Havheksas Sideblikk

De har mange forskjellige betegnelser. De opptrer på tv eller i blader, og forteller oss hva som er heeeelt normalt. De forsøker å innbilde oss at nettopp de er det ultimate orakel på hvordan hvermannsen skal oppnå den største seksuelle nytelse han/hun noensinne har opplevd. Er det ikke kjempesuperduperfantastisk at det finnes sånne? Gubber og kjerringer som vet nøyaktig hva nettopp DU skal gjøre for å nå de himmelske høyder og kaskader av orgasme? Jeg bøyer meg i støvet i ydmyk takknemlighet.

*host* .. støv er aldri sunt for lungene…

Mennesket har hatt sex i all den tid mennesket har eksistert. Er det sånn at det kun er i de siste 10-15 årene at folk har begynt å nyte sex, fordi de fantastiske sex-oraklene har dukket opp som slimete paddehatter etter regn? Eller kan det muligens være at folk i ekstremt stor grad har vært i stand til å finne sånt ut selv?

Og nå snakker jeg ikke om dem som har lidelser, traumatiske opplevelser etc, som faktisk trenger hjelp for å klare å takle det intime livet. Men om alle oss andre. Vi som ikke har noe traumatisk å se tilbake på. Som har en ”sunn” innstilling til sex. Hvorfor skal vi trenge at ett eller annet vilt fremmed menneske skal fortelle oss hva vi må gjøre for å nyte sex? Hva i helvete vet dette mennesket om det?

De tar høyde for forskjeller, sier du kanskje.
Njæ… svarer jeg. Gjør de det?
Vi skal alle ”normaliseres” til å bli et ekstremt seksuelt vesen. Vi skal alle undersøke alle våre preferanser, og føler man at dette ikke er noe appis, så er det fordi man er stressa til sex. Vi blir belært i hundretusenvis av ulike stillinger, som skal gi oss så mye nytelse at vi alle snart burde gå rundt i konstant orgamserus. Og det er så stort, tungt og trist om vi ikke gjør det. Da har vi ikke gode liv. For det er bare sex, sex og atter sex som er nøkkelen til det gode liv.
Jeg leste sågar at en av disse selvoppnevnte sex-orakel-idiotene mente at kvinner bør ha sex med partneren sin selv når de ikke ønsker det, fordi da skal vi etter sigende bli så utrolig kåte at vi vil ha det like ofte som menn. Som menn… vi skal ha seksualitet som menn. Hvorfor skal vi egentlig det?

Men drit i det, det var ikkje sexlivet som sådan jeg hadde på hjertet, men alle de autodidakte ekspertene som står og hyler i medias ”speakers corner” og forteller oss hvordan vi bør leve våre seksuelle liv. Noen av dem har studert psykologi. Flott for dem, men gir det dem en ultimat kunnskap om andre menneskers preferanser og underliv? Det er som om en annen skal komme og fortelle meg hvorfor jeg bør like solnedgangen, og hva jeg bør se etter av farger og nyanser for at jeg skal finne den ekstra vakker.

Hvorfor er det blitt så akseptert at vi skal bli fortalt alt vi skal gjøre? Det deles ut oppskrifter i hytt og pine på både det ene og det andre som skal gjøre deg til det ultimate lykkelige vesen. Men merkelig nok, folk har sex der ingen sexterapauter og annet pakk finnes heller. De finner ut av det. Og jeg er brennsikker på at mange av dem nyter sex også. Medias sexterapauter kan finne seg en annen jobb. Jeg syntes det er på tide at den dyneløftinga som foregår i det offentlige rom holder opp. La folk få utforske sin egen seksualitet, uten å måtte ha et 15-binds leksikon i nattbordsskuffa, for å være sikker på at de undersøker det på den optimale, og riktige måte.

I full agurktid-ånd så sitter jeg og småfilosoferer over hvordan fremtiden på kjønnsmarkedet kommer til å utarte seg. Ikke for min egen del, men for dem som sitter der i fremtida, og forsøker å finne ut hvem de liker, hva de foretrekker etc.

I og med at vi er i ferd med å utvikle oss til litt Sodoma og Gomorra på sexfronten, der alle har sex med alle, og alt skal eksperimenteres med og undersøkes ned til minste kvark, sånn i tilfelle man snubler over en eller annen ukjent seksuell preferanse i seg selv, og alle skal øve seg på å tørre å si kuk og fitte for å vise at de er seksuelt frigjorte, så tror jeg at forvirring vil være det som råder grunnen .. egentlig gjør den vel det allerede.

Men forandringene ligger ikke bare i det seksuelle. Menn og kvinner blir mer og mer lik hverandre. I Ottar-verdenen er nok det grunn til å utstøte et halleluja-rop, men personlig finner jeg en sånn tanke .. ufattelig kjip. Jeg skrev tidligere et innlegg om at maskuline menn er sexy. Og fikk veldig mye pepper for det, til min store fornøyelse.
Men begrepet maskulin ble nok misforstått en god del. Det virker på meg som om mange kvinner (og menn) assossierer ordet maskulin med mannsjåvinist. En mannsjåvinist er ikke sexy. Ikke en macho brusete broiler heller for den sakens skyld. Maskulinitet ligger ikke i å være 2 meter på strømpelesten og like bred over skuldrene som man er lang. Men det var det mange tok det som. At jeg likte macho sjåvinistiske broilere som pumpet jern til krampen tok dem. Ikke helt det jeg mente.

Men jeg stusser likevel litt.. over dem som lovpriser denne sakte endringen. Hva er det som er så fantastisk med at menn blir som oss kvinner, og omvendt? Hvorfor skal man uniformere atferden, slik at ulikhetene viskes ut? Det er selvsagt dem som liker det androgyne, eller det kjønnsnøytrale. Og det må de få lov til. (og igjen, jeg snakker om atferd – ikke utseende). Men personlig klarer jeg ikke å oppfatte en kjønnsnøytral mann som mann. Det er noe som skurrer når ulikhetene forsvinner. Jeg liker ikke den grå massen. Og jeg har en følelse av at fremtidens assimilierte kjønnsmarked ikke kommer til å skape annet enn forvirring. Fra naturens side er vi skapt ulike, og de aller fleste av oss trekkes mot det motsatte kjønn. Det motsatte kjønn, ikke det-samme-kjønn-med-en-ørliten-forskjell.

Jeg er glad jeg er relativt ung nå. Fremtidens kjønnsmarked forekommer meg som .. grå. Jeg håper for deres skyld at det ikke blir det. Men jeg har ikke noen stor tro på at det kommer til å være så voldsomt mye å rope hurra for.

Her trodde jeg at å kjøpe en mobiltelefon der tastaturet er skjult skulle slippe å gi meg underlige opplevelser ang. mobiltelefonen. Dengang ei..

Først sendte jeg en melding til en kompis, med en fleip. Og jeg sverger, jeg plukket navnet hans fra listen av kontakter. Så får jeg melding tilbake ”unnskyld, men denne tror jeg du har sendt feil” .. jeg ble litt forbauset, men tenkte ikke over det (jeg tror platinablondheta setter kraftig inn i sommertiden – jeg mener dette var et ukjent nummer). ”neida,” svarer jeg tanketomt tilbake, ”den var da sendt rett”. Så tenker jeg ikke mer over det, bare antok han ikke skjønte fleipen. Så ringer telefonen og jeg ser samme (ukjente) nummer. Nå går det selvsagt opp for meg at det er en vilt fremmed (hurra – de små grå er i aktivitet igjen). Og når jeg svarer så er det en helt fremmed mann på tråden. Jeg var midt i klesvasken, og hørte derfor ikke spesielt godt etter hva han sa, så det tok sin tid før jeg klarte å koble synapsene så mye sammen at jeg fikk forklart han at jeg sikkert hadde tastet feil (selv om jeg ikke har peiling på hva som gikk feil selv, i og med at jeg plukket fra kontaktlisten). Fyren i den andre enden måtte jo tro jeg var fullkomment idiot. Først sende en fleip som han ikke skjønner bæra av, så når han høflig gjør meg oppmerksom på at den er feilsendt, så insisterer jeg på at den rett (jeez). Og når han så ringer for å oppklare dette, så følger jeg ikke med fordi jeg holder på å henge opp klesvask, og må nok virke enda mer koko i knollen enn hva utgangspunktet var.
Jeg sjekket nummeret til kompisen min i etterkant, for sikkerhets skyld, og jeg sjekker ”sendte meldinger” på mobilen. Det er riktig nummer (dvs nummeret til kompisen min).

Jeg sjekker ikke nummeret til han som ringte. Jeg håper det ikke er noen jeg kjenner eller vet om.

Men stoppet det med det? Nei selvsagt ikke. Skal mobilen oppføre seg som en ondskapfull goblin i bakfylla, så skal den det.

Like før jeg legger meg sender jeg en melding til min lillesøster. Så sovner jeg. Neste morgen har jeg melding fra 2 ukjente personer på mobilen min. Som overhode ikke skjønte hva jeg mente med den meldingen. Jeg sjekker igjen sendte meldinger, fra min mobil ser det ut som om jeg bare har sendt til min søster. Men siden de begge gjentok meldingen delvis, skjønner jeg jo at de har fått samme melding.

Jeg skriver ikke tilbake til dem. Det får da være måte på. Og jeg tror seriøst den mobilen min – eller telenor – trenger å sjekkes for heteslag. Faen så pinlig da.

*hate teit mobil*

For noen dager siden stod det i avisene om en nettside som bruker all sin tid på å slenge dritt om menn. Kvinnfolk som har blitt dumpa, som legger ut svært så privat info om menn som ikke er interessert i dem, eller som har dumpa dem. Det blir lagt ut altfor privat informasjon om mennene. Også med fullt navn etc. Det at det kom i avisene var vel fordi noen journalister kjedet seg, surfet på siden og oppdaget at det var norske menn i “galleriet”.

Uansett, artikkelen fikk meg til å tenke på en historie ei jeg kjenner kom med for noen år tilbake.
Ei venninne av henne hadde blitt dumpet av kjæresten sin gjennom mange år. Hun var på besøk hos eksen for å hente de tingene sine som han ennå hadde. Det at de var i ferd med å gå hver sin vei kom på bordet, og hun fikk vite at han hadde funnet seg ny dame. Dvs dama var der allerede før bruddet. Den vonbrotne dama hevna seg da med å klore han gjentatte ganger i ansiktet, som ga han lange arr i fjeset. Hun som fortalte meg historien lo høyt, og syntes det var til pass til han.
Jeg stanset helt opp, og stirret lenge på henne. Etter at hun gradvis gjorde seg ferdig med å le frydefullt forsvant også smilet hennes. Jeg trakk pusten dypt og spurte sakte hva det var som var morsomt med det. Og hvorfor det å ty til vold var til pass til han fordi han ikke var glad i den damen lengere. Hvorfor var vold mer på sin plass for kvinnens del. Hadde det vært like morsomt om det var hun som hadde forelsket seg i en ny fyr, og eksen hadde gitt henne en salig blåveis for det? Ville hun ledd like mye da?
Hun innrømmet at det ville hun ikke finne morsomt.
Hvorfor ikke, spurte jeg tørt, det var jo bare til pass til henne. Hun hadde jo tross alt forelsket seg i en annen.
Eh.. nei.. svarte hun, det var jo vold da.
Å javel, så å klore arr i ansiktet på et annet menneske kategoriseres ikke som vold om det er en kvinne som gjør det mot en mann? Spurte jeg.
Jeg fikk ikke noe svar. Hun fortalte ikke meg flere festlige historier.

Opp gjennom årene har jeg også sett på utsiden av det som regnes for typiske kvinneblader. De har flotte reportasjer som:
De ti beste tipsene for hvordan du skal hevne deg på eksen
Hvordan vise den nye dama hans at …..blablabla
Hevnen serveres best kald
Ønsker du hevn over din eks? Vi har rådene..

Og dette er akseptert. Den hevnkulturen som kvinner tvangsfores med mener de fleste er rettferdig. Det er sånn kvinner skal være. Det forventes at kvinner skal reagere irrasjonelt på oppbrudd. Oppføre seg som komplette idioter. Søke hevn, sutre i evigheter, hate eksen, forbanne verden etc. Gjør menn det samme, er de ikke ordentlige menn, men enten psyko’er eller sutreromper.

Hell has no fury like a woman scorn, sier de det så pent på engelsk.
Javel. Hvorfor er det gitt at man skal hevne seg? Si meg, dersom den du lever sammen med ønsker å avslutte samlivet. Dersom han ikke vil ha deg mer. Hvorfor skal du bruke tid og energi på hevn? Hva oppnår du?
Å vise at du er en megge som han bare skal være glad han er kvitt? Javisst.
Du beviser at du er fullkomment psyko, og burde legges inn til langvarig terapi og observasjon.

Et menneske som søker hevn viser at han/hun ikke er i stand til å takle nederlag. Ikke er i stand til å gå videre. At vedkommende trives best med å velte seg rundt i sin egen selvmedlidenhet.
Sånne mennesker er tragisk kjedelige. De er enveiskjørt i hodet. Klarer ikke å se verden rundt seg. Ser bare sin egen navle og tror den er alt verden skal og bør dreie seg om. Å komme seg videre faller dem overhode ikke inn. Fordi akkurat DE er blitt såret. Og da må resten av verden stoppe opp.

Vel, resten av verden gir faen. Og du som søker hevn kaster bort timer, dager, månder eller år på et menneske som ikke vil ha deg lengere. Eller på mennesker (ny dame til eksen f.eks.) som ikke har gjort noe annet galt enn å ha følelser for samme mann som deg. Istede kunne du brukt livet ditt bedre. Fått nye venner. Skaffet deg nye opplevelser. Fått ny kjæreste? Gjort noe positivt og godt med dagene.. positivt og godt for deg selv. Men nei, du velger å kaste bort tiden din på å hate fortiden. Hate mennesker fra fortiden. Du bruker enorme mengder energi på dem, istede for på deg selv, og det som er bra for deg. Hvorfor gjør du egentlig det?

Jeg syntes hevn er lavmål. Det viser at den det dreier seg om er et barn mentalt. Emosjonelt moden som en fjortis. Og jeg klarer ikke å ha respekt for kvinner (og menn) som tenker sånn. Å søke hevn er barnslig, umodent og så patetisk som det går an å bli. Og det er ikke ok at kvinner tyr til hevn. Jeg syntes alle burde heve seg over sånt. Det er ikke morsomt når noen hevner seg. Det viser bare at de er idioter.

Jeg håper kvinner etterhvert – samlet sett – vokser av seg dette tullet. Det er direkte flaut, på alle kvinners vegne, at dette er akseptert. At man fryder seg over å høre hevnhistorier.
Vi snakker så varmt om likestilling, men da bør vi vel også slutte å oppføre oss som småjenter, hvis vi ønsker å bli tatt alvorlig?

Jeg har for første gang siden jeg var tenåring, og ble nedlagt veto mot å låne min søsters romantiske klissebøker (hvilket nok har en sammenheng med at jeg fikk tidvis høylytt latterkrampe av dem) lest ei bok som kommer i allfall delvis i denne sjangeren. Jeg trodde, optimistisk som jeg er av natur, at jeg hadde bestilt en bok om vampyrjegere, og det hadde jeg forståvidt også, bare at den også falt under kategorien husmorsporno.

Boken heter ”Kiss of the night” og er skrevet av Sherrilyn Kenyon. Den var spennende, den delen som omhandlet vampyrer og sånt. Men jeg småflirte meg gjennom sexscenene i boken.

Men selvsagt begynte jeg å filosofere litt over temaet. Hvorfor er denne typen litteratur så veldig populær blandt kvinner? Og svaret er utrolig enkelt, egentlig.
Mennene i disse bøkene gjør alt rett. Om kanskje ikke med en gang, så til slutt, så gjør de alt rett. De har rett type utseende, akkurat tilstrekkelig med maskuline trekk, er en gud i sengen, vet akkurat hvordan de skal tilfredsstille kvinnen i romanen, og elsker bare henne dypt og inderlig. Han ser ingen andre, selv om han kan sidestilles med guder av utseende og personlighet. I denne typen bøker fremelskes fantasien om den ene store kjærligheten. Og bare vi er flinke små piker som venter lenge nok, så kommer mr. Drømmeprins ut av våre våte fantasier og oppfyller alle de lengslene og behovene vi har levd med i fortrengt tilstand.

Tsk.

Joda, det fungerer som fantasier. Og selger som hakka møkk. Litt pornografi, pakket inn i guder-kommer-til-jorden-og-finner-sin-eneste-ene filosofi, sånn for å rettferdiggjøre at kvinnen overhode får lyst på sex, joda.. det fungerer når man kjeder seg.
Jeg antar menn sitter med ditto urealistiske fantasier ang. kvinner. Vi er litt teite sånn sett. Menneskene.

Men jeg lurer på når kvinner, i stor grad, kommer til å sette pris på bøker der de ikke blir fremstilt som en som lever et liv halvveis i koma fordi ikke drømmeprinsen er ankommet. Bøker der kvinner ikke trenger å reddes fra sine liv, fordi en MANN er det som må til. Livet er liksom ikke verdt åndedraget om ikke den maskuline, litt lettere aggressive og utilgjengelige machomannen står og banker på døra med dype kåte åndedrag, og kun ser oss, samma faen hvor ordinære VI er. Nuvel..

Skulle jeg anbefale bøker, så måtte det vel heller bli i sjangeren Terry Pratchett. I det minste er de morsomme. Sherrilyn Kenyon og hennes Dark-hunter ensemble av chippendales-wannabes er greit, om man liker den slags. Jeg skulle bare ønske hun kunne skrevet historier uten å ty til de flåsete sexscenene. For om vi ser bort fra hennes beskrivelse av menn, sex og kjærlighet, så skriver dama bra. *sukk*

Og siden jeg alt har nevnt henne..

Dark-hunter.com

…Er ikke dette i chippendales-kategorien, så vet ikke jeg.

~ Religion er folkets opium ~

Jeg har sett setningen mange ganger, spesielt gjentatt med glede av ateister. Det er en lettvint måte å forklare for seg selv, og jeg antar omverdenen, hvorfor en person mener at andre mennesker er religiøse.

Andre argumenter som faller ned på bordet handler gjerne om at å være religiøs er å fraskrive seg ansvaret for sitt eget liv og sine egne handlinger. Man gir guder og demoner skylden for det gode og det ikke fullt så gode i livet. Det er, sier man gjerne, en grei måte å frata seg selv ansvaret for de tingene man gjør eller lar være å gjøre.

Og jeg har da hørt dem selv. Kristne som påstår at djevelen har fristet dem til å gjøre negative ting. Eller gud har befalt dem å gjøre enda mer negative handlinger. De er utvalgt, på en eller annen måte, av gud eller fanden til å utføre handlinger de selv ikke kan ta ansvaret for, i og med at de var under sterk påvirkning av høyere makter.

Nå er ikke jeg religiøs selv. Jeg har vokst opp med mange religiøse mennesker rundt meg, men finner ingen interesse hos meg selv for hverken guder eller demoner. Men det jeg derimot finner interessant, er hva vi velger å bruke som forklaring når vi skal rettferdiggjøre våre egne handlinger. Religiøse mennesker tyr gjerne til sine utvalgte guder og demoner. De som ikke finner noen gjenklang i vanlig religion, kommer mange ganger med fantasifulle forklaringer om at ufonauter fra det ytre verdensrom har bedt dem gjøre dette, og at de har noe operert inn i hjernen som gjør at de må følge disse ordrene. Tenker vi oss om, så vet vi alle at dette er tull og tøys.

Men hva med oss andre da? Vi som hverken tyr til guder, demoner eller bleke romvesen som forklaring på våre dårlige valg i livet, våre feiltrinn og evt. fullstendig sinnsyke ideer. Tar vi på oss ansvaret selv konsekvent?
Nei selvsagt gjør vi ikke det. Vi skylder på oppveksten. På foreldrene våre. På venner. På partnere. På jobben. Og u name it. Nå som chat er blitt så populært så har vi til og med fått chattevenner å skylde på. Vi løper ofte, for ofte, vekk fra ansvaret som i bunn og grunn ligger hos oss selv.

Jeg tror ikke religiøse mennesker er verre eller bedre enn oss andre når det gjelder å bortforklare våre handlinger. Vi gjør nøyaktig det samme alle sammen. Bare at vi bruker forskjellige symboler for å bortforklare vår egen unnfallenhet.

~ Ditt liv er ditt ansvar ~

Det er en setning som har brent seg fast i krinkelkrokene mellom ørene på meg. Og jeg prøver etter beste evne å leve etter denne. Og feiler ofte, fordi jeg, som alle andre, ikke har spesielt lyst til å ha alt ansvaret. Det er mye deiligere å kunne peke på noen eller noe, utenfor meg selv, som en forklaring på at jeg var en idiot i gitte situasjoner. Det kjipe er, når jeg tenker meg om, så vet jeg jo at det er jug. Og det finnes ingen gud så allmektig at ansvaret mitt for meg selv forsvinner. Hadde det gjort det, så hadde det vært deilig.

Men men, jeg antar, jeg får vel heller bare bli flinkere, til å ta meg selv for det jeg er. Tidvis en idiot, som alle andre.

Politikere liker alltid å fortelle oss hva som er best for oss. Det er vel neppe noen som faller i gulvet av den uttalelsen. Disse bedreviterne mener de vet aller best for oss ang. Alt i livet. Også hvor vi bør bo.
Åslaug Haga syntes det er trist at så mange flytter til byene. Hun ønsker å stanse flyttestrømmen fra bygdenorge til byene. Vi blir så mye utrolig gjennomført lykkelig av å bo på bygda.
*kremt*
Noe bør gi Haga et par kjappe dask over bakhodet. Og be henne holde godt kjeft. Det er hverken Haga eller andre politikere sin sak hvor folk velger å bo. Og det å vokse opp og bo på landet er i noen tilfeller alt annet enn fantastisk.

Jeg skal ta de praktiske tingene først. Avstander. Du bor ekstremt langt fra de fleste servicetilbud og alt annet. Dette fører til at prisene på f.eks. mat blir latterlig mye høyere enn i tettbebygde strøk eller by. Og når jeg sier latterlig mye høyere, så mener jeg nettopp det.
Fritidstilbudene er i mange tilfeller svært begrenset. Du har fotballen.. og så har du ski.. også har du en evt. menighet for dem som syntes sånt høres rasende festlig ut. Ja, også har du fester. Hvor hensiktsmessig det er at DE få tingene er fritidstilbudet til f.eks. rastløs ungdom kan nå diskuteres både en og to ganger uten at jeg ser det positive i det.
Skoler og alt blir også langt av gårde. Og når tenåringene er ferdig på ungdomsskolen, så må de i mange tilfeller flytte for å gå på videregående. Jeg vet at 15-16 åringer anser seg selv som kjempevoksne, men jeg er ikke enige. Å tvinge tenåringer til å bo for seg selv fordi de mangler skoletilbud er ikke heldig. Svært mange takler ikke ansvaret i den alderen. Det er greit at man skal flytte ut hjemmefra. Men det er en ide å være ferdig med ”barndommen” før man gjør det.

Og på bygda du… du skal være temmelig A4 for at det hele skal gå på skinner. Du skal ikke skille deg mye ut, ha annerledes drømmer, mangle interesse for de 4 overnevnte ”tilbudene” etc før de er over deg som hauker.
Man kan si hva man vil om de vennlige folkene på landsbygda, men dette er generelt pisspreik. De er vennlige når du kommer på besøk. Men vokser du opp midt blandt dem, og ikke er som dem, sitter vennligheten så langt inne i mange tilfeller at man begynner å lure på om de vet hva medmenneskelighet er.
Man har kanskje stor frihet i det at man har naturen rundt seg man kan vandre til dels fritt i, men bygdelivet kan fort bli et fengsel av fordommer og andres forventinger. ”Slik-gjør-vi-det-her” mentaliteten er ekstremt tilstedeværende i bygdene. Ikke fordi folk i bygdene er verre enn andre, men fordi de er de eneste som er der. Man har ikke et valgalternativ. Det finnes ikke nødvendigvis miljøer der en selv passer inn.
Og vokser du opp som er ”annerledes” barn, så blir dette enda mer tydelig. Fordi barn er onde når ikke voksne er der og holder dem i ørene. Og voksne lukker svært ofte øynene for barns ondskapsfullhet. Den som er annerledes er den som er problemet. Ikke flokken av hylende hyener som barn i mange tilfeller er.
Og hvor får de denne tankegangen fra? Lager de den selv? Nei selvsagt ikke. Intoleransen får de fra sine omgivelser. De selv merker kravet til å være A4. Og mange ganger er det ren redsel for å bli oppfattet som annerledes som driver dem til kollektive angrep på dem som ikke er det.

Haga kan jo komme og fortelle dem som har vært utsatt for sånt om hvor jævla fantastisk bygdenorge er. Komme og fortelle dem at de lever ikke helt som hun skulle ønske, hun som vet alt om hva som er bra for andre mennesker.

Noen ganger fru Haga.. så er det på sin plass å holde kjeft. Bare sånn at du er klar over det.

Jeg har lest et sted.. at de aller fleste av oss har milepæler i livet. Øyeblikk i livet som avgjør i ekstremt sterk grad hvilken vei livet vårt skal ta videre. Det sies at disse milepælene, selv om du selv ikke nødvendigvis betrakter dem som det, med mindre du blir bedt om å vurdere det, er de minnene som sitter sterkest i hukommelsen.

Jeg vet ikke om disse milepælene har for vane å dukke opp i bestemte tidsrom av et menneskes liv. Men jeg tror det er en sannhet i det. Det er ikke nødvendigvis slik at vi alle deltar i en spennende roman det vi er helter/heltinner, men likevel tror jeg vi alle opplever sterke øyeblikk i livet, der vi tar et valg, som senere viser seg å være avgjørende for resten av livet på en sterkere måte enn andre mer ”hverdagslige” valg.

Går du gjennom livet uten å legge merke til dine milepæler? Der du brenner broer til fortiden, og ikke har en mulighet for å snu tilbake, selv om du ville? I såfall er det kanskje på tide å våkne, og se på ditt eget liv. Det ville være trist om du ved neste milepæl gikk valget i møte som søvngjenger.

Hold deg våken ved neste milpæl.

Ok, så er det kanskje ikke en voldsomt god ide å blogge midt på natten. Spesielt ikkje etter at man har vært en lang dag på jobb, og hodet ikkje er så våkent at det gjør noe. Men jeg hadde tenkt å kjede hodet og rævva av dere med en MidtPåNatta-post. Så er dere herved advart.

Egentlig så begynte mine små grå å sparke hverandre i leggen da jeg var innom et debattforum og så overskriften på en av trådene som het “ansvar for egne handlinger.” Og jeg begynte å tenke.. vel, har vi ikke det da? Nå er det selvsagt situasjoner man kommer svært så uforskyldt opp i, men på generell basis så har vi vel ansvar for det vi gjør, ikke sant?

I så måte kom jeg til å tenke på en vedvarende debatt jeg har med noen bekjente, ang utroskap. Og hva man velger å bidra til.
Argumenter som:

Dersom man er singel selv, så har man ikkje noe ansvar. Det er den som er utro som har ansvaret

er ofte brukt.

Jovisst, man har ikkje ansvar overfor den som blir bedratt. Det er jeg enig i. Men man har et ansvar overfor sin egen moral. Hvis man vet man bidrar til utroskap, så burde man vel strengt tatt tenke seg om en ekstra gang, i det minste.

Hvis jeg ikke gjorde det med han/henne, så hadde det sikkert vært andre, har jeg fått som svar da.

Og jeg må spørre.. ja .. og?

Og jeg får lyst til å ty til den foreldre alltid kommer med ”hvis dine venner hoppet utfor et stup, ville du også gjort det samme?” Du kan ikke fraskrive deg ditt eget moralske ansvar, bare fordi at andre ville gjort det samme som deg i den gitte situasjonen.

Det som irriterer meg.. er at folk er så raske med å fraskrive seg ansvaret for alt de gjør. Det er sånn at jeg nesten begynner å lete etter disclamer-tatoveringen deres.

“Mr. X fraskriver seg ethvert ansvar for konsekvensene av hans handlinger for ethvert menneske som ikke kan karakteriseres som nettopp mr. X. All samkvem og interaksjon med Mr. X gjøres på eget ansvar, og mr. X er ikke erstatningspliktig dersom tap av tillit eller positive tanker skulle inntreffe.”

Når på veien mistet vi ansvaret for hvordan vi selv oppfører oss? Når på veien ble vi alle offer for omstendigheten, og ingenting er vår skyld så lenge vi kan finne noen andre å peke på?

Disclamer eller ikke… ansvaret for ens egne handlinger kan en aldri fraskrive seg. Og jeg er en av dem som er av den oppfatning.. av at en eller annen gang.. kommer streken i regninga.. og da må enhver gjøre opp for seg selv. Helt uten noen å peke på.