aug 16 2006
En kropp som vet hva den vil
Vi trenger alltid en hovedfiende, gjør vi ikke? Også når man snakker om mat. I disse dager er det blitt så voldsomt populært å erklære sukker som kostholdets Al Quida. Og når man ser på hvor mye folk tyller i seg av sukkerholdige produkter, så er det kanskje ikke så merkelig at de såkalte ekspertene blir bekymret.
Men egentlig er det ikke sukkeret som er problemet. Eller karbohydrater generelt, eller fett eller hva det måtte være.
Det er oss.
Livsstilen
Jeg var innom sentrum i går.. og det var varmt, veldig varmt. Og jeg så, ikke uventet, en bråte med mennesker som gikk rundt og spiste is. Is er sukkerbomber de lux.
De ville nok argumentere med at de spiste is for å kjøle seg ned. Men det er ikke helt sant, er det vel? Iskaldt vann kjøler oss ned. Sukkerholdige produkter, selv om de er kalde, gjør oss bare tørst. Og jeg tror ikke nødvendigvis de var så sultne heller, is-spiserne.
Det jeg lurer på… er hvorfor vi overspiser som vi gjør, som samfunn generelt. Hvor kommer denne trangen fra å putte noe spiselig i munnen til enhver tid fra? Det er ikke sult som driver de fleste hva småspising angår.
Jeg har sett programmer der det argumenteres med at å småspise er et instinkt. Joda, det er sikkert det. Men er det ikke en ide å forsøke å være klar over hva som er instinkt, og hva som er et reelt behov? Vi trenger ikke all den maten vi dytter i oss. Og spesielt ikke siden vi har butikker stappfull av mat overalt. Det er ingen grunn til å lagre opp fettreserver, det ser ikke ut som om en hungersnød står for døren med det første.
Fedme er et stadig voksende helseproblem i verden. Det er flere ekstremt overvektige enn det er mennesker som dør av sult. Og det sier sitt, når vi vet hvor mange som dør av sult. Det hjelper ikke å peke på sukker, karbohydrater eller hva det nå enn måtte være som er i vinden for tiden, hvis man ikke er villig til å lære folk opp til å bli bevisst sitt eget handlingsmønster.
Det høres kjipt ut ikke sant? Nesten som en time hos en psykolog eller noe i den duren. Men jeg tror at det er det eneste som hjelper på lang sikt, ang. fedmeproblemet som verden står overfor.
Lær folk å se sitt eget handlingsmønster hva mat angår.
Lær dem å lytte til hva kroppen sier når de spiser de ulike produktene.
Lær dem til å velge det kroppen liker, ikke det tunga liker.
Lær dem til å se seg selv, og se på om det finnes emosjonelle/mentale grunner til at de velger å stappe kroppen full av mat som ikke er sunt for dem.
Å rope fy-fy og peke på gitte produkter hjelper ikkje en kjeft. Vi mennesker er artige der.. hvis noen sier at noe er forbudt, farlig etc.. så strømmer folk til det som om det var manna fra himmelen og de hadde vært i ørkenen atskillig lengere enn de som vandret der i 40 år.
Det er en grunn til at folk blir overvektige. Og jeg tror det ikke bare skyldes maten vi spiser, men også våre holdninger til mat og kropp, og hvordan vi er blitt lært opp til å overse alt som kroppen forteller oss. Jeg tror også det er en god del mennesker som bruker mat for å døyve emosjonelle problemer. Så det er mye mer enn sukker å peke på her. Men vi tyr som alltid til de lettvinte løsningene. Folk i verden blir stadig mer overvektige. Det MÅ være sukker som har skylden. Evt. karbohydrater fra andre former, men uansett. Det MÅ ha en enkel forklaring.
Det beste stedet å starte: Si meg… hvordan føler du deg i dag?
Kanskje maten er et substitutt for noe annet?
Jeg føler meg bra idag, takk som spør.. Det er kanskje det at det nærmer seg middagstid, men jeg ble sulten av å lese dette.. Også fikk jeg lyst på is da.. ;-)
Men ellers er jeg enig med deg at det er nok mer folks spisevaner eller uvaner i kombinasjon med stillesitting som skaper et fedmeproblem.. Blir for snevert å skylde på sukker alene.. Eller..?
Takk, jeg har det fint :-)
Men altså- hvordan kunne jeg vite at jeg hadde sukkerintoleranse før jeg tilfeldigvis tok en blodprøve? Jeg var ikke feit, og ble heller ikke dårlig. Før den ene dagen da blodsukkeret plutselig var oppe i 10. Ikke drakk jeg Cola daglig og ikke levde jeg på godteri. Men de få gangene jeg spiste sukker, gjorde så kroppen og insulinet stadig kranglet seg fram til et forstadie til diabetes.
Noe snevert å skylde på folks matvaner, for det er ikke alltid vesentlig. Også snevert av media å si at sukkeret har skylden.
Du har mange gode poenger, men jeg tror nøkkelen ligger i en årlig helsesjekk hos legen, for å konstatere at man enten har cøliaki, sukkerintoleranse eller stoffskifteproblemer.
For det er ikke alltid det ytre forteller oss hva som egentlig skjer.
Men selvsagt er det ofte også matvaner og stillesitting som er synonymt med fedme.
SexySadie: ja jeg tror faktisk at i mange tilfeller brukes mat som erstatning for et eller annet tommerom.. eller som en slags konkret massiv følelse.. som brukes som mental beskyttelse mot det man ikke ønsker tett innpå livet.
Baard: ja, å peke på kun en faktor for at mennesker legger på seg mer enn ka sunt er, er i beste fall naivt. Vi er satt sammen av det fysiske, det emosjonelle og det mentale, og å tro at kun en liten faktor er avgjørende for hvorvidt folk eser ut, er enkelt, men jeg tror det er langt fra tilstrekkelig. Det _er_ grunner her.. men jeg tror man må ta med alle sidene av mennesket når man skal finne årsaken.
Cathrine: Ja vi hadde vel alle hatt godt av å sjekkes med jevne mellomrom, du kan ha et poeng der. Vi får jo biler sjekket årlig(?), så hvorfor skulle kroppen vår være mindre viktig?
Og ja, å peke på kosthold alene er snevert. Som jeg har sagt, det er så mange sider som spiller inn når folk blir større.. helsefarlig større. Jeg skulle ønske “ekspertene” hadde litt mer forstand på alle de tingene også, ikke bare akkurat hva sukker gjør med kroppen, eller hva fett gjør med kroppen på generell basis. Tror vi kunne opplevd en endring på sunnhetsskalaen til det bedre i samfunnet da.