aktiviteter på gang rett i nærheten av komfyren mens kaken stekes, så risikerer dere at den faller sammen og blir rå, så gå pent rundt komfyren mens kaka stekes)

Fremgangsmåte glasur:
Smelt smør først.
Bland deretter alt det tørre sammen, og sørg for at det er ordentlig blandet sammen før du tar oppi noe mer.
Ta opp i smeltet smør og bland deretter inn kaffe

Husk å legge på glasuren mens kaken er varm. Sett kaken i kjøleskapet i ca. 45-60 min, og vips, knallgod stor sjokoladekake klar til å prikkeveres

—-

Liker man mørk sjokoladekake, så digger man definitivt denne :-)

Det slår meg at jeg kanskje muligens kanhende mangler en forståelse for enkelte minoriteters behov for å markere seg i samfunnet. Eller kanskje jeg bare rett og slett er potte tett?

Men jeg sliter virkelig med å se nødvendigheten av å poengtere hvilken seksuell legning man har. Og da snakker jeg om de homofile/lesbiske. Hvorfor presenterer noen homofile mennesker seg med uttalelser ala “hei jeg er Frankie, og jeg er homofil.” ??

Jeg kan ikke huske å ha hørt heterofile gjøre det samme. Er ikke som om jeg, når jeg hilser på folk sier “Hei, jeg heter Lill og jeg er heterofil.” Hvorfor holder noen homofile på sånn?
I dagens samfunn, om vi ser bort fra psyko-hysteriske religiøse, så har vel folk et avslappet forhold til homofili? Jeg kan ikke helt se nytteverdien av å skulle vite hvem folk har seg med. Er det viktig at jeg vet hva han/hun foretrekker på det området av livet? Tror de at jeg betrakter og behandler dem annerledes pga dette? Er det kanskje det de selv vil?

Jeg skjønner heller ikke hvorfor de ser ut til å definere seg selv ut fra sin seksuelle legning. Når jeg blir kjent med mennesker, så er ikke deres seksuelle preferanser jeg tar med i beregningen når jeg skal gjøre meg opp en mening om dem. Jeg vil aller helst ikke vite noe om andre menneskers seksualliv, preferanser etc. Så hvofor en del homofile bruker dette som sitt visittkort nærmest, er meg en stor gåte.

Jeg er klar over at mange homofile og lesbiske føler seg stigmatisert i samfunnet, men noen ganger sitter jeg med inntrykket av at de er store bidragsytere til denne stigmatiseringen selv. De tror seg selv så voldsomt annerledes enn alle andre, når det egentlig bare er ett avgrenset område av livet de skiller seg ut fra “normalen” på. Skjønner ikke at de gidder å bråke over så lite.

(Og merk at jeg konsekvent bruker “noen” og ikke “mange” om dem som presenterer seg selv slik)

Det er mulig at det bare er jeg som er blitt kynisk av meg med årene. Det er veldig mulig faktisk. Men jeg stusser over kjendisene som står i kø for å adoptere barn. Sist ute som media har gnålt om er Madonna.

“Hun vil bare hjelpe et barn” …

Jeg tror ikke på sånne kommentarer. Jeg tror det er stort sett andre grunner til at kjente og rike mennesker adopterer. Nemlig det at de får PR rundt det hele.
Godhjertede kjendisen som henter sultent barn fra gokk. O så snill. Vi må like han/henne.

På samme måte som de går i veldedighetsarrangementer og smiler pent på den røde løperen og “hjelper” saken de får blest om, så tror jeg at adopsjon av et barn for de fleste av dem handler vel så mye om PR, som et ønske om å starte familie og hjelpe sultne lidende barn over i vår rike del av verden.

Madonna vil bare hjelpe et barn sier hun. Hvorfor gir hun ikke store mengder penger til SoS Barnelandsbyer? Det ville hjelpe utallig flere barn. Og de ville ikke blitt dratt ut av sitt nærmiljø for å bli et offer for blitzlampene i media.
Kan det være at det er fordi Madonna ikke ville fått like mye blest og PR om saken dersom hun gjorde det på den måten? Da hadde hun ikke hatt et barn å holde opp som et trofé i saken, og da er det ikke noe å ta bilder av? Jepp, jeg heller iallfall mer mot den forklaringen.
Når kjendiser foretar seg noe som foregår i full mediedekning, så får ingen meg til å tro at det er fordi de kun er så snille og gode og ønsker at hele verden skulle slutte med krig og alle andre dumme tingene.
Jeg påstår ikke at de ikke ønsker seg flere barn, eller et barn for den sakens skyld, men jeg tror at mye av motivasjonen ligger i at det er i vinden for tiden. Hent deg en unge fra et fremmed land, og medias fokus rettes mot deg.

Nå driter jeg egentlig fullkomment i både Madonna og andre kjendiser. Men jeg, i min kynisme, reagerer likevel på at små barn brukes på denne måten for å skaffe seg oppmerksomhet. Jeg tror ikke på deres hjerterom.

Til de av dere som bruker wordpress, og som leser bloggen min.
Et lite tips for å slippe all den forbanna spamminga:

Authentication Image

Reality tv kan være så mangt. MTV er ikke et unntak når det gjelder å komme med fullstendig idiotiske konsepter. I forrige uke så jeg litt av et program som heter noe sånt som “virgin diaries”. Jeg gadd ikke se nøye etter, men jeg fikk med meg at det handlet om tenåringer som er jomfruer.

Tar jeg feil når jeg da tror at programmet omhandler sex? Eller mangelen på sådan? En filmatisert dagbok om noen som ikke har fått seg noe ennå?

Jeg har et spørsmål til dette konseptet.

Hvorfor?

Hvorfor vil man lage tv-dagbok om at noen tenåringer ikke har hatt samleie ennå? Er det for å gjøre andre tenåringer som heller ikke har debutert enda mer usikre på seg selv? Sånn at når noen på 16-18 år sier på tv at de ikke har pult ennå, og ikke liker det, så beviser det bare at det er noe galt med alle i den alderen som ikke har sex?

Vel vel… nuff said. Jeg tror de kan bytte ut de som deltar i jomfruenes dagbøker. Det er tross alt store jomfruelige evigheter mellom ørene på de som har kommet opp med konseptet. “Univers som aldri har blitt penetrert av fornuft, folkeskikk og vett” ..

Jeg tror det kunne blitt vel så morsomt. Og ikke minst, det var nå en grunn til å heve på øyenbrynet. At “unger” ikke har fått pult, er ikke noe å lage realityshow om.

Ifølge normal tankegang burde det være en viss grense for hvor mye ett og samme menneske klarer å kløne i løpet av sin livstid. Hos meg er den grensen satt mot det uendelige. Jeg er et unikum til sine tider. Hurra for meg.

Det er godt gjort.. syntes jeg, uten at jeg av den grunn føler noe påtrengende behov for å rope hurra, å kutte seg på en tyggispakke. Jeg mente nå da … da jeg klarte det for noen dager siden, at jeg hadde nådd nye høyder.
Akk så naiv man kan være. Nå sitter jeg med et brukbart kutt som blør mye mer enn det strengt tatt burde, som følge av at jeg klarte å kutte den ene fingeren med en smørkniv. En smørkniv! Nok en gang. Hurra for meg. Vondt er det også. Og helt uten medlidenhet er jeg i tillegg.

Jeg får se det som så.. i det minste blir jeg ekstremt dyktig på å vedlikeholde bannskapsvokabularet. Aldri så galt at det ikkje er godt for noe, ikkje sant?

Himmel. Hvor gnålete går det an å bli?
Et fly har styrtet (jada, der har alle fått det med dere). Jeg så på tv i dag at flyet var rimelig smadret og nesten gått tilbake til naturen.
Men hva snakkes man om på tv?
Havarikommisjonen har ikke enda funnet en årsak til flystyrten. Nei dæven du, også de som har hatt så LANG tid på seg. Også har ENNÅ ikke kommet med årsaken?? Jeg tror jeg kuler tippen av ren og skjær overraskelse. Jeg mener.. herregud.. det må da ha gått minst.. tja.. 40 timer?
Også et fly da mann! Det som er så enkelt å finne ut av. Ingen kompliserende faktorer. Hva er det havarikommisjonen holder på med? Kaffeslabberas?

Men sånn for å være litt seriøs. Nå må journalistene lære seg å holde munn. Det tar faktisk TID.. masse TID å fastslå hvorfor et fly krasjet. Det er ikke bare å knipse med fingrene og vips, så har man løsningen.
Ulykken er tragisk nok om ikke disse hyenene skal stå på sidelinjen og kakle og hyle over det at årsaken til ulykken ikke tryller seg selv ut av lampen.

Hold munn, og la dem gjøre jobben sin. Den tar kanskje flere år. I den virkelige verden tar ting tid, det er bare i den tabloide hysteriske medieverden at alle begrunnelser skulle vært på bordet 14 dager før selve havariet.

Grmf…
Klisjeer, fordommer og baksterverske holdninger sitter sabla godt fast i folk. Jeg var innom et debattforum for noen strakser siden, der det ble debattert hvorfor mange kvinner velger menn som venner fremfor kvinnelige venner. Nesten samtlige av kvinnene som svarte kom med svar som “ja jeg er mer sånn guttejente jeg, jeg foretrekker menn fordi de er så ukompliserte, menn holder ikke på med bakvaskelser” … blablabla.. og dette blir blablabla… for det er noe forbanna pisspreik.

Kvinner og menn du. Den evige kampen om hvem som er best hm? Men helvete også da folkens, kom dere ut av sandkassa! Forskjellen på menn og kvinner er ikke stor. De største forskjellene er rimelig tillærte, selv om vi gjennom mange årtusner har utviklet en viss forskjell pga biologiske ulike oppgaver (kvinner føder og ammer - menn gjør ikke).

Og jeg kan ikke la være å irritere meg over alle kvinnene som så mer enn gjerne tar avstand fra sitt eget kjønn, og snakker dritt om kvinner generelt.
Kvinner fremstilles, av disse guttejente-wannabe kvinnene, som smålige, hevnsyke, konspiratoriske, manipulerende etc etc. Legg til de kvalitetene dere liker å tillegge kvinner på den negative siden, og vips, dere har dem. Men i samme slengen blir gjerne de samme kvinnene fly forbannet når menn kommer med samme karakteristika av kvinner. For “hey, de selv er ikke sånn, og de er kvinner!!!” Jøsses, DA husket guttejenta plutselig på hva hun hadde mellom beina.

Jeg kan ikke fatte og begripe at det å være kvinne i seg selv skal være grunn til å bli vraket hverken som venn eller arbeidstaker eller hva det nå skal være. Men det slår meg at så lenge kvinner selv holder på på denne måten, og slenger dritt om sitt eget kjønn, så er det vel kanskje ikke så merkelig at menn er trege med å komme seg på et platå der de betrakter kvinner som mennesker først og ikke som [..........] (putt inn de negative sidene du liker å sette på kvinner). Man er sin egen verste fiende i mange tilfeller. Og med stereotypi-holdninger som dette gjengs hos kvinner som mener de har fjernet seg fra den feminine delen av seg selv, så trenger vi egentlig ikke menn til å tråkke på oss. Kvinner gjør det bare _så_ mye bedre.

De er ikke som typiske kvinner, sier de. Hva faen er en typisk kvinne? det er .. rundt regnet 2.5 milliarder kvinner på jorda. Hva er typisk? Sånn på generell basis?
Og hvorfor finnes det overhode et begrep som heter “guttejente”? Man er seg selv, med sine kvaliteter og egenskaper. Hva man har mellom beina har stort sett ingenting med det å gjøre, annet enn det man lar seg påtvinge av samfunnet.

Den russiske journalisten Anna Politkovskaja er blitt skutt og drept i Moskva. Jeg vet ikke hvem det er, all den tid jeg ikke er den som følger mye med på krigsreporteres liv og levne. Men jeg stusser litt…

Nettavisen har laget en sak av at Åsne Seierstad ble trist over dødsfallet.

….. *midlertidig stum*

Unnskyld meg, men hvem pokker bryr seg om hva Seierstad mener i den forbindelsen? Skal man lage en sak av at noen sørger over dødsfallet til en russisk krigsjournalist, så mener altså nettavisens redaksjon at Seierstads reaksjon er den viktigste å meddele Norges befolkning (som leser på nettsiden deres.)

De må snart ha flere lagerlokaler fylt opp med navlelo i redaksjonen hos Nettavisen, så navlebeskuende som de er.

I tenårene og tidlig i 20-årene leste jeg mye av såkalt alternativ “faglitteratur.” Jeg vegrer meg for å kalle det faglitteratur, da det i stor grad gikk ut på såkalte sannheter fra folk som hadde en hang til paranormale fikseringer. Bøkene var god underholdning når man er interessert i hva som foregår mellom ørene på folk, men sannhetsgestalten i dem skal man nok være forsiktig med å gå på barrikadene og kjempe for. Det sier noe om hva folk er villig til å tro på, men det sier ikke noe om hva som er sannhet. Kanskje snarere tvert imot dersom man bruker fornuft som utgangspunkt.

Men uansett, og det satt til side. Det var en idé i en av bøkene som dukket opp i tankene mine akkurat nå. Idéen var noe sånt som:

Alt du tenker på blir virkelig, i sin egen dimensjon. Alle tanker føder en ny virkelighet.

Det samme gjaldt for drømmer og følelser. Dette gjør oss alle til skapere, selv om vi ikke er klar over det, sier idéen.
Men for en ekkel tanke da. Jeg mener.. jeg har nå et fantasifullt hode. Det er ikke til å stikke under en stol. Men tenk dere alle de som er fullblåst psyko? Deres indre virkelighet skulle være der ute et sted og ha kaffeslabberas med nabopsykoens tanker? Jeg får liksom ikke helt lyst til å komme med et rungende hurra av den tanken.
Eller alt man selv tenker, som noen ganger sikkert er litt på kanten av fornuft og rasjonalitet (diplomatisk nå ja). Jeg tror ikke jeg vil at mine tanker skal bli virkelighet. Iallfall ikke alle. Skjønt, om jeg tenker på å plutselig arve en steinrik ukjent onkel i Amerika, så må gjerne den tanken gå i oppfyllelse, aller helst i min virkelighet, all den tid det er her jeg trenger pengene.

Nei.. kanskje man skulle begynne å tenke konstruktivt. Bygge byer i tankene eller noe i den duren. Med monstre som spiser alle psykoer. Monstre som spiser alle skrullinger (og her blir nok menyen litt mer variert: taboloidjournalister.. politikere - spesielt politikere, byråkrater and u name it). Noe skal da monstrene også spise. Og mine tanker har søte monstre.. bare litt småsultne :-D .. ok.. kanskje tanke blir til virkelighet ikke er SÅ ille. Iallfall ikke hele tiden.