jul 09 2006
Hvem har skylda, naboen, gud eller fanden?
~ Religion er folkets opium ~
Jeg har sett setningen mange ganger, spesielt gjentatt med glede av ateister. Det er en lettvint måte å forklare for seg selv, og jeg antar omverdenen, hvorfor en person mener at andre mennesker er religiøse.
Andre argumenter som faller ned på bordet handler gjerne om at å være religiøs er å fraskrive seg ansvaret for sitt eget liv og sine egne handlinger. Man gir guder og demoner skylden for det gode og det ikke fullt så gode i livet. Det er, sier man gjerne, en grei måte å frata seg selv ansvaret for de tingene man gjør eller lar være å gjøre.
Og jeg har da hørt dem selv. Kristne som påstår at djevelen har fristet dem til å gjøre negative ting. Eller gud har befalt dem å gjøre enda mer negative handlinger. De er utvalgt, på en eller annen måte, av gud eller fanden til å utføre handlinger de selv ikke kan ta ansvaret for, i og med at de var under sterk påvirkning av høyere makter.
Nå er ikke jeg religiøs selv. Jeg har vokst opp med mange religiøse mennesker rundt meg, men finner ingen interesse hos meg selv for hverken guder eller demoner. Men det jeg derimot finner interessant, er hva vi velger å bruke som forklaring når vi skal rettferdiggjøre våre egne handlinger. Religiøse mennesker tyr gjerne til sine utvalgte guder og demoner. De som ikke finner noen gjenklang i vanlig religion, kommer mange ganger med fantasifulle forklaringer om at ufonauter fra det ytre verdensrom har bedt dem gjøre dette, og at de har noe operert inn i hjernen som gjør at de må følge disse ordrene. Tenker vi oss om, så vet vi alle at dette er tull og tøys.
Men hva med oss andre da? Vi som hverken tyr til guder, demoner eller bleke romvesen som forklaring på våre dårlige valg i livet, våre feiltrinn og evt. fullstendig sinnsyke ideer. Tar vi på oss ansvaret selv konsekvent?
Nei selvsagt gjør vi ikke det. Vi skylder på oppveksten. På foreldrene våre. På venner. På partnere. På jobben. Og u name it. Nå som chat er blitt så populært så har vi til og med fått chattevenner å skylde på. Vi løper ofte, for ofte, vekk fra ansvaret som i bunn og grunn ligger hos oss selv.
Jeg tror ikke religiøse mennesker er verre eller bedre enn oss andre når det gjelder å bortforklare våre handlinger. Vi gjør nøyaktig det samme alle sammen. Bare at vi bruker forskjellige symboler for å bortforklare vår egen unnfallenhet.
~ Ditt liv er ditt ansvar ~
Det er en setning som har brent seg fast i krinkelkrokene mellom ørene på meg. Og jeg prøver etter beste evne å leve etter denne. Og feiler ofte, fordi jeg, som alle andre, ikke har spesielt lyst til å ha alt ansvaret. Det er mye deiligere å kunne peke på noen eller noe, utenfor meg selv, som en forklaring på at jeg var en idiot i gitte situasjoner. Det kjipe er, når jeg tenker meg om, så vet jeg jo at det er jug. Og det finnes ingen gud så allmektig at ansvaret mitt for meg selv forsvinner. Hadde det gjort det, så hadde det vært deilig.
Men men, jeg antar, jeg får vel heller bare bli flinkere, til å ta meg selv for det jeg er. Tidvis en idiot, som alle andre.
Veldig bra! Og denne er jo veldig utbredt, da: “Jeg har bare ikke hatt tid.” He he, ja det er klart; Når klokka begynner å skape seg til og plutselig går altfor fort, da kan man ikke hjelpe for at ting ikke blir gjort.
Tiden er en faktor som svært mange skylder på. Men tenk deg noe så idiotisk! Hvordan man enn snur og vender på det, har vi jo alle 10080 minutter til rådighet hver uke, hverken mer eller mindre.
Meget bra innlegg, det får en til å tenke litt…
;O)
laila: ja ikke minst. Tiden. Tiden løper fra oss, og sørget for at vi hadde så hastverk at vi ikke rakk å tenke oss om før dårlige avgjørelser ble tatt. Er det en ting vi mennesker er ekstremt dyktige på, så er det å finne bortforklaringer. Hadde vi vært like dyktig til å påta oss ansvaret selv, så hadde jorden vært et fantastisk sted å leve på :-)
Knut: takk for den :-)
Interessante synspunkter, etter min smak. Har skrevet en liten kommentar her hvis du er interessert: http://sinnatagg.blogspot.com/
Gud har bare et bud og det er at du skal respektere alle. Hva du ellers gjør med ditt liv er uinteressant.
Respekt skal gå alle veier.
Greit får poste det her da, det var visst ikke måten..
Å bortforklare virkeligheten kan kanskje være et symptom, på at noe virkelig er galt. En trenger noe å tro på, og da er det kanskje absurde forklaringer som skal til, hvis en skal holde seg oppe. Vi har ikke noe å klage på sånt rent materielt, men vedrørende det menneskelige og soiale er det mange som er forsømt. En må ikke glemme at det krever mye å kunne fungere i dette samfunnet, og en klarer dette ikke alene. Likevel er det mange som er alene. En ser jo for tiden at folk vender tilbake til religionen, og vi kan vel ta det som et tegn på at vi forstsatt søker etter mening.
Er det slik at det livet en skaper seg skal være mening i seg selv? Hva med dem som ikke skaper stort? Er det slik at alle har rett på lykke?
For alle oss normale, som ikke har en spesiell byrde, ja, hvorfor lager vi oss unnskydninger? Skylder på uungåelige problemstillinger, som tiden, lager uforstålige forklaringer, som Gud. Ser vi ikke meningen i vår egenskap, i vårt seg? Hva vi vil tenke, hva vi vet vi ikke kan, hvor vil vi ende opp? Hvorfor? Det bare er slik, og vi skjønner vel alle egentlig hvorfor. Vi ønsker godt, og vil egentlig ikke død.
Men mitt liv. Jeg har så mye med meg, så mange ting på gang, det er mitt liv, det er det jeg tenker på. Det er ditt problem, og sånn er livet.
teddy gran: nå er det vel en del mennesker som materielt sett ikke lever noe spesielt supert liv. Selv i Norge finnes det fattige. Men at mange mennesker er alene og opplever ensomhet er i mange tilfeller vel så mye deres egen feil som omverdenens. Man må søke kontakt om man skal få det. Det er ikke sånn at vårherre en dag ser på deg med blide øyne og bestemmer seg for at nå skal det regne venner i fanget på deg. Man får tilbake det man legger ned av innsats. Vil man ut av ensomheten, så må man gjøre noe aktivt for å komme seg ut. Ikke bare sitte og tenke og syntes synd på seg selv. Da er man faktisk selv skyld i ensomheta.
Hvorvidt alle har _rett_ på lykke kan vel diskuteres. Lykke er ingen menneskerett. Og hva som gjør enhver lykkelig er jo uansett individuelt. Det er vel ikke nødvendigvis det å skape noe som gjør alle mennesker lykkelig. Vi trenger ikke alle bygge babels tårn for å skjønne at himmelen ikke har en grense.
Hvorfor lager vi oss unnskyldninger? Fordi vi er feige, late, dekadente eller whatever. Det finnes utallige grunner til at vi fraskriver oss ansvaret for det vi har gjort, eller det vi lot være å gjøre. Men jeg tror folk flest har kommet et godt stykke videre når de er villig til å påta seg ansvaret for sin egen unnfallenhet, og ikke rope på en eller annen syndebukk for de øyeblikkene da de selv vek unna.
“Det er ditt problem” ?? Hva snakker du om her?
Du er virkelig en heks du. :)
Jeg tror lykke er en menneskerett, og dessuten, er verden så enkel som du beskriver. Hvem er det som er late, som fraskriver seg ansvaret? De som ikke arbeider, de som er syke? Det som er sykt er å arbeid 8 timer fem dager i uke, sende barna sine i barnehagen hele dagen, og når de kommer hjem er alle så slitne at det eneste de klarer er å se på TV eller lett lett fordøyelig krim eller andre ukeblader. Noen er kanskje late, men jeg tror ikke det er dem med problemer, eller pengeproblemer som alt munner ut i nå til dags. Hvordan vet du at det er deres egen feil at de er ensomme, dessuten har det ikke noe å si, de er ensomme og vi som sammfunnsborgere har som plikt å prøve å hjelpe oss. vi må ikke glemme at de som ikke klarer seg og melder seg ut av samfunnet fortsatt lever på deres primisser. Hvis vi ikke bryr oss ender de som seriøse avvik, eller de trekkes til diverse typer nettverk, som kriminelle og andre ekstreme grupperinger. Alle trenger skape seg et liv, noe som er dem. Det er ingen som klarer å leve helt uten form eller innhold. Resultatet er kanskje at en tar på seg en rolle og egentlig er med form men fortsatt uten innhold. Så jeg tror altså ikke heller at lykke er så individuelt, jeg tror faktisk at menneskeheten er mye mindre individualistisk enn vi tror, men vi bare krangler for vi skjønner hverandre ikke fordi vi har ikke tid eller anledning eller krefter nok til å forstå.
Ditt problem: En er et levende menneske med et intellekt og en psyke, det kan en ikke gjøre noe med selv om endel prøver å kjøpe seg ut av det.
Og, hva mener med at tiden løper fra oss? Er det ikke vi som løper fra tiden, og Teddy: Skjønner ikke helt hva som er ditt svar, det er så mange spørsmål. Er du ironisk?
cirka: jeg tror du misforstod litt hva jeg mente med late. Late i sammenheng med å ikke ta ansvar for sine egne handlinger er ikke det samme som å være lat når det gjelder jobb, fritid etc. Mange mennesker gidder rett og slett ikke ta seg selv i øyensyn, og vurdere seg selv kritisk. De orker ikke alt “arbeidet”.. og da arbeid av mental art, som skal til for å være kritisk til seg selv, og påta seg ansvaret for livet en lever selv.
At samfunnet vårt, med sin 9-17 rutine er noe absurd lagt opp skal jeg være enig med deg i. Jeg tror ikke de fleste av oss trives i denne rytmen. Men vi er vel ennå et stykke fra å kunne bruke livet behageligere.
Men jeg mener fremdeles at lykke ikke er en menneskerett. Det er en menneskerett å søke lykke i livet sitt, men ikke å få oppleve det. Og spesielt ikke dersom denne lykken man mener seg berettiget til kommer på bekostning av andre menneskers lykke. Det hele er ikke så enkelt at vi kan se det i sort og hvitt. Fint lite i livet er det.
Vi påtar oss vel alle roller, opp gjennom livet. Noen av frykt for ikke å passe inn, andre fordi vi finner dem behagelige, og atter fordi vi føler oss presset til det av andre faktorer. Dette gjør neppe noen lykkelig, iallfall ikke på kort sikt. Men det er en av ulempene ved å leve i samfunn. Det danner seg etterhvert normer for hva som er “normalt”.. og de presser og drar i oss alle, selv om ingen av oss passer helt inn i normalen. (heldigvis)
Jeg skjønner fremdeles ikke den med “ditt problem”. Det er jo ikke et problem, iallfall ikke sånn jeg ser det, at alle mennesker også er individer, med sine ulike aspekter. Muligens er jeg noe tett mellom ørene på dette begrepet?