Havheksas Sideblikk

Jeg har for første gang siden jeg var tenåring, og ble nedlagt veto mot å låne min søsters romantiske klissebøker (hvilket nok har en sammenheng med at jeg fikk tidvis høylytt latterkrampe av dem) lest ei bok som kommer i allfall delvis i denne sjangeren. Jeg trodde, optimistisk som jeg er av natur, at jeg hadde bestilt en bok om vampyrjegere, og det hadde jeg forståvidt også, bare at den også falt under kategorien husmorsporno.

Boken heter ”Kiss of the night” og er skrevet av Sherrilyn Kenyon. Den var spennende, den delen som omhandlet vampyrer og sånt. Men jeg småflirte meg gjennom sexscenene i boken.

Men selvsagt begynte jeg å filosofere litt over temaet. Hvorfor er denne typen litteratur så veldig populær blandt kvinner? Og svaret er utrolig enkelt, egentlig.
Mennene i disse bøkene gjør alt rett. Om kanskje ikke med en gang, så til slutt, så gjør de alt rett. De har rett type utseende, akkurat tilstrekkelig med maskuline trekk, er en gud i sengen, vet akkurat hvordan de skal tilfredsstille kvinnen i romanen, og elsker bare henne dypt og inderlig. Han ser ingen andre, selv om han kan sidestilles med guder av utseende og personlighet. I denne typen bøker fremelskes fantasien om den ene store kjærligheten. Og bare vi er flinke små piker som venter lenge nok, så kommer mr. Drømmeprins ut av våre våte fantasier og oppfyller alle de lengslene og behovene vi har levd med i fortrengt tilstand.

Tsk.

Joda, det fungerer som fantasier. Og selger som hakka møkk. Litt pornografi, pakket inn i guder-kommer-til-jorden-og-finner-sin-eneste-ene filosofi, sånn for å rettferdiggjøre at kvinnen overhode får lyst på sex, joda.. det fungerer når man kjeder seg.
Jeg antar menn sitter med ditto urealistiske fantasier ang. kvinner. Vi er litt teite sånn sett. Menneskene.

Men jeg lurer på når kvinner, i stor grad, kommer til å sette pris på bøker der de ikke blir fremstilt som en som lever et liv halvveis i koma fordi ikke drømmeprinsen er ankommet. Bøker der kvinner ikke trenger å reddes fra sine liv, fordi en MANN er det som må til. Livet er liksom ikke verdt åndedraget om ikke den maskuline, litt lettere aggressive og utilgjengelige machomannen står og banker på døra med dype kåte åndedrag, og kun ser oss, samma faen hvor ordinære VI er. Nuvel..

Skulle jeg anbefale bøker, så måtte det vel heller bli i sjangeren Terry Pratchett. I det minste er de morsomme. Sherrilyn Kenyon og hennes Dark-hunter ensemble av chippendales-wannabes er greit, om man liker den slags. Jeg skulle bare ønske hun kunne skrevet historier uten å ty til de flåsete sexscenene. For om vi ser bort fra hennes beskrivelse av menn, sex og kjærlighet, så skriver dama bra. *sukk*

Og siden jeg alt har nevnt henne..

Dark-hunter.com

…Er ikke dette i chippendales-kategorien, så vet ikke jeg.

~ Religion er folkets opium ~

Jeg har sett setningen mange ganger, spesielt gjentatt med glede av ateister. Det er en lettvint måte å forklare for seg selv, og jeg antar omverdenen, hvorfor en person mener at andre mennesker er religiøse.

Andre argumenter som faller ned på bordet handler gjerne om at å være religiøs er å fraskrive seg ansvaret for sitt eget liv og sine egne handlinger. Man gir guder og demoner skylden for det gode og det ikke fullt så gode i livet. Det er, sier man gjerne, en grei måte å frata seg selv ansvaret for de tingene man gjør eller lar være å gjøre.

Og jeg har da hørt dem selv. Kristne som påstår at djevelen har fristet dem til å gjøre negative ting. Eller gud har befalt dem å gjøre enda mer negative handlinger. De er utvalgt, på en eller annen måte, av gud eller fanden til å utføre handlinger de selv ikke kan ta ansvaret for, i og med at de var under sterk påvirkning av høyere makter.

Nå er ikke jeg religiøs selv. Jeg har vokst opp med mange religiøse mennesker rundt meg, men finner ingen interesse hos meg selv for hverken guder eller demoner. Men det jeg derimot finner interessant, er hva vi velger å bruke som forklaring når vi skal rettferdiggjøre våre egne handlinger. Religiøse mennesker tyr gjerne til sine utvalgte guder og demoner. De som ikke finner noen gjenklang i vanlig religion, kommer mange ganger med fantasifulle forklaringer om at ufonauter fra det ytre verdensrom har bedt dem gjøre dette, og at de har noe operert inn i hjernen som gjør at de må følge disse ordrene. Tenker vi oss om, så vet vi alle at dette er tull og tøys.

Men hva med oss andre da? Vi som hverken tyr til guder, demoner eller bleke romvesen som forklaring på våre dårlige valg i livet, våre feiltrinn og evt. fullstendig sinnsyke ideer. Tar vi på oss ansvaret selv konsekvent?
Nei selvsagt gjør vi ikke det. Vi skylder på oppveksten. På foreldrene våre. På venner. På partnere. På jobben. Og u name it. Nå som chat er blitt så populært så har vi til og med fått chattevenner å skylde på. Vi løper ofte, for ofte, vekk fra ansvaret som i bunn og grunn ligger hos oss selv.

Jeg tror ikke religiøse mennesker er verre eller bedre enn oss andre når det gjelder å bortforklare våre handlinger. Vi gjør nøyaktig det samme alle sammen. Bare at vi bruker forskjellige symboler for å bortforklare vår egen unnfallenhet.

~ Ditt liv er ditt ansvar ~

Det er en setning som har brent seg fast i krinkelkrokene mellom ørene på meg. Og jeg prøver etter beste evne å leve etter denne. Og feiler ofte, fordi jeg, som alle andre, ikke har spesielt lyst til å ha alt ansvaret. Det er mye deiligere å kunne peke på noen eller noe, utenfor meg selv, som en forklaring på at jeg var en idiot i gitte situasjoner. Det kjipe er, når jeg tenker meg om, så vet jeg jo at det er jug. Og det finnes ingen gud så allmektig at ansvaret mitt for meg selv forsvinner. Hadde det gjort det, så hadde det vært deilig.

Men men, jeg antar, jeg får vel heller bare bli flinkere, til å ta meg selv for det jeg er. Tidvis en idiot, som alle andre.