Jeg har ofte forundret meg over hvor dårlig vi mennesker er til å ta kritikk. Hvordan kritikk av drap, krigshandlinger og voldsutøvelser blir møtt med ramaskrik, og beskyldninger om å praktisk talt være hitlers sjelevenn.
Jeg leste Gaarders opprinnelige kronikk i dag. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre det. For slike debatter pleier å irritere meg. Men jeg ble litt forbauset, må jeg innrømme. Gaarder kritiserte, slik jeg leste det, regjeringen i Israel sin bruk av krigshandlinger, sin overdimensjonerte hevntokter, sin tilrøvelse av landområder i 1967. Han brukte setningen ”vi anerkjenner ikke den isralske stat,” som jeg oppfattet var en understrekelse av at grensene som Israel satte etter å ha okkupert landområder i 1967 ikke burde bli ansett som legitime. Det er nok akkurat den setningen som har gjort folk forbannet. Og det var nok et noe klønete valg av ord.
Så leste jeg Mona Levins kronikk, som er et slags motinnlegg i debatten, hvor hun avsluttet med at hun så masse hat i Gaarders kronikk.
Og her stopper det opp for min del. Hvor hun så hatet, skjønner jeg rett og slett ikke. Hvordan er kritikk av vold, krig, tilrøvelse av landområdet etc. hat? Er det fordi det er Israels regjering som kritiseres? Blir det da automatisk hat? Gaarder understreket gjennom hele kronikken at det ikke var det jødiske folk han kritiserte, men regjeringen. Hvorfor oppfatter da Levin, og andre, dette som en kritikk av det jødiske folk? Som en kritikk av hver jøde på denne jord? Jeg så ikke dette hatet som Levin mente hoppet ut mot henne. Muligens trenger jeg andre typer briller når jeg skal lese, slik at jeg også ser hat som ikke er der.
Det må og skal være lov å kritisere enhver regjering og gruppering som tyr til voldshandlinger. Det må være lov å være fordømmende mot slike handlinger. Det være seg om det er Hizbollah eller om det er den israelske regjeringen som står ansvarlig. Og selv om folk er av jødisk etnisk opprinnelse, så må de tåle at regjeringen i Israel blir kritisert. For selv om Hizbollah er en voldelig gruppering, som jeg ikke har noe positivt å si om, så gjør ikke det israels regjering til ei hellig ku som ingen får si noe om.
Gaarder satte et viktig tema på dagsordenen.
Levin klaget på at hun, som jøde, alltid blir sett på som jøde. Og at det forventes at hun skal være enig i alt den israelske regjeringen foretar seg. Levin selv vet at dette er tull. Det er hun selv som har valgt å uttale seg, som jøde. Jeg tror vi alle ville være bedre tjent med at hun og alle andre, uavhengig av etnisk opprinnelse, uttaler seg som mennesker. For krigshandlingene og volden, både fra israels regjering og hizbollah, er uakseptabel. Men det er vel lettere.. antar jeg.. å komme med såret mine og styre debatten inn på et blindspor, slik at media nok en gang glemmer det viktigste.. de som lider under dette nede i midtøsten. Ikke regjeringen i Israel. Ikke hizbollahs ledere. Men hvermannsen, både på jødisk og palestinsk side..