|
|
By Lill, on august 31, 2006, 12:04 pm
I dagbladet i dag står det en kommentar om filmindustrien. At menn og gutter lettere kommer seg frem i dette miljøet, fordi de som står bak produksjonsmonsteret anser det som sannsynlig at gutter vil jobbe hardere og ivrigere enn kvinner. Gutter er villig til å ofre så mye, nemlig.
Jeje.. jeg gidder ikke diskutere akkurat det. Men det fikk meg iallfall til å tenke på hvordan kvinner fremstilles i filmer. Og selvsagt, dette er nok en kjerne til irritasjon hos meg.
For det første, og på generell basis, så er den malen de legger opp for filmkvinner drit kjedelig og så A4 at du risikerer kutt av de skarpe kantene. For det andre så er kravet om evig ungdom like kjedelig som det er patetisk.
Kan noen være så grei å fortelle meg hvorfor kvinner f.eks. alltid tyr til å hyle dersom ett eller annet inntreffer? Kommer det en meteor mot dem, hva gjør den stakkars kvinnen i filmen? Jo, hun stanser opp, stirrer paralysert på den og hyler. Selvsagt.
Kan dette ha noe med det faktum å gjøre at menn, som er helt igjengrodd mellom ørene, tror at det kvinner kan best er hysteri? Litt sånn tilbake til fortidens mørkemenn som forklarer alle kvinners følelser som hysteri. Mens mannens følelser er en reaksjon på verden rundt han.
I filmer skal alltid kvinner reddes. På en eller annen måte.
Er de steintøffe og dyktige, så må de reddes fra et eller annet emosjonelt trauma som ligger begravet i dypet av deres å så sårbare hjerte. Som selvsagt helten, mr. He-Man himself, kommer som den etterlengtede prins på sin hvite hest og forklarer for stakkars liten kvinne at hun har emosjonelle sår. *hulk, det er så vakkert*
Er hun sårbar og sart i utgangspunktet, så kommer det selvsagt en mann inn, eller i ekstremt sjeldne tilfeller ei venninne (men da er nok hovedpersonen litt sånn småskjev uansett, ikke sant?), og redder dem igjen. Ved å forklare stakkars sart kvinne at hun må stå på sine rettigheter. Hun må være sterk. Hun må huske at hun er dyktig.
For i filmens verden er ikke kvinner i stand til å nå frem til denne konklusjonen selv. Logisk nok. Det er nok hysteriet som setter inn før den logiske tanke får sjansen til å slå rot tenker jeg.
Er hun et intellektuelt vesen, så er hun alltid forknytt. Lengter etter å bli frigjort av en eller annen (nok en gang) drømmeprins som skal vekke KVINNEN i henne. For kvinne blir hun ikke, uten at k*k har vært innom, må vites.
Etc etc etc. Dere ser hvor jeg vil hen. I filmer er kvinner omtrent alltid staffasje. Det er menn som er de virkelige hovedrollene. Og hvis kvinner har hovedroller, så er det fordi det er så mye galt med dem at de er verdt et studie i seg selv.
Sånn at dere vet det. Kvinner kan ikke være tøffe uten at de har hatt det traumatisk. Kvinner som er sarte har undertrykket sin sterke del. Kvinner som er oversett har bare ikke skjønt hvordan hun skal hente frem Kvinnen i seg (med før nevnte innblanding av mannlige attributter for å oppnå nettopp dette).
Med dette i bakhodet så får jeg en sterk følelse av at de som skriver film manus er fette potte tette i hodet. De kan null og nix om livet. De har ikke møtt annet enn småjenter som ikke har funnet sitt ståsted i livet. De ønsker å se kvinner slik.
Virkelighetens kvinner er ekstremt sjelden engang i nærheten av å være slik de beskrives i filmer. Men jeg likte Aliens filmene, pga den kvinnelige hovedrollen. I det minste er det noen som har skjønt at det ikke er enten eller. Man kan være både tøff og ha følelser, selv om man altså er kvinne.
Min erfaring ang. hvordan kvinner er skiller seg ekstremt mye fra slik kvinner portretteres i media. Nær sagt – duh –
Jeg har ikke tenkt å beskrive kvinner jeg kjenner, men selvstendighet og styrke er noe jeg forbinder veldig med svært mange av de kvinnene jeg vet om. Evnen til å hente seg inn ganske kjapt etter kriser. Evnen til å komme seg på føttene og gå videre. De har ikke blitt reddet av menn. De har reddet seg selv.
Det er ikke noe galt med menn. Men å alltid fremstille balansen mellom kjønnene så ensidig som media gjør, er å tenke med hodet godt kjørt oppi der sola aldri har planer om å skinne. Menn og kvinner er faktisk, når alt kommer til alt, ganske like. Vi klarer oss stort sett selv, uten en redningsmann/kvinne. Vi finner veien selv. Trenger ikke å få den pekt ut av noen som er “sterkere” enn oss selv.
Si meg… når kommer det filmer der likeverd og en forståelse av både kvinner og menn som mennesker, og ikke som kjønn, på markedet?
Gode filmer?
Ikke filmer laget av sinna feminster. Ikke filmer laget av patetiske mannsjåvinister.
Men filmer, av alle sorter, som viser at både menn og kvinner kan. Uten å måtte reddes først. Det er på tide, mener nå jeg, at de som produserer filmer gjør seg ferdig med tenårene. Det er så drepende kjedelig når en aggressiv tenåring som tror han/hun har alle svar skal få råde grunnen.
By Lill, on august 30, 2006, 11:35 am
Jeg kommer over en del underlige ting når jeg leser gjennom “nyheter” på de nettstedene jeg regelmessig er innom. På Computerworld.no i dag står det om et nettsted som er opprettet ene og alene for at folk skal få laste opp bilder av rumpen sin, til et nettsted med det klingende navnet kissmyassgeorge.com. Meningen deres er å sende en plakat til George Bush av rumpene når antall har nådd 1000.
Jeez. Ja, jeg er sikker på at Bush legger om hele sin utenrikspolitikk ved å få bilder av 1000 mer eller mindre vellykkede utgaver av menneskets bakende.
Marker deg med rumpa!
Hvorfor tenker jeg automatisk på bavianer nå? Anyone?
Vel, det har kanskje sin effekt med alle de stygge rumpene som var der. Jeg regner ikke med at herr Bush med glede vil studere de hårete mannerumpene på plakaten han med den største spenning ser frem til å motta.
Hvis folk mener at ting er galt i verden, og de fleste mener vel at Bush er litt lettere på siden av seg selv hva sunn fornuft angår, så må det vel finnes mer intelligente måter å markere sin avstand på. Å flekke ræv til verden kan jeg ikke helt se skal gjøre store forskjellen. Er du en streeker som løper med rumpa bar, så blir du bare sett på som en tosk, uansett om det er en fotballbane eller om det er internett du løper gjennom.
Men det ska’n ha.. han som opprettet siden. Han vet å skaffe seg oppmerksomhet iallfall. Protestere mot Bush.. meg nå et visst sted… bokstavelig talt. Si det som det er istede, du vil ha dine tilmålte 15 minutter.
By Lill, on august 27, 2006, 11:07 pm
I naivt håp, så satte jeg meg for å se på League of Extraordinary Gentlemen på Tv3 i dag. Jeg hadde innbildt meg at det var en eventyrfilm, med mye futt, action etc. Så langt som jeg gadd å se, så var det ikkje spesielt mye action. Men anyway…
Mennesker med superegenskaper. Hadde vært litt artig å hatt noen. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skulle hatt av superegenskaper i såfall. Hadde vært greit å vært synsk, og kunne sett neste ukes lottotall. Skulle jeg blitt rik, eller skulle jeg blitt rik?
Eller å forflyttet seg fra sted til sted i løpet av et øyeblikk, om det så var til månen. Ikke det at jeg har noe på månen å gjøre, men innimellom er det et par stykker jeg kunne tenkt meg å sende dit. Så kunne de sitte der, og tenke seg om. Men den gang ei.. de får fortsette å vandre trygt på moder jords overflate. Livet er i sannelighet urettferdig.
Men nå vimser jeg utenfor tema igjen. Hvorfor liker vi tanken på superkrefter? Føler vi oss stakkarslig siden vi er “bare mennesker”? Magi som skal gjøre livet vårt superduperfantastisk … næh, det fungerer ikke på mennesker. For på en eller annen måte hadde vi garantert kommet til å fucket det opp. Vi er usigelig teite, som rase.
Forresten så skjønner jeg meg ikke på supermann-prinsippet. Hvordan skal noen klare å holde sin identitet skjult utelukkende ved å bruke briller og ikke ha trusa utenpå buksa til hverdags? Supermann kan ikke være så smart, når han ikke skjønner det enkle prinsippet med “undertøy innerst, buksa utenpå”
Jeg skulle egentlig ønske at alle de fjånete New Age’erne hadde rett.. at vi egentlig har noen mysifistiske evner, som vi bare ikke er klar over ennå, fordi vi er for dumme. Forresten.. hvorfor sier de av vi bare bruker 10% av hjernen. Hva gjør de 90 resterende prosentene? Trommer med fingrene og venter på bedre tider? Kanskje vi er supermennesker, bare at vi er så teite at vi ikke ser det selv? Men hjelper det egentlig på lottostatistikken min… nah…
By Lill, on august 25, 2006, 12:44 pm
By Lill, on august 24, 2006, 12:02 pm
Jeg surfet innom vg.no nå nettopp, og de har et slags tema gående, nær sagt, om mobbing i skolen. Og jeg så det var “blogger” der folk kunne sende inn sin mobbehistorie. Av ren nysgjerrighet trykket jeg på linken til “send inn din historie” .. for jeg ble litt nysgjerrig på hvilken informasjon VG vil ha liggende om den som sender inn historien sin.
De ber deg legge inn:
- Navn
- Email
- Telefon
Mhm… dette høres jo smart ut, med tanke på hvordan VG behandler mennesker og nyheter. Gi dem personlig informasjon. Gi dem personlige historier. Så kan de kontakte deg senere også, når agurktidene er store.
Jeg skjønner behovet for å fortelle sin historie dersom man har vært utsatt for mobbing. Sånt må sette spor. Men jeg kan ikke skjønne at noen syntes at å gi VG tilgang til personlig informasjon i tillegg, skal være noen god ide.
Muligens er jeg blitt en kyniker med årene, men jeg har ingen tro på at de bare skal ha informasjonen.. sånn for å ha noe å kikke på. Før eller siden vil de rottene bruke denne informasjonen til ett eller annet. Og jeg tviler på at de som har sendt inn sin historie kommer til å sette særlig pris på “ett eller annet”.
Hvis folk har behov for å være ærlige. Fortelle verden om urettferdighet de føler at de har opplevd eller observert i løpet av livet, så må det da kunne gå an å lage seg sin egen blogg. Lett-på-steam-bloggen. Alle klarer å starte en blogg i dag. Der kan du være helt anonym om du føler for det. Og ingen kan komme og bruke informasjonen mot deg i etterkant.
Ikke la behovet for å lette på steam og få ting ut av systemet komme kyniske medier til gode. DE er tross alt kun ute etter å tjene penger.
By Lill, on august 23, 2006, 12:00 pm
Jah, vi leser vel alle tidvis om folk som har fått det for seg at den store kjærligheten venter på dem der ute.
Til alle dem: Look no more..
Logg det på msn/live messenger… det er de som sitter og ruger på’n.
Men i det minste er de greie nok til å si fra
By Lill, on august 22, 2006, 1:13 pm
Artikkel forskning.no
Sitat fra forskning.no:
——-
Én av tre amerikanere avviser evolusjonsteorien blankt. 40 prosent aksepterer at mennesket stammer fra tidligere dyrearter. 21 prosent er usikre
En undersøkelse av USA, Japan og 32 europeiske land viser at bare Tyrkia er mindre villig til å akseptere evolusjonsteorien enn USA.
——-
Jada, jeg vet at egentlig burde ikke dette forbause meg. Jeg burde bare trekke på skuldrene og si;
Herlighet, dette er en nasjon med svært mange som nekter å tro at mennesket har gått på månen. De tror det var en filminnspilling i et studio ett eller annet sted. Hva forventer du?
Men ærlig talt. Hvis det virkelig er noen som stammer fra apekattene, så er det amerikanere. Og da tenker jeg USA-amerikanere. Ikke de andre.
Bare Tyrkia lever mer i mørke ang. ting som har vært akseptert som et vitenskapelig faktum omtrent siden Darwins tid.
Hvordan går det an? Hvordan kan et land som tar mål av seg til å være ett av de fremste innenfor vitenskap og teknologi ha en befolkning som på generell basis er så til de grader uopplyste?
Ut fra logisk tankegang vil jeg tro at de rent kognitivt og intellektuelt ikke er dummere enn europeere, skjønt jeg er klar over at mennesker som Bush kan få en til å tvile. Så hva er det som gjør at USA-amerikanere er så villig til å fornekte det resten av verden anser som vitenskapelige sannheter?
Jeg vil tippe på religion. Fanatiske religiøse som finner tanken på at de, fantastiske som de føler at de selv er og kronen på skaperverket, ikke kan stamme fra “simple dyr” som apekatter.
Hvilken holdning denne fraksjonen av USA-amerikanere har til naturen er vel ikke så vanskelig å forstå når vi ser hva de får gjennomført og ødelagt av både flora og fauna overalt hvor de forpester omverdenen med sitt nærvær.
Jeg ville ikke bli forbauset om det kommer frem at de fanatisk religiøse der borte tror at evolusjonsteorien er en darwinistisk konspirasjon for å vende menneskenes tanker vekk fra vårherre.
Jeez… og de nekter å tro vi stammer fra apene, som selv er det soleklare bevis på at the missing link er utrolig lett å finne. Pek på USA-amerikanere, og du har beviset.
Man må gjerne være uenig med Darwin i hvordan evolusjon fungerer. Hvordan ulike faktorer spiller inn for å frembringe nye raser. Men å fornekte evolusjon overhode, og tro at vi som rase er magisk kommet til verden ved nåden fra en allmektig vårherre som knipset med fingrene, vitner om så mye naivitet at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte av dette.
Jeg antar, det er vel flere enn Bin Laden og Sharon, som tror de er av “Guds utvalgte” og aldri ville kunne stamme fra … iiik.. dyr!!
Nei… jeg tror jeg setter meg sammen med broder Julius.. og flirer godt.. av dem om ikke har mer vett enn hva denne undersøkelsen viser. O hellige enfold.
By Lill, on august 20, 2006, 1:41 pm
Å følge gode råd er ikke alltid det smarteste man kan få seg til å gjøre. Spesielt ikke når gode råd inkluderer insekter. Jeg har forbannet meg på at jeg aldri – ALDRI – mer skal følge gode råd jeg leser eller får ang. insekter.
I blokka vi bor i er det nemlig et vepsebol ett eller annet sted. Og vepsene ser ut til å være ekstremt glad i å stikke innom på besøk, sånn bare for å i hilse på. Jeg setter ikke nevneverdig pris på deres vennskapelige visitter, og leste i avisen om ei som hadde satt ut et syltetøyglass med saft for å tiltrekke seg vepser, sånn at de druker i saften.
Så jeg, i et tilfelle av akutt platinablondhet, bestemte meg for å forsøke samme trikset. Jeg tenkte som så, bedre på altanen, enn inne i stua. Som tenkt, så gjort. Og det funket som bare fy.. dvs.. glasset tiltrakk seg vepser. Åjada.. kaskader. Men druknet de? Ikke helvete heller. Jeg satte glasset ut i går… og kikket ut i dag. Og de bevingede små djevlene hadde bare overlegent drukket opp omtrent alt av saft. Og glasset var omgitt av en sånn 30-40 veps som sloss om å komme til de siste dråpene.
Så da begynte platinablondheta å virke igjen. Hm.. tenkte jeg.. det må jo gå an å drukne jævelskapet mens de er i glasset? Så jeg hentet varmt vann, og fylte på, og løp inn igjen. Og jeg druknet rett nok dem som var i glasset. Men at de ble kverket så ut til å alarmere hver eneste veps i hele nabolaget. Dvs at 30 sek etter at jeg hadde kommet meg inn, så var glasset nå omgitt av enda flere veps. Og flere kom til.
Glasset ble til slutt fjernet, og de vepsene som var der ble most paddeflate. Da skulle man tro at de ville slutte å komme, ikke sant? Men neida… det surret fremdeles ørten veps rundt det stedet der glasset hadde stått. Si meg, sender veps som holder på å daue ut varselsignaler til alle veps i nærheten, som de sikter seg inn på?
Sånn at dere vet det.. hårspray og møbelpolish dreper dem heller ikke. Iallfall ikke bergensk veps. De bare fløy litt høyere.. og jeg hadde en sterk følelse at de så veldig overbærende på meg med alle sine tusen øyne, for så å komme ned.. og spasere overlegent i dammen av spray-materiale. De lo vel også, jævlene.
FAEN JEG HATER INSEKTER!!!!
By Lill, on august 16, 2006, 12:41 pm
Vi trenger alltid en hovedfiende, gjør vi ikke? Også når man snakker om mat. I disse dager er det blitt så voldsomt populært å erklære sukker som kostholdets Al Quida. Og når man ser på hvor mye folk tyller i seg av sukkerholdige produkter, så er det kanskje ikke så merkelig at de såkalte ekspertene blir bekymret.
Men egentlig er det ikke sukkeret som er problemet. Eller karbohydrater generelt, eller fett eller hva det måtte være.
Det er oss.
Livsstilen
Jeg var innom sentrum i går.. og det var varmt, veldig varmt. Og jeg så, ikke uventet, en bråte med mennesker som gikk rundt og spiste is. Is er sukkerbomber de lux.
De ville nok argumentere med at de spiste is for å kjøle seg ned. Men det er ikke helt sant, er det vel? Iskaldt vann kjøler oss ned. Sukkerholdige produkter, selv om de er kalde, gjør oss bare tørst. Og jeg tror ikke nødvendigvis de var så sultne heller, is-spiserne.
Det jeg lurer på… er hvorfor vi overspiser som vi gjør, som samfunn generelt. Hvor kommer denne trangen fra å putte noe spiselig i munnen til enhver tid fra? Det er ikke sult som driver de fleste hva småspising angår.
Jeg har sett programmer der det argumenteres med at å småspise er et instinkt. Joda, det er sikkert det. Men er det ikke en ide å forsøke å være klar over hva som er instinkt, og hva som er et reelt behov? Vi trenger ikke all den maten vi dytter i oss. Og spesielt ikke siden vi har butikker stappfull av mat overalt. Det er ingen grunn til å lagre opp fettreserver, det ser ikke ut som om en hungersnød står for døren med det første.
Fedme er et stadig voksende helseproblem i verden. Det er flere ekstremt overvektige enn det er mennesker som dør av sult. Og det sier sitt, når vi vet hvor mange som dør av sult. Det hjelper ikke å peke på sukker, karbohydrater eller hva det nå enn måtte være som er i vinden for tiden, hvis man ikke er villig til å lære folk opp til å bli bevisst sitt eget handlingsmønster.
Det høres kjipt ut ikke sant? Nesten som en time hos en psykolog eller noe i den duren. Men jeg tror at det er det eneste som hjelper på lang sikt, ang. fedmeproblemet som verden står overfor.
Lær folk å se sitt eget handlingsmønster hva mat angår.
Lær dem å lytte til hva kroppen sier når de spiser de ulike produktene.
Lær dem til å velge det kroppen liker, ikke det tunga liker.
Lær dem til å se seg selv, og se på om det finnes emosjonelle/mentale grunner til at de velger å stappe kroppen full av mat som ikke er sunt for dem.
Å rope fy-fy og peke på gitte produkter hjelper ikkje en kjeft. Vi mennesker er artige der.. hvis noen sier at noe er forbudt, farlig etc.. så strømmer folk til det som om det var manna fra himmelen og de hadde vært i ørkenen atskillig lengere enn de som vandret der i 40 år.
Det er en grunn til at folk blir overvektige. Og jeg tror det ikke bare skyldes maten vi spiser, men også våre holdninger til mat og kropp, og hvordan vi er blitt lært opp til å overse alt som kroppen forteller oss. Jeg tror også det er en god del mennesker som bruker mat for å døyve emosjonelle problemer. Så det er mye mer enn sukker å peke på her. Men vi tyr som alltid til de lettvinte løsningene. Folk i verden blir stadig mer overvektige. Det MÅ være sukker som har skylden. Evt. karbohydrater fra andre former, men uansett. Det MÅ ha en enkel forklaring.
Det beste stedet å starte: Si meg… hvordan føler du deg i dag?
By Lill, on august 15, 2006, 9:11 pm
Jeg leser tidvis i aviser jeg også, selv om jeg forsøker å la være. Og jeg har fått med meg at her i Bergen skal det foregå en rettsak der to menn anklages for uaktsom voldtekt. Mhm.. uaktsom voldtekt.
Hadde vi sex sa du? Helvete heller, jeg mente det egentlig ikke.. det er voldtekt!! Bare sånn atte du vet det!!
Saken er, ei dame har drukket seg full sammen med to menn. I etterkant har de hatt sex. Hun kaller det voldtekt, de er ikke enige. Hun kaller det voldtekt fordi hun ikke husker noe fra kvelden. Nja.. fulle folk pleier som regel ikke å gjøre det.
Hvorfor skal menn dermed ha mer ansvar for det som skjer enn ei kvinne? Skal menn forventes og forlanges å være klar i toppen til enhver tid, også når de er stup fulle, for ellers kan enhver kvinne som har sex med dem si det var uaktsom voldtekt? Mens kvinner kan være så fulle som de bare måtte ønske.. for kvinner får jo aldri ansvaret likevel? Er det sånn samfunnet skal bli? Jeez.. jeg tror jeg melder meg ut.
Å angre på ting man har gjort i fylla er vel ikke noen verdensnyhet. Det nye i det hele ligger i at kvinner i etterkant ikke skal trenge å ta ansvar for det de gjør, det er det bare menn som skal gjøre.
Hun har hatt sex i fylla. Det er voldtekt. Hun er offer.
Han har hatt sex i fylla. Det er voldtekt, han er overgriperen.
Kvinner blir gjort til offer. Om og om igjen. Vi kan altså ikke være ansvarlige for våre egne handlinger. Menn må ta ansvaret for oss. Vi vet ikke selv hva vil vil. Så om ei kvinne gir inntrykk av å ville ha sex, så bør menn, så ansvarlige som de forventes å være, skjønne at hun egentlig ikke mener det. Skjønner han ikke det, vel.. vips.. så har han en voldtektsanklage å forsvare seg mot.
Hun syntes det var ekkelt i etterkant, stod det å lese. Næh? Fylleangsten er som regel ikke spesielt hyggelig, etter det jeg er blitt fortalt. Men at hun ikke husker noe fra kvelden i forveien kan ikke stemme, siden hun ringte for å snakke med en av dem hun hadde hatt sex med. Eller betyr ”husker ikke noe” det samme som ”fraskriver meg alt ansvar”? Jeg I-R-R-I-T-E-R-E-R meg grenseløst over denne holdingen både fra kvinner og til kvinner. Ta ansvar kvinnfolk. Du pulte i fylla. Shit happens. Get over it.
By Lill, on august 14, 2006, 1:28 pm
Jeg har ofte forundret meg over hvor dårlig vi mennesker er til å ta kritikk. Hvordan kritikk av drap, krigshandlinger og voldsutøvelser blir møtt med ramaskrik, og beskyldninger om å praktisk talt være hitlers sjelevenn.
Jeg leste Gaarders opprinnelige kronikk i dag. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gjøre det. For slike debatter pleier å irritere meg. Men jeg ble litt forbauset, må jeg innrømme. Gaarder kritiserte, slik jeg leste det, regjeringen i Israel sin bruk av krigshandlinger, sin overdimensjonerte hevntokter, sin tilrøvelse av landområder i 1967. Han brukte setningen ”vi anerkjenner ikke den isralske stat,” som jeg oppfattet var en understrekelse av at grensene som Israel satte etter å ha okkupert landområder i 1967 ikke burde bli ansett som legitime. Det er nok akkurat den setningen som har gjort folk forbannet. Og det var nok et noe klønete valg av ord.
Så leste jeg Mona Levins kronikk, som er et slags motinnlegg i debatten, hvor hun avsluttet med at hun så masse hat i Gaarders kronikk.
Og her stopper det opp for min del. Hvor hun så hatet, skjønner jeg rett og slett ikke. Hvordan er kritikk av vold, krig, tilrøvelse av landområdet etc. hat? Er det fordi det er Israels regjering som kritiseres? Blir det da automatisk hat? Gaarder understreket gjennom hele kronikken at det ikke var det jødiske folk han kritiserte, men regjeringen. Hvorfor oppfatter da Levin, og andre, dette som en kritikk av det jødiske folk? Som en kritikk av hver jøde på denne jord? Jeg så ikke dette hatet som Levin mente hoppet ut mot henne. Muligens trenger jeg andre typer briller når jeg skal lese, slik at jeg også ser hat som ikke er der.
Det må og skal være lov å kritisere enhver regjering og gruppering som tyr til voldshandlinger. Det må være lov å være fordømmende mot slike handlinger. Det være seg om det er Hizbollah eller om det er den israelske regjeringen som står ansvarlig. Og selv om folk er av jødisk etnisk opprinnelse, så må de tåle at regjeringen i Israel blir kritisert. For selv om Hizbollah er en voldelig gruppering, som jeg ikke har noe positivt å si om, så gjør ikke det israels regjering til ei hellig ku som ingen får si noe om.
Gaarder satte et viktig tema på dagsordenen.
Levin klaget på at hun, som jøde, alltid blir sett på som jøde. Og at det forventes at hun skal være enig i alt den israelske regjeringen foretar seg. Levin selv vet at dette er tull. Det er hun selv som har valgt å uttale seg, som jøde. Jeg tror vi alle ville være bedre tjent med at hun og alle andre, uavhengig av etnisk opprinnelse, uttaler seg som mennesker. For krigshandlingene og volden, både fra israels regjering og hizbollah, er uakseptabel. Men det er vel lettere.. antar jeg.. å komme med såret mine og styre debatten inn på et blindspor, slik at media nok en gang glemmer det viktigste.. de som lider under dette nede i midtøsten. Ikke regjeringen i Israel. Ikke hizbollahs ledere. Men hvermannsen, både på jødisk og palestinsk side..
By Lill, on august 13, 2006, 11:24 pm
Det finnes mange måter å måle avstander på. Det finnes så mange typer avstand også. Den største avstanden er vel mellom mennesker, er det ikke? En del ganger har jeg snakket med mennesker som har sagt setninger som ”jeg har kommet langt siden den gang…”
Hva er da langt? Hva er måleenheten for mentale avstander? Eller emosjonelle avstander? Jeg innbilder meg at selv nanometere kan være enorme i disse tilfellene. Hvordan måler man den avstanden man mener å ha brukt på å modnes? Modningsmeter?
Jeg har lest en del bøker som går under tema metafysisk i løpet av livet mitt. En setning som ser ut til å være en mantra for forfattere av sånne bøker er ”alt skjer her og nå.”
Kanskje gjør det det.. egentlig.. kanskje er avstanden på herfra til evigheta fint liten, avhengig av hvordan du velger å se på det. Egentlig.. helt egentlig… er vi alle små unger og gamle kroker på samme tid. Vi bare legger ikke merke til det, mens vi er opptatt av mellomstadiet.
Alt skjer her og nå.
Jeg har kommet langt siden den gang.
Ja, virkelig. Jeg tror jeg begynner å fostå det nå faktisk. Jeg har virkelig kommet langt… på veien .. herfra.. til evigheta.
|
|
