sept 27 2006
Det iskalde menneskehjertet
Jeg kjøpte nyeste illustrerte vitenskap her for noen dager siden. Og i bladet var det en artikkel om hva noen mente var fremtiden for den menneskelige evolusjon. Dvs vi skulle drite i evolusjonen og mekke de tingene vi ville ha inn i folk. Ungene som ble født skulle få så enorme hoder at keisersnitt var eneste fødselsmetode etc. Designerbabyer på løpende bånd med andre ord. Dette er en svært kynisk måte å se på fremtiden på. Pluss at folk neppe slutter å ha sex med hverandre, og dermed lage naturlige variasjoner av sitt eget genmateriale.
Men det fikk meg til å tenke på det jeg har sett og hørt i løpet av mitt liv av fremtidsvisjoner. Og de har som oftest ett fellestrekk:
I fremtiden blir menneskene tilnærmet lik følelsesmessige roboter.
Hvorfor er det en så sterk dragning mot å tro at i fremtiden så vil mennesker være avsondret fra et følelsesliv?
Er det fordi vi ser at følelser fører til problemer, og at i en “fantastisk” fremtid så har vi kvittet oss med denne plagsomme delen av mennesket? I såfall vil jo ikke mennesket overleve.
Vi overlever i stor grad på følelser. Instinkter er følelser. Følelser er kjemi og hormoner. Uten følelser klarer vi ikke å orientere oss i hverdagen. Det er begrenset hvor mye vi kan forstå av sosial interaksjon ved bruk av kun rasjonell tankegang. Og med tanke på akkurat hvor lite rasjonell tankegang de fleste av oss utviser til sine tider så virker det temmelig søkt på meg å tro at følelser skal forsvinne ut av menneskerasen.
Jeg mener jeg så litt av en film en gang, fra 50-tallet(?), som beskrev den vestlige verden anno 1985 (eller deromkring). Mennesket var følelsesløst. Det var forbudt å føle. 80-tallet, spesielt slutten, ble jo svært preget av følelser i Europa, i og med at det gamle kommunistveldet knakk sammen i sine grunnpilarer. Jeg tror ikke de hadde kommet seg så mye som en milimeter mot frihet, uten følelser. Å føle seg fri.. er jo nettopp det, en følelse.
Jeg har også sett, av presenterte fremtidsvisjoner, at man forestiller seg at økt tilgang og bruk av teknologi skal gjøre folk mer følelsesløse.
La oss se på internet. Chat f.eks. Jeg har sjelden blitt utsatt for et så kraftig bombardement at andre menneskers følelser som når jeg har chattet med dem. Da mister folk svært mye av de hemningene, hva følelser angår, som de ville hatt ansikt til ansikt. For meg blir folk mer følsomme via chat enn de er, eller iallfall viser, i det virkelige liv.
Eller SMS. Hvor mange mennesker er det ikke som legger veldig mange følelser ned i å få og sende SMS’er, og innholdet? Smilyen ble ikke “oppfunnet” fordi det var en rasjonell tanke, men fordi det var et behov for å uttrykke følelser lettvint i denne typen kommunikasjon.
Teknologi har økt vår vilje og mulighet til å kommunisere med hverandre. Hvorfor skulle det implisere et fravær av følelsesmessige “møter” og reaksjoner? Kommunikasjon er i mange tilfeller følelser. Noen ganger dessverre. Sånn som jeg ser det så virker det som om økt tilgang og bruk av teknologi øker de emosjonelle møtene mellom folk, og rasjonaliteten legges i mange tilfeller til side.
Så hva får de som skal forsøke å danne seg visjoner av fremtida til å tro at - da - skal mennesker bli følelsesløse vesen, som kun baserer seg på rasjonell tankegang når de skal orientere seg i verden?
Er det kanskje fordi vi selv ikke er en del av denne fremtiden, og det er omtrent umulig for enkelte å forestille seg en verden der ens egne følelser ikke har noen gyldighet i det hele tatt, og dermed konkludere med at da kan ikke følelser finnes? Kanskje er det så enkelt.
Utviklingen, slik jeg mener å se spor av det, går mot at vi blir mer emosjonelle mot en større andel av verden. Flere mennesker som egentlig burde vært ubetydelige, får en effekt på vårt følelsesliv. Jeg klarer ikke å få den følelseskalde fremtiden til å stemme.
Joda, det kommer nok en fremtid uten menneskelige følelser. Men det er den fremtiden da mennesket som art ikke finnes lengere, tror jeg.
Ps: pga en helvetes masse spam om diverse kjønnslige aktiviteter mot denne posten, så låser jeg den for kommentarer fremover
5 Kommentarer to “Det iskalde menneskehjertet”
“I fremtiden blir menneskene tilnærmet lik følelsesmessige roboter”
Jeg syntes det er sånn allerede jeg!
Cake: På hvilken måte da?
syntes bare folk er ganske “automatiserte”… roboter som går rundt i byen, lite smil, glede. mye stress. har du hørt om uttrykket “høflig uoppmerksomhet”? sånn er det i byene!
Hei på deg Lill! Vi savner ditt skarpe vidd her ;-) Ellers tror jeg ikke noe på at vi blir robotmennesker uten følelser i overskuelig fremtid. Vi vil aldri kunne innordne oss en verden der reproduksjon blir overlatt til laboratorier. Noen kanskje, men ikke flertallet. Da måtte vi bli tilnærmet utslettet først. (men det er vel ikke så usannsynlig kanskje) Synes ikke folk i byene er så ille heller jeg. Smiler du til noen vil du bli overrasket over den positive reaksjonen. Et par hyggelige ord og man får som regel et hyggelig ord tilbake. Det er litt opp til en selv dah!
Cake: at folk ikkje viser voldsomt med følelser ute i menneskemengder er vel ikkje det samme som at mennesker ikkje har følelser? Det er nok mer pga vår kultur. Vi nordmenn er ikkje så utagerende i det offentlige rom som kanskje andre kulturer er. Men følelser har nok de aller aller fleste av oss likevel.
Signy: hehe.. koselig å høre. Dere er savnet hele gjengen fra min side
:-D
Tror du har rett i at hvor mye tilbakemelding man får av følelsesmessige reaksjoner fra folk i veldig stor grad er avhengig av ens egeninnsats. Går man rundt med steinansikt, så bør man vel heller ikkje forvente seg det helt store tilbake