Havheksas Sideblikk

For mange mange år siden leste jeg ei bok som het “En tjenerinnes beretning”. Boken omhandlet et USA der kristenfundamentalister hadde gjort statskupp, og styrte landet. Kvinner var, som i alle fundamentalistiske verdner, undertrykte, og var delt inn i 3 kategorier. Grønnkledte for de ufruktbare, som kun var tjenere. Rødkledte for de fruktbare, som ble sendt rundt til ulike hjem for å føde barn til “husets herre” og de blåkledte, som var overklassens kvinner. Boken i seg selv handlet om en av de rødkledte kvinnene.

Det er ikke kvinneundertrykkelse jeg tenker på egentlig, men temaet ellers i boken har en viss gyldighet i dagens samfunn. Eller begynner å få det, dessverre. For boken fortalte om en overhengende overvåkning av alt og alle. Manipulering av folk tanker. Her ble fiender skapt i media og venner bygget opp på samme måte. Motstandsbevegelsen utgjorde de få som gjennomskuet manipuleringen og som ikke var spesielt begeistret for å bli styrt av frykt og fanatisme.
Men på mange måter så er vi vel der allerede. Vi mangler rett nok en konkret undertrykkelse. Vi har ikke segregert menn og kvinners verden i så stor grad, ennå. Ikke i vår del av verden iallfall.
Men vi blir overvåket. Nesten døgnet rundt. Og EU har jo fått gjennom dette med at all internet-trafikk og telefontrafikk skal overvåkes og lagres. Sånn i tilfelle lille herr Laden skulle dukke opp i en av de brennhete trådene.

Og de styrer det hele med frykt. Jeg har lagt merke til at CNN er utrolig villig til å hjelpe til med den fryktbiten, sånn som de har jamret om lille herr Laden hver forbanna gang man har switchet innom kanalen. Her skal man tydeligvis bygge pels på ulven så det holder i flere århundrer fremover. Mer pels nå, og hovedfienden blir til en eneste stor hårball. Men CNN klarer nok å hoste’n opp uansett tenker jeg.

Er jeg redd for lille herr Laden?
Nei jeg tenker aldri på han, om vi ser bort fra at jeg himler irritert med øynene når jeg ved et feiltak kommer innom CNN.
Er jeg redd for å plutselig bli sprengt i fillebiter av en terroristbombe? (det er jo det vi alle skal gå rundt og bite neglene ned til røttene av redsel for å oppleve)
Nah. Dauer jeg så dauer jeg. Jeg kan liksom ikke levere inn klage i etterkant om så skulle skje likevel.
Dette er ikke en likegyldig holdning. Jeg er klar over at verden som sådan er utrygg, men det har den alltid vært. En del av greien med å leve som menneske er at det er en overhengende fare for å hilse på døden når som helst. Meteoritter i knollen eller en smilende herr Laden. Besta pleier alltid å si “døden skal en årsak ha” .. og hun har rett. Og man kan ikke gå rundt og være redd for sånt hele tiden. Da får man ikke levd livet man er tildelt.

Men media og de styrende organer vil gjerne at vi skal være redde. Vil at vi skal knele i frykt og la dem få gjøre hva de vil, fordi “det gjelder jo sikkerheten vår” ikke sant? Så kan de overvåke alt. Slik at de til og med vet alle gangene du var på do i løpet av dagen, og også hva du gjorde der. For det kunne jo være at du gikk på do for å trykke ut en atombombe, man vet aldri. (nei, vi utbroderer ikke den).

Jeg håper virkelig at folk ikke lar seg lure av dette skrekkscenarioet som media og ulike styrende organer i ulike land forsøker å tegne. At vi ikke lar frykt ta sånn overhånd at vi blindt går med på å la oss overvåke 24/7, 365 dager i året.
Selvsagt er det terror i verden. Selvsagt er det kriminalitet. Selvsagt er det konflikter. Men det er også menneskeliv. Menneskeliv som skal leves. Ikke bare måles, veies og kikkes på for godkjenning. Og ikke minst, friheten til å leve dette livet. Uten at hverken lille herr Laden, eller lille herr Bush vet hva du gjorde på do sist gang du var der.

Trackback URI |