Natt til i dag satt jeg og kikket på denne filmen. Jeg hadde sett for meg at dette skulle bli en grøsser. Det var det vel ikke akkurat. Filmen handlet om en rettsak i kjølvannet av en djevelutdrivelse som hadde gått helt på trynet. Og vedkommende det omhandlet, avdøde frk. Rose, mente i et brev til en prest at hun gikk gjennom dette for å vise verden at det finnes en åndelig sfære. At Djevelen og Vårherre er virkelige entiteter. Nå tror jeg ikke mer på hverken Vårherre eller Djevelen på grunn av denne filmen, men likevel begynte jeg å tenke (en uheldig tendens av og til).
Hva er egentlig besettelse?
Jeg tror ikke det er onde ånder som besetter et menneske. Men jeg mener ”besettelse” er virkelig nok, men at det kommer fra mennesket selv.
Vi sitter på urørte mengder egenskaper i oss som menneskerase. Jeg har tro på at vi som mennesker er i stand til mye mer enn vi gir oss selv kreditt for per dags dato. Og da tenker jeg ikke på new-age’isk tankegang, men rett og slett at vi har fysiske evner som vi ennå ikke er klar over.
Kanskje kan vi overgå oss selv. Vi blir vel neppe supermanns like noen av oss, men jeg tror likevel vi sitter på egenskaper som per dags dato blir fnyst vekk av vitenskapen.
Hva er de egenskapene? Jeg vet ikke. Men langt bak i de mørke krinkelkrokene i hjernen min mumles det om at vi er for begrenset i vår tankegang om hva mennesket egentlig er.
Besettelse du. Jeg tror det er en mental tilstand.. Jada, ikke komme med ”duh”.. jeg mener en tiltand som blir skapt av den ”besatte” personen selv. Selv for Emily Rose var det entiter hun hadde lært om. Hun laget ingen demoner hun ikke kjente til fra før.
Og jeg innbilder meg at om demonverdenen var reell, så hadde det nok dukket opp en eller annen ukjent herting der også.
Men det var Lucifer, andre små demoner, og hun snakket med jomfru maria og var berørt av gud. Hun selv trodde fullt og fast på at hun var besatt av demoner.
Var hun det? Jeg skal ikke være for bombastisk, men jeg tror demonene var deler av henne selv.
Vi blir så opplært til at vår mørke side er farlig. Vi må undertrykke den. Og noen mennesker… skaper demoner av de sidene de ikke vil vedkjenne seg. Før eller siden, på en eller annen måte, må det vi tråkker under hælene til daglig, komme til overflaten.
Det er det som er så kjipt med oss. Et helt menneske.. har ikke bare solskinnssider. Men inntil vi lærer oss, samlet sett, å akseptere at vi har alle mulige slags fasetter innabords, alle og enhver av oss, så vil svært mange fortsette å fortrenge deler av sin personlighet. Gjemme den for verden. Late som om den ikke eksisterer.
Og det er demonenes fødested. Der demoniserer vi de sidene ved oss selv vi ikke vil vedkjenne oss. Og for noen, som frk. Rose, blir dette for sterkt. Og kommer frem i dagslyset på morbide måter.
Og ja, jeg skjønner at begrepet demoner kan være fornuftig her. Fordi det setter mennesket i stand til å forstå seg selv ved å plassere deler av seg selv i verden rundt seg, snarere enn å måtte takle det fra innsiden og ut.
Ofre seg for at andre skulle skjønne at det finnes en åndelig tilværelse.
Forstår vi det? Selv er jeg fullblåst agnostiker. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg mener. Og det stod i epilogen til filmen at Emily Rose’s grav blir valfartet av mennesker som søker å forstå eller møte en åndelig tilværelse. Hun fikk rett i så måte. Hun viste en del av menneskene det. Men hvorfor trenger vi ofre for å forstå? Er vi så dumme at vi nær sagt ikke er i stand til å finne veien til himmelen uten å ha korsfestet vår egen tro først?
Jeg lurer på.. hvis liv etter døden finnes, om Emily Rose ble noe rikere på erfaring og forståelse. Fant hun det verdt sitt offer? Lærte hun noe av det? Vi trenger vel alle litt lærdom, antar jeg.. i hvordan vi skal håndtere våre demoner, sånn at de ikke overtar livene våre hver gang vi glemmer å være på vakt…