I naivt håp, så satte jeg meg for å se på League of Extraordinary Gentlemen på Tv3 i dag. Jeg hadde innbildt meg at det var en eventyrfilm, med mye futt, action etc. Så langt som jeg gadd å se, så var det ikkje spesielt mye action. Men anyway…
Mennesker med superegenskaper. Hadde vært litt artig å hatt noen. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skulle hatt av superegenskaper i såfall. Hadde vært greit å vært synsk, og kunne sett neste ukes lottotall. Skulle jeg blitt rik, eller skulle jeg blitt rik?
Eller å forflyttet seg fra sted til sted i løpet av et øyeblikk, om det så var til månen. Ikke det at jeg har noe på månen å gjøre, men innimellom er det et par stykker jeg kunne tenkt meg å sende dit. Så kunne de sitte der, og tenke seg om. Men den gang ei.. de får fortsette å vandre trygt på moder jords overflate. Livet er i sannelighet urettferdig.
Men nå vimser jeg utenfor tema igjen. Hvorfor liker vi tanken på superkrefter? Føler vi oss stakkarslig siden vi er “bare mennesker”? Magi som skal gjøre livet vårt superduperfantastisk … næh, det fungerer ikke på mennesker. For på en eller annen måte hadde vi garantert kommet til å fucket det opp. Vi er usigelig teite, som rase.
Forresten så skjønner jeg meg ikke på supermann-prinsippet. Hvordan skal noen klare å holde sin identitet skjult utelukkende ved å bruke briller og ikke ha trusa utenpå buksa til hverdags? Supermann kan ikke være så smart, når han ikke skjønner det enkle prinsippet med “undertøy innerst, buksa utenpå”
Jeg skulle egentlig ønske at alle de fjånete New Age’erne hadde rett.. at vi egentlig har noen mysifistiske evner, som vi bare ikke er klar over ennå, fordi vi er for dumme. Forresten.. hvorfor sier de av vi bare bruker 10% av hjernen. Hva gjør de 90 resterende prosentene? Trommer med fingrene og venter på bedre tider? Kanskje vi er supermennesker, bare at vi er så teite at vi ikke ser det selv? Men hjelper det egentlig på lottostatistikken min… nah…