Av og til lurer jeg på om kvinner er utstyrt med et bær-plukke-gen som menn ikke har. I den siste uka har bringebærbusker og ripsbusker vært fulle av bær her i området. Også busker som ingen krever eiendomsrett til.. sånne som vokser og passer sine egne saker i veikanten.
Og bare i dag, på vei hjem fra treninga, så jeg en 7-8 damer i ivrig bærplukking langs veien. Ikkje en kjeft av et mannfolk med på samme aktivitetene, selv om jeg så et par stykker av dem som gikk forbi og så på kvinnfolkene som om de var gale-maja i personlig inkarnasjon. De syntes vel heller ikke at bær som var neddynget av eksos virket særlig appis å spise. Jeg kan være litt enig der du…
Men okke som.. jeg vokste opp på landsbygda. Og en fast aktivitet hver høst var bærplukking. For jenter og kvinner iallfall. Merkelig nok var mannfolka uhyre sjelden med. Jeg selv gikk på bærtur fordi jeg elsker skogs-stillhet. Og folk som plukker bær sitter som regel fordypet i sine egne tanker, så man slipper å bedrive smalltalk.
Men hvorfor appellerer bærplukking i større grad til kvinner enn menn? Er det genetisk betinget? Er vi kvinner, på generell basis, i større grad programmert til å finne bærplukking som en givende aktivitet? Vetdafaen… jeg så iallfall nok damer som var fordypet i bærplukkinga i dag til å kunne si at det hinter mot noe sånt.
Eller er det kanskje at når det gjelder bær, og hvor man kommer inn, så har menn det som alltid bare i kjeften? De kan bare det å glupske nedpå, men ikkje anskaffe?