I dagbladet i dag står det en kommentar om filmindustrien. At menn og gutter lettere kommer seg frem i dette miljøet, fordi de som står bak produksjonsmonsteret anser det som sannsynlig at gutter vil jobbe hardere og ivrigere enn kvinner. Gutter er villig til å ofre så mye, nemlig.
Jeje.. jeg gidder ikke diskutere akkurat det. Men det fikk meg iallfall til å tenke på hvordan kvinner fremstilles i filmer. Og selvsagt, dette er nok en kjerne til irritasjon hos meg.
For det første, og på generell basis, så er den malen de legger opp for filmkvinner drit kjedelig og så A4 at du risikerer kutt av de skarpe kantene. For det andre så er kravet om evig ungdom like kjedelig som det er patetisk.
Kan noen være så grei å fortelle meg hvorfor kvinner f.eks. alltid tyr til å hyle dersom ett eller annet inntreffer? Kommer det en meteor mot dem, hva gjør den stakkars kvinnen i filmen? Jo, hun stanser opp, stirrer paralysert på den og hyler. Selvsagt.
Kan dette ha noe med det faktum å gjøre at menn, som er helt igjengrodd mellom ørene, tror at det kvinner kan best er hysteri? Litt sånn tilbake til fortidens mørkemenn som forklarer alle kvinners følelser som hysteri. Mens mannens følelser er en reaksjon på verden rundt han.
I filmer skal alltid kvinner reddes. På en eller annen måte.
Er de steintøffe og dyktige, så må de reddes fra et eller annet emosjonelt trauma som ligger begravet i dypet av deres å så sårbare hjerte. Som selvsagt helten, mr. He-Man himself, kommer som den etterlengtede prins på sin hvite hest og forklarer for stakkars liten kvinne at hun har emosjonelle sår. *hulk, det er så vakkert*
Er hun sårbar og sart i utgangspunktet, så kommer det selvsagt en mann inn, eller i ekstremt sjeldne tilfeller ei venninne (men da er nok hovedpersonen litt sånn småskjev uansett, ikke sant?), og redder dem igjen. Ved å forklare stakkars sart kvinne at hun må stå på sine rettigheter. Hun må være sterk. Hun må huske at hun er dyktig.
For i filmens verden er ikke kvinner i stand til å nå frem til denne konklusjonen selv. Logisk nok. Det er nok hysteriet som setter inn før den logiske tanke får sjansen til å slå rot tenker jeg.
Er hun et intellektuelt vesen, så er hun alltid forknytt. Lengter etter å bli frigjort av en eller annen (nok en gang) drømmeprins som skal vekke KVINNEN i henne. For kvinne blir hun ikke, uten at k*k har vært innom, må vites.
Etc etc etc. Dere ser hvor jeg vil hen. I filmer er kvinner omtrent alltid staffasje. Det er menn som er de virkelige hovedrollene. Og hvis kvinner har hovedroller, så er det fordi det er så mye galt med dem at de er verdt et studie i seg selv.
Sånn at dere vet det. Kvinner kan ikke være tøffe uten at de har hatt det traumatisk. Kvinner som er sarte har undertrykket sin sterke del. Kvinner som er oversett har bare ikke skjønt hvordan hun skal hente frem Kvinnen i seg (med før nevnte innblanding av mannlige attributter for å oppnå nettopp dette).
Med dette i bakhodet så får jeg en sterk følelse av at de som skriver film manus er fette potte tette i hodet. De kan null og nix om livet. De har ikke møtt annet enn småjenter som ikke har funnet sitt ståsted i livet. De ønsker å se kvinner slik.
Virkelighetens kvinner er ekstremt sjelden engang i nærheten av å være slik de beskrives i filmer. Men jeg likte Aliens filmene, pga den kvinnelige hovedrollen. I det minste er det noen som har skjønt at det ikke er enten eller. Man kan være både tøff og ha følelser, selv om man altså er kvinne.
Min erfaring ang. hvordan kvinner er skiller seg ekstremt mye fra slik kvinner portretteres i media. Nær sagt – duh –
Jeg har ikke tenkt å beskrive kvinner jeg kjenner, men selvstendighet og styrke er noe jeg forbinder veldig med svært mange av de kvinnene jeg vet om. Evnen til å hente seg inn ganske kjapt etter kriser. Evnen til å komme seg på føttene og gå videre. De har ikke blitt reddet av menn. De har reddet seg selv.
Det er ikke noe galt med menn. Men å alltid fremstille balansen mellom kjønnene så ensidig som media gjør, er å tenke med hodet godt kjørt oppi der sola aldri har planer om å skinne. Menn og kvinner er faktisk, når alt kommer til alt, ganske like. Vi klarer oss stort sett selv, uten en redningsmann/kvinne. Vi finner veien selv. Trenger ikke å få den pekt ut av noen som er “sterkere” enn oss selv.
Si meg… når kommer det filmer der likeverd og en forståelse av både kvinner og menn som mennesker, og ikke som kjønn, på markedet?
Gode filmer?
Ikke filmer laget av sinna feminster. Ikke filmer laget av patetiske mannsjåvinister.
Men filmer, av alle sorter, som viser at både menn og kvinner kan. Uten å måtte reddes først. Det er på tide, mener nå jeg, at de som produserer filmer gjør seg ferdig med tenårene. Det er så drepende kjedelig når en aggressiv tenåring som tror han/hun har alle svar skal få råde grunnen.