Skyggeblikk

I full agurktid-ånd så sitter jeg og småfilosoferer over hvordan fremtiden på kjønnsmarkedet kommer til å utarte seg. Ikke for min egen del, men for dem som sitter der i fremtida, og forsøker å finne ut hvem de liker, hva de foretrekker etc.

I og med at vi er i ferd med å utvikle oss til litt Sodoma og Gomorra på sexfronten, der alle har sex med alle, og alt skal eksperimenteres med og undersøkes ned til minste kvark, sånn i tilfelle man snubler over en eller annen ukjent seksuell preferanse i seg selv, og alle skal øve seg på å tørre å si kuk og fitte for å vise at de er seksuelt frigjorte, så tror jeg at forvirring vil være det som råder grunnen .. egentlig gjør den vel det allerede.

Men forandringene ligger ikke bare i det seksuelle. Menn og kvinner blir mer og mer lik hverandre. I Ottar-verdenen er nok det grunn til å utstøte et halleluja-rop, men personlig finner jeg en sånn tanke .. ufattelig kjip. Jeg skrev tidligere et innlegg om at maskuline menn er sexy. Og fikk veldig mye pepper for det, til min store fornøyelse.
Men begrepet maskulin ble nok misforstått en god del. Det virker på meg som om mange kvinner (og menn) assossierer ordet maskulin med mannsjåvinist. En mannsjåvinist er ikke sexy. Ikke en macho brusete broiler heller for den sakens skyld. Maskulinitet ligger ikke i å være 2 meter på strømpelesten og like bred over skuldrene som man er lang. Men det var det mange tok det som. At jeg likte macho sjåvinistiske broilere som pumpet jern til krampen tok dem. Ikke helt det jeg mente.

Men jeg stusser likevel litt.. over dem som lovpriser denne sakte endringen. Hva er det som er så fantastisk med at menn blir som oss kvinner, og omvendt? Hvorfor skal man uniformere atferden, slik at ulikhetene viskes ut? Det er selvsagt dem som liker det androgyne, eller det kjønnsnøytrale. Og det må de få lov til. (og igjen, jeg snakker om atferd – ikke utseende). Men personlig klarer jeg ikke å oppfatte en kjønnsnøytral mann som mann. Det er noe som skurrer når ulikhetene forsvinner. Jeg liker ikke den grå massen. Og jeg har en følelse av at fremtidens assimilierte kjønnsmarked ikke kommer til å skape annet enn forvirring. Fra naturens side er vi skapt ulike, og de aller fleste av oss trekkes mot det motsatte kjønn. Det motsatte kjønn, ikke det-samme-kjønn-med-en-ørliten-forskjell.

Jeg er glad jeg er relativt ung nå. Fremtidens kjønnsmarked forekommer meg som .. grå. Jeg håper for deres skyld at det ikke blir det. Men jeg har ikke noen stor tro på at det kommer til å være så voldsomt mye å rope hurra for.

For noen dager siden stod det i avisene om en nettside som bruker all sin tid på å slenge dritt om menn. Kvinnfolk som har blitt dumpa, som legger ut svært så privat info om menn som ikke er interessert i dem, eller som har dumpa dem. Det blir lagt ut altfor privat informasjon om mennene. Også med fullt navn etc. Det at det kom i avisene var vel fordi noen journalister kjedet seg, surfet på siden og oppdaget at det var norske menn i “galleriet”.

Uansett, artikkelen fikk meg til å tenke på en historie ei jeg kjenner kom med for noen år tilbake.
Ei venninne av henne hadde blitt dumpet av kjæresten sin gjennom mange år. Hun var på besøk hos eksen for å hente de tingene sine som han ennå hadde. Det at de var i ferd med å gå hver sin vei kom på bordet, og hun fikk vite at han hadde funnet seg ny dame. Dvs dama var der allerede før bruddet. Den vonbrotne dama hevna seg da med å klore han gjentatte ganger i ansiktet, som ga han lange arr i fjeset. Hun som fortalte meg historien lo høyt, og syntes det var til pass til han.
Jeg stanset helt opp, og stirret lenge på henne. Etter at hun gradvis gjorde seg ferdig med å le frydefullt forsvant også smilet hennes. Jeg trakk pusten dypt og spurte sakte hva det var som var morsomt med det. Og hvorfor det å ty til vold var til pass til han fordi han ikke var glad i den damen lengere. Hvorfor var vold mer på sin plass for kvinnens del. Hadde det vært like morsomt om det var hun som hadde forelsket seg i en ny fyr, og eksen hadde gitt henne en salig blåveis for det? Ville hun ledd like mye da?
Hun innrømmet at det ville hun ikke finne morsomt.
Hvorfor ikke, spurte jeg tørt, det var jo bare til pass til henne. Hun hadde jo tross alt forelsket seg i en annen.
Eh.. nei.. svarte hun, det var jo vold da.
Å javel, så å klore arr i ansiktet på et annet menneske kategoriseres ikke som vold om det er en kvinne som gjør det mot en mann? Spurte jeg.
Jeg fikk ikke noe svar. Hun fortalte ikke meg flere festlige historier.

Opp gjennom årene har jeg også sett på utsiden av det som regnes for typiske kvinneblader. De har flotte reportasjer som:
De ti beste tipsene for hvordan du skal hevne deg på eksen
Hvordan vise den nye dama hans at …..blablabla
Hevnen serveres best kald
Ønsker du hevn over din eks? Vi har rådene..

Og dette er akseptert. Den hevnkulturen som kvinner tvangsfores med mener de fleste er rettferdig. Det er sånn kvinner skal være. Det forventes at kvinner skal reagere irrasjonelt på oppbrudd. Oppføre seg som komplette idioter. Søke hevn, sutre i evigheter, hate eksen, forbanne verden etc. Gjør menn det samme, er de ikke ordentlige menn, men enten psyko’er eller sutreromper.

Hell has no fury like a woman scorn, sier de det så pent på engelsk.
Javel. Hvorfor er det gitt at man skal hevne seg? Si meg, dersom den du lever sammen med ønsker å avslutte samlivet. Dersom han ikke vil ha deg mer. Hvorfor skal du bruke tid og energi på hevn? Hva oppnår du?
Å vise at du er en megge som han bare skal være glad han er kvitt? Javisst.
Du beviser at du er fullkomment psyko, og burde legges inn til langvarig terapi og observasjon.

Et menneske som søker hevn viser at han/hun ikke er i stand til å takle nederlag. Ikke er i stand til å gå videre. At vedkommende trives best med å velte seg rundt i sin egen selvmedlidenhet.
Sånne mennesker er tragisk kjedelige. De er enveiskjørt i hodet. Klarer ikke å se verden rundt seg. Ser bare sin egen navle og tror den er alt verden skal og bør dreie seg om. Å komme seg videre faller dem overhode ikke inn. Fordi akkurat DE er blitt såret. Og da må resten av verden stoppe opp.

Vel, resten av verden gir faen. Og du som søker hevn kaster bort timer, dager, månder eller år på et menneske som ikke vil ha deg lengere. Eller på mennesker (ny dame til eksen f.eks.) som ikke har gjort noe annet galt enn å ha følelser for samme mann som deg. Istede kunne du brukt livet ditt bedre. Fått nye venner. Skaffet deg nye opplevelser. Fått ny kjæreste? Gjort noe positivt og godt med dagene.. positivt og godt for deg selv. Men nei, du velger å kaste bort tiden din på å hate fortiden. Hate mennesker fra fortiden. Du bruker enorme mengder energi på dem, istede for på deg selv, og det som er bra for deg. Hvorfor gjør du egentlig det?

Jeg syntes hevn er lavmål. Det viser at den det dreier seg om er et barn mentalt. Emosjonelt moden som en fjortis. Og jeg klarer ikke å ha respekt for kvinner (og menn) som tenker sånn. Å søke hevn er barnslig, umodent og så patetisk som det går an å bli. Og det er ikke ok at kvinner tyr til hevn. Jeg syntes alle burde heve seg over sånt. Det er ikke morsomt når noen hevner seg. Det viser bare at de er idioter.

Jeg håper kvinner etterhvert – samlet sett – vokser av seg dette tullet. Det er direkte flaut, på alle kvinners vegne, at dette er akseptert. At man fryder seg over å høre hevnhistorier.
Vi snakker så varmt om likestilling, men da bør vi vel også slutte å oppføre oss som småjenter, hvis vi ønsker å bli tatt alvorlig?

~ Religion er folkets opium ~

Jeg har sett setningen mange ganger, spesielt gjentatt med glede av ateister. Det er en lettvint måte å forklare for seg selv, og jeg antar omverdenen, hvorfor en person mener at andre mennesker er religiøse.

Andre argumenter som faller ned på bordet handler gjerne om at å være religiøs er å fraskrive seg ansvaret for sitt eget liv og sine egne handlinger. Man gir guder og demoner skylden for det gode og det ikke fullt så gode i livet. Det er, sier man gjerne, en grei måte å frata seg selv ansvaret for de tingene man gjør eller lar være å gjøre.

Og jeg har da hørt dem selv. Kristne som påstår at djevelen har fristet dem til å gjøre negative ting. Eller gud har befalt dem å gjøre enda mer negative handlinger. De er utvalgt, på en eller annen måte, av gud eller fanden til å utføre handlinger de selv ikke kan ta ansvaret for, i og med at de var under sterk påvirkning av høyere makter.

Nå er ikke jeg religiøs selv. Jeg har vokst opp med mange religiøse mennesker rundt meg, men finner ingen interesse hos meg selv for hverken guder eller demoner. Men det jeg derimot finner interessant, er hva vi velger å bruke som forklaring når vi skal rettferdiggjøre våre egne handlinger. Religiøse mennesker tyr gjerne til sine utvalgte guder og demoner. De som ikke finner noen gjenklang i vanlig religion, kommer mange ganger med fantasifulle forklaringer om at ufonauter fra det ytre verdensrom har bedt dem gjøre dette, og at de har noe operert inn i hjernen som gjør at de må følge disse ordrene. Tenker vi oss om, så vet vi alle at dette er tull og tøys.

Men hva med oss andre da? Vi som hverken tyr til guder, demoner eller bleke romvesen som forklaring på våre dårlige valg i livet, våre feiltrinn og evt. fullstendig sinnsyke ideer. Tar vi på oss ansvaret selv konsekvent?
Nei selvsagt gjør vi ikke det. Vi skylder på oppveksten. På foreldrene våre. På venner. På partnere. På jobben. Og u name it. Nå som chat er blitt så populært så har vi til og med fått chattevenner å skylde på. Vi løper ofte, for ofte, vekk fra ansvaret som i bunn og grunn ligger hos oss selv.

Jeg tror ikke religiøse mennesker er verre eller bedre enn oss andre når det gjelder å bortforklare våre handlinger. Vi gjør nøyaktig det samme alle sammen. Bare at vi bruker forskjellige symboler for å bortforklare vår egen unnfallenhet.

~ Ditt liv er ditt ansvar ~

Det er en setning som har brent seg fast i krinkelkrokene mellom ørene på meg. Og jeg prøver etter beste evne å leve etter denne. Og feiler ofte, fordi jeg, som alle andre, ikke har spesielt lyst til å ha alt ansvaret. Det er mye deiligere å kunne peke på noen eller noe, utenfor meg selv, som en forklaring på at jeg var en idiot i gitte situasjoner. Det kjipe er, når jeg tenker meg om, så vet jeg jo at det er jug. Og det finnes ingen gud så allmektig at ansvaret mitt for meg selv forsvinner. Hadde det gjort det, så hadde det vært deilig.

Men men, jeg antar, jeg får vel heller bare bli flinkere, til å ta meg selv for det jeg er. Tidvis en idiot, som alle andre.

Ok, så er det kanskje ikke en voldsomt god ide å blogge midt på natten. Spesielt ikkje etter at man har vært en lang dag på jobb, og hodet ikkje er så våkent at det gjør noe. Men jeg hadde tenkt å kjede hodet og rævva av dere med en MidtPåNatta-post. Så er dere herved advart.

Egentlig så begynte mine små grå å sparke hverandre i leggen da jeg var innom et debattforum og så overskriften på en av trådene som het “ansvar for egne handlinger.” Og jeg begynte å tenke.. vel, har vi ikke det da? Nå er det selvsagt situasjoner man kommer svært så uforskyldt opp i, men på generell basis så har vi vel ansvar for det vi gjør, ikke sant?

I så måte kom jeg til å tenke på en vedvarende debatt jeg har med noen bekjente, ang utroskap. Og hva man velger å bidra til.
Argumenter som:

Dersom man er singel selv, så har man ikkje noe ansvar. Det er den som er utro som har ansvaret

er ofte brukt.

Jovisst, man har ikkje ansvar overfor den som blir bedratt. Det er jeg enig i. Men man har et ansvar overfor sin egen moral. Hvis man vet man bidrar til utroskap, så burde man vel strengt tatt tenke seg om en ekstra gang, i det minste.

Hvis jeg ikke gjorde det med han/henne, så hadde det sikkert vært andre, har jeg fått som svar da.

Og jeg må spørre.. ja .. og?

Og jeg får lyst til å ty til den foreldre alltid kommer med ”hvis dine venner hoppet utfor et stup, ville du også gjort det samme?” Du kan ikke fraskrive deg ditt eget moralske ansvar, bare fordi at andre ville gjort det samme som deg i den gitte situasjonen.

Det som irriterer meg.. er at folk er så raske med å fraskrive seg ansvaret for alt de gjør. Det er sånn at jeg nesten begynner å lete etter disclamer-tatoveringen deres.

“Mr. X fraskriver seg ethvert ansvar for konsekvensene av hans handlinger for ethvert menneske som ikke kan karakteriseres som nettopp mr. X. All samkvem og interaksjon med Mr. X gjøres på eget ansvar, og mr. X er ikke erstatningspliktig dersom tap av tillit eller positive tanker skulle inntreffe.”

Når på veien mistet vi ansvaret for hvordan vi selv oppfører oss? Når på veien ble vi alle offer for omstendigheten, og ingenting er vår skyld så lenge vi kan finne noen andre å peke på?

Disclamer eller ikke… ansvaret for ens egne handlinger kan en aldri fraskrive seg. Og jeg er en av dem som er av den oppfatning.. av at en eller annen gang.. kommer streken i regninga.. og da må enhver gjøre opp for seg selv. Helt uten noen å peke på.